Kritikk og kritiske personer

Skrevet av: Sondre Risholm Liverød & Shobna Subramanian Iyer

Gjennom språket har vi et vokabular med mulighet for å uttrykke holdninger og tanker. Dette gjør vi med vennlighet, med irritasjon, med beundring eller med en kritisk undertone. Kritikk er et litt uhåndterlig fenomen. På den ene siden kan det skape positiv forandring, men det kan også skape uvennskap og stagnering. Ideelt sett skal kritikk være åpent granskende, men ordet brukes i dagligtale særlig om bebreidelser og en negativ bedømmelse, for eksempel rettet mot en person, en sak eller et forhold.

Det finnes en type kritisk sinnelag som bestreber seg på møysommelig og objektiv analyse hvor ulike faktorer veies for eller imot, og deretter trekkes det en konkusjon. Kritikk kommer fra det greske ordet krinein som betyr «å (be)dømme» eller «å kunne skjelne» (mellom sant og usant, mellom det gyldige og det ugyldige) i etisk-politiske og juridiske sammenheng, men også rent allment. Denne formen for kritikk er saklig og hensikten er å finne ”sannheten” eller i alle fall den beste ”sannheten” som er tilgjengelig ut i fra foreliggende forutsetninger.

Det finnes imidlertid en annen type kritisk sinn som opererer på følelsesmessige betraktninger og når sine konklusjoner på bakgrunn av egne emosjonelle preferanser. Den førstnevnte typen kalles en kritiker, mens den andre anser man som kritisk. Den kritiske personen er ofte partisk og blendet av egne følelser. Hans kritiske holdning stammer ofte fra hans eget psykologiske ubehag, og hans konklusjoner og bedømmelser er derfor langt i fra objektive. En kritisk person kan ofte være høyrøstet og anspore til irritasjon. I andre tilfeller er han tilbaketrukket, innbitt og passivt aggressiv.

En kritiker tilstreber imidlertid perfeksjon ved å fokusere på en oppgave eller et resultat uten å la emosjonelle føringer ta overhånd. Fokuset settes på det som skapes, istedenfor den som skaper. Personlige preferanser i forhold til emnet som diskuteres, kan gjøre seg gjeldende, men det får ikke forrang i den endelige vurderingen.

Dette er altså ganske annerledes enn det man finner hos en kritisk person. Kritikken som kommer fra den kritiske personligheten stammer fra vedkommendes indre følelse av misnøye. Denne kritikken dreier seg ikke om å komme frem til perfeksjon, men isteden dreier det seg om personens egne anstrengelser for å motvirke sin egen følelse av udugelighet. En person som bruker slik kritikk, prøver å forsterke en følelse av selvverd ved å benekte verdien av personen på motsatt side. Denne typen kritikk tar utgangpunkt i selvhat, og den tar ofte knekken på forhold.

Et kritisk miljø i organisasjoner og bedrifter

Forestill deg at deltakerne i et team ikke klarer å se de positive sidene ved hverandre. Sannsynligvis vil samtlige kolleger oppfatte den gjensidige mangelen på godkjennelse, noe som fører til motløshet, usikkerhet og antagonisme. Denne dynamikken forsterker alle deltakernes negative sider og dermed den dårlige utførelsen, og ofte forekommer det ingen forbedring før forholdet blir brutt. Nøkkelproblemer ignoreres da hvert individ prøver å peke ut feil ved de andre teamdeltakerne, mens de bagatelliserer sine egne. Miljøet blir ladet med negative tanker, og teamet fungerer overhodet ikke slik det skal.

Bedrifter som hevder å fostre konkurranse i håp om å maksimere profitten, ser ikke faren for at et kritisk sinnelag slår rot i bedriften, noe som blir ytterligere forsterket i kombinasjon med konkurranse. Selv om bedriften forsøker å fremme engasjement og motivasjon ved å sammenligne seg med tidligere resultater eller konkurrentenes resultater, og muligens får en midlertidig produksjonsøkning, kan det også samtidig være at de etablerer en slags sammenligningskultur som kan være begynnelsen på slutten. Målet om at bedriften skal bli best, forsvinner når medlemmene begynner å sammenligne seg med hverandre og antar at de er bedre enn konkurrenten, bare fordi det gir dem økt selvfølelse. Det overordnede målet om å forbedre organisasjonen kan komme i andre rekke i forhold til individet som skal bevise sin egen verdi i dette konkurrerende spillet. Her sliter man både på individet og selvfølgelig på bedriften som helhet.

Kritikk i parforhold

Et forhold basert på tanker om hvilke kvaliteter som mangler hos partneren, kommer garantert til å mislykkes. Seinfeld er en mester i dette. Når man fokuserer på mangler, mister man de gode kvalitetene av syne. En person som kritiserer ektefellen på grunn av manglende drivkraft, latskap eller ordenssans, overser kanskje evnen vedkommende har til å være kreativ eller evnen til å kommunisere med barna og være involvert i deres utvikling.

Ofte er skilsmisse veien ut av et forhold fordi kjærligheten er sugd ut av livet. Kjærlighetsfølelsen vokser i et miljø som innebærer verdsettelse og aksept av sin partner. Det bunner i egen trygghet og psykologisk overskudd til å se den andre med åpenhet og toleranse. Kjærlighet vokser uhemmet i nærværet av munterhet og bestrebelsen på å skape bånd, enten gjennom delte interesser eller gode samtaler. Å bli vant med en ektefelle er det neste steget. En blir vant med deres vaner, særegenheter og personlige egneskaper. Man aksepterer som regel disse egenskapene helt til forholdet når det punktet der man tar sin partner for gitt. Her begynner ofte forholdet å slå sprekker. Å ta en person for gitt blir spikeren i kisten og hovedgrunnen til at kjærligheten «pakker sakene og flytter ut». Paret slutter å se på hverandre som spesielle. Egenskapene som tidligere var gode, blir til en grobunn for krangling.

Kritikken tar akseptens plass og reduserer spillerommet for å se fremover og nyte hverandres selskap. Hverdagsstress og irritabilitet får forrang fremfor det å være glad for å se hverandre på slutten av dagen. Tapet av samhold og øyeblikkene der vi skaper bånd, fører til at vi sakte men sikkert glir fra hverandre, og til sist betrakter hverandre som fremmede. Og i en slik situasjon er det ikke så rart at par foretrekker å være fra hverandre. Selvhat, roten til kritikken, manifesterer seg og forhindrer nærværet av kjærlighet og aksept.

Kritikk på arbeidsplassen

Hva med kritikk på arbeidsplassen? En overkritisk sjef kan begrave en karriere, kritiske kollegaer kan få en person til å føle seg ulykkelig og ute av stand til å fungere, mens kritiske underordnede kan forandre kursen på godt planlagte prosjekter. Baksnakking, å ta parti samt tap av oversikten over de store organisatoriske målsetningene er vanlig i organisasjoner hvor kritiske holdninger florerer. Hvert individ er følsomt for kritikk. I møte med et kritisk miljø på arbeidsplassen, er det sannsynligvis best å ta på seg en maske av profesjonalitet og arbeide kun innenfor de rammene som er definert, istedenfor å risikere reaksjoner ved å arbeide utenfor rammene og bli forvirret, og dermed i fare for å bli dratt inn i kritiske og nedbrytende konstellasjoner. En slik situasjon representerer imidlertid ikke et godt arbeidsmiljø, og sannsynligheten for at man mistrives, selv om man klarer å holde seg unna den negative kritikkens klamme grep, er stor. Det er heller ikke alltid like lett å forandre en hel kultur, enten det er på en arbeidsplass eller i en større organisasjon. Ofte må man konsultere eksterne veiledere som kan utrede problemet og blottlegge hvordan bedriften er rammet av en kritisk holdning som korrumperer både arbeidsmoral og resultater.

Hvordan ytre kritikk?

Vi har nå fokusert på den lite konstruktive formen for kritikk. Altså den kritikken som uttrykkes som et forsvar mot egen følelse av misnøye og utilstrekkelighet. Kort sagt kritiserer man andre for at man selv skal føle seg litt bedre. Når man snakker nedsettende om andre, ligger det en slags implisitt forståelse av at man selv er overlegen. Det er imidlertid ikke all kritikk som fungerer på denne måten. Ikke all kritikk kommer som sure og devaluerende oppstøtt fra et misfornøyd sinn.

Dersom man velger å ignorere kritikk på grunn av ubehaget ved å ta det innover seg, eller fordi kritikken fremføres på en uartig måte, risikerer man å gå glipp av innflytelsesrike innspill som kan avstedkomme positive forandringer. Dersom kritikken ytres med en tone som legger skyld på, eller får en person til å virke sårbar foran sine medarbeidere, er det mer sannsynlig at kritikken forkastes umiddelbart og ikke fører til annet enn uvennskap. Hvordan skal egentlig kritikk fremføres slik at mottakeren tar innspillet til etterretning uten å reagere med emosjonelle forsvarsstrategier som forkludrer innholdet?

For å gi konstruktiv kritikk ved forskjellige former for oppgaveløsning er det først og fremst viktig å få frem at det ikke er personen det er noe galt med. Men snarere prosessen rundt den aktuelle oppgaven. Man bør altså skille sak og person. En feil med oppgaven er ikke et tegn på inkompetanse ved personen som utførte oppgaven.

For det andre må uttalelsen være objektiv. Unngå antagelser om intensjonene til personen som tilsnakkes, fokuser heller på å rette opp saken.

For det tredje bør det anlegges en positiv tone. La den som lytter vite at du tror på personens egenskaper til å prestere, og at du gjerne vil gi råd.

Når en person klager på en kollega, bør du insistere på å bringe saken frem i lyset. Dette vil forhindre de som klager i å forvri din oppfatning av andre, og samtidig hjelpe til med å rette opp feil i prosessen. Det vil også vise medarbeiderne at du ikke er fordomsfull overfor noen få utvalgte.

I enkelte tilfeller har man behov for å gi kritikk eller tilbakemeldinger på person, noe som er en enda vanskeligere affære. Dette bør foregå under fire øyne, og man bør sørge for å ha ovenstående forståelse av kritikk i bakhodet. For at man skal lykkes med å få til en endring, er det viktig at man ikke mister mottakerens positive egenskaper av syne. Man bør på sett og vis ha fokus på de positive egenskapene og berømme disse underveis i samtalen. Det handler om å vise at man setter pris på og har sett vedkommendes gode sider. Slike tilbakemeldinger skaper ofte en trygg allianse og en god tone i samtalen. Når alliansen er solid, er det også gode muligheter for å påpeke eventuelle ubeleilige egenskaper ved den andre personen.

Tilbakemeldinger i terapi

Psykoterapi er også en setting hvor det handler om å gi ærlige tilbakemeldinger til klienten. Dette krever igjen en trygg allianse hvor klienten føler det er rom og åpenhet for å undersøke både gode og dårlige egenskaper. Av denne grunn er psykoterapi en arena hvor terapeuten veksler mellom å bekrefte og validere klientens opplevelser og stille mer direkte og undersøkende spørsmål. Man må både trygge sin klient for å skape en god allianse basert på respekt og empatisk innlevelse, for deretter å ha mulighet til å undersøke de aspektene som kanskje bør endres eller utvikles. Den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom kaller slike terapeutiske ”inngrep” for hard love. Terapeutens påpekninger av pasientens misligheter kan altså handle om en ærlig tilbakemelding, tøff kjærlighet, forankret i god kjennskap til pasienten og basert på en trygg og solid allianse. Man må tilstrebe en gjensidig forståelse av tilbakemeldingens karakter. Den er muligens negativ i sin fasong, men den er like fullt velmenende. Man ønsker å gi mottakeren en mulighet til å forandre på noe. Jeg har selv vært med på å gi klienter ganske tøffe tilbakemeldinger i terapi. Blant annet hadde jeg en klient som var notorisk utro mot sin kone og behandlet andre mennesker som om de var av langt mindre betydning enn ham selv. Han var arrogant og nedlatende i sin fremferd, og folk fryktet ham. Resultatet var at ekteskapet stod på spill, og innerst inne følte han seg ensom.

”Jeg forstår at du trenger å hevde deg som et forsvar mot å bli såret på nytt, men du begår en urett når du bedrar din kone og deretter avfeier hennes rause bestrebelser på å redde ekteskapet”. En slik intervensjon er ikke lenger nøytral eller støttende, men snarere statuerende og dermed verdiladet. Pasienten blir både krenket og forarget, og terapeuten (jeg) beskyldes for å være fordømmende og partisk, og han vil ta denne typen uttalelser opp med sin advokat. Han finner seg ikke i å bli sjikanert av sin egen terapeut som attpåtil er ansatt i det offentlige helsevesenet. Jeg forstår hans reaksjon og forsøker å bekrefte hans opplevelse. Muligens var alliansen mellom oss ikke god nok eller moden for en slik tilbakemelding, men heldigvis klarer vi etter hvert å lande situasjon og skru litt ned for den emosjonelle temperaturen. I psykoterapi er det lett å være støttende og forståelsesfull, men vanskelig å servere tilbakemeldinger som kan være sårende på et ”sølvfat”, eller på en slik måte at klienten ikke blir såret, men isteden kan dra nytte av innspillet (intervensjonen).

Kritikk er altså en finurlig affære. Man skal være varsom med kritikk, og ikke uttrykke den hvis man føler seg sint eller emosjonelt ladet. Da vil man som regel være i en kritisk posisjon tuftet på emosjonelle betraktninger, noe som sjelden fører frem. Kritikk bør kun uttrykkes når det er velment og kommer fra nøye overveielser. Man må virkelig passe på at det ikke er forkludret av egne følelser eller misnøye med egen person.

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Denne oversettelsen er gjort av Mari Rowland og
viderebearbeidet av Sondre Risholm Liverød.

Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Skriv ut denne artikkelen / Del via e-post