Narsissisme og mentalisering
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød
I psykoanalysen beskrev Sigmund Freud to typer narsissisme. Den første kalte han «primær narsissisme» og forstod den som en naturlig tilstand hos nyfødte barn. «Sekundær narsissisme» referer til en utvikling hvor personen kom uforrettet ut av spedbarnstadiet og dermed vokser opp med udekkede behov for bekreftelse av sitt eget «Selv». Dersom man ønsker å lese hva Freud har å si om personlighet, vil jeg mene at det er hans Forelesninger til innføring i psykoanalyse som er lettest tilgjengelig og gir den beste oversikten. I denne boken sammenfatter psykoanalysens grunnlegger sine forskningsresultater på sjelelivets område.
Vår folkelige antakelser om narsissisten er at vedkommende er langt over gjennomsnittlig selvopptatt og overfladisk. Det er kanskje en ganske riktig observasjon fra en andre eller tredjepersonperspektiv, men fra narsissistens eget perspektiv finner man en overveiende usikkerhet på eget «Selv». Personen forsøker å kompensere for denne uklare oppfatningen av seg selv ved å tilstrebe bekreftelser fra omgivelsene. Han eller hun rammes av en slags følelse av kaotisk tilintetgjørelse dersom omgivelsene ikke til stadighet attesterer deres eksistens.
Gjennom mange av artiklene på WebPsykologen har vi hele tiden sett hvordan tilblivelsen som menneske er avhengig av omgivelsenes tilbakemeldinger. På sett og vis blir vi mennesker når andre forteller oss hvem vi er. For narsissisten er denne prosessen uforløst i den tidligste fasen i livet hvor grunnmuren for selvforståelse blir støpt, noe som fører til at behovet for bekreftelse senere i livet antar desperate dimensjoner. Personens fokus på egen agenda overskygger respekt og omtanke for andre. Vedkommende har få meninger og oppfatninger om anliggende som ikke direkte angår dem selv. Derfor kopierer de andres kvaliteter slik at de til en viss grad evner å manøvrere seg gjennom sosiale situasjoner. Det er i denne sammenheng man kan fornemme det overfladiske anstrøket hos narsissisten. Det antas dessuten at atferd som synes respektfull eller empatisk hos disse karakterene først og fremst er et virkemiddel i en type tilsiktet svindel for å manipulere omgivelsene. Slike personlighetstrekk er antakelig delvis forenlige med det man på folkemunne kaller psykopati, men psykopatibegrepet er for lengst utgått og avleggs. Psykopatibegrepet var på mange måter så belastet at det nesten ikke var mulig å tilstrebe en større forståelse for den bakenforliggende psykologien i psykopatens ”ondskap”. I det diagnosesystemet vi opererer med i Norge, er det dyssosial personlighetsforstyrrelse som ligger tettest på den gamle psykopatibetegnelsen. Forståelsen for antisosiale trekk er langt større i dag enn før, men fremdeles er det usikkerhet rundt forholdet mellom arv og miljø når det kommer til personlighetsforstyrrelser. Sannsynligvis veier miljøfaktorene aller tyngst, men biologien spiller også en rolle.
Kohut og Kernberg om narsissismens vesen
Både Kohut og Kernberg har beskrevet narsissismens vesen, men som sedvanlig har de gjort det på to litt forskjellige måter. Deres beskrivelser synes å sammenfalle med en slags todeling av narsissisme som er beskrevet i DSM-IV (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders). Den ene typen kalles Overt Narcissism og omfavner grandiose og ekshibisjonistiske karaktertrekk. Her finner man en tilsynelatende ubegrenset tiltro til egen fortrefflighet. Den andre undergruppen har en nesten motsatt egenhet og benevnes Covert Narcissism. Denne diagnostiske subgruppen beskriver personer som er sårbare og særlig ømfintlige ovenfor kritikk. Slike personer kan reagere på små bemerkninger som i alminnelighet ikke vil oppfattes som kritiske. I slike situasjoner aktiveres deres psykologiske forsvarsverk ganske kraftig. Disse personene er ikke så lett å diagnostisere og deres forlegne fremtoning forveksles ofte med et depressivt symptombilde.
Kernberg (2000) jobbet primært på en type døgnavdeling og man antar derfor at hans tilfeller av narsissistiske personligheter hadde relativt omfattende forstyrrelser. Hans teorier beskriver etter alt å dømme overt narcissism. Kohut (1971) som arbeidet i en poliklinisk setting med personer som primært søkte behandling for depressive og nevrotiske plager, beskriver i hovedsak covert narcissism. I boken The analysis of the self : a systematic approach to the psychoanalytic treatment of narcissistic personality disorders (1971, denne utg. 2009) utvikler Kohut forståelsen av narsissisme i nye retninger i kjølevannet av psykoanalysens konsepter. Her introduserer han en type selv-objekt-overføring som skal innfange en kombinasjon av psykologisk speiling og idealisering. Han antar at barn har behov for å forherlige og emosjonelt besettes av omsorgspersonenes attråverdige kompetanser. Samtidig er deres dannelsesprosess avhengig av at de får bekreftet og speilet sitt eget selvverd av empatiske og omsorgsfulle andre. I følge Kohut er denne følelsesbetonte mellommenneskelige gjenklangen en nødvendighet for å utvikle et sammenhengende og sundt «selv».
Kohut regnes som regel som opphavsmannen til en egen retning innenfor psykologien som kalles selvpsykologi. Veldig mange innflytelsesrike teorier finner sitt opphav i selvpsykologien. På norsk finnes boken Selvpsykologi utviklingen etter Kohut (2005) som en god redegjørelse for sentrale temaer innenfor området selvutvikling og psykoterapi, med spennvidde fra fenomenologi til moderne psykoanalyse.
Narsissisme i lyset av mentalisering
Ovenstående er også essensen i mentaliseringsteorien fremsatt av Bateman og Fonagy (2007). Som nevnt i tidligere artikler er denne teorien på kraftig fremmarsj og vinner stadig nytt terreng i fagfeltet. Kort sagt bygger den på hermeneutikk som benevner en type fortolkningsprosess hvor man reflekterer over sin egen rolle i fortolkningsprosessen. Mennesket er intersubjektivt (et sosialt dyr) som i en viss forstand bedriver en kontinuerlig hermeneutisk prosess hvor det handler om å tolke og fortolke seg selv, andre og verden på stadig nye og meningsbærende måter. Mentalisering er rett og slett menneskets evne til å fortolke seg selv og andre som intensjonale vesener som drives av følelser, ønsker, begjær, forestillinger, selvbedrag, løgn eller grunnleggende emosjonelle styringssystemer som ofte reagerer automatisk og i visse henseende irrasjonelt. Mentalisering kan kanskje oppsummeres som evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra. Det handler om å leve seg inn i andres perspektiver og stille spørsmålstegn ved sine egne subjektive konklusjoner eller ”sannheter”. I så måte er mentalisering og mentaliseringsbasert terapi sannsynligvis et ypperlig utgangspunkt i møte med narsissisme, antisosiale mennesker eller dyssosiale personligheter som nettopp mangler innlevelsesevne i andres opplevelser, hvorpå de ofte neglisjerer andres behov og følelser i en slik grad at vi tolker det som egoisme og kanskje ondskap.
Bateman og Fonagy påpeker, i likhet med Kohut, at evnen til å mentalisere utvikles hos barnet i samspillet med empatiske omsorgspersoner som evner å leve seg inn i barnets emosjonelle klima og dermed speile barnet på en passe korrekt måte. Mentalisering er en veldokumentert og nyttig behandlingsform for pasienter som sliter med selvregulering. Det er gjennom en slik speilende (eller mentaliserende) prosess at barnet (eller pasienten) lærer å forstå seg selv, sine psykologiske reaksjoner og sin plass i den løpende tilværelsen. Slik innsikt og erfaring i egen psykologi skaper det nødvendige grunnlaget for den emosjonelle selvreguleringen som kjennetegner den friske personligheten. Man må rett og slett ha god erfaring med å forstå seg selv og sine reaksjoner for å kunne justere seg klokt og adaptivt til sitt miljø og sine medmennesker. Barnets bestilling ved fødsel er rett og slett en empatisk person og et trygt miljø som kan fylle de emosjonelle styringssystemene med gode erfaringer og etter hvert kloke føringer som gjør at det på sikt kan leve så tilfredsstillende som mulig med det psykologiske enigma som barnet etter hvert kommer til å kalle sin personlighet eller sitt «Selv».
På mange måter er mentaliseringsteorien en ganske pragmatisk konseptualisering av det eldgamle motsetningsforholdet mellom fornuft og følelser som har sterke røtter i vestlig idéhistorie. Når vi oversvømmes av følelser forsvinner fornuften og mentaliseringsevnen. Denne innsikten er eldgammel, noe som henfører flere kritikere til å kalle mentaliseringsteorien for ”gammel vin i nye flasker”. Likevel slår teorien seg frem med så stor suksess at det nærmer seg status som et slags paradigme innenfor psykiatrisk behandling. De eventuelle ”genistrekene” finner vi sannsynligvis i det teoretiske rammeverket hvor mentalisering som konsept hviler på en integrativ sammenkobling av evolusjonspsykologi, tilnytningsparadigmet, utviklingspsykologi, nevrobiologi, psykoanalytisk psykoterapi og personlighetspatologi. I tillegg til et omfattende interdisiplinært samarbeid, har teorien dratt veksel på innsiktene fra fenomenologi, hermeneutikk og intersubjektivitetsteori og videre koblet disse subjektive aspektene til den objektive, positivistiske og naturvitenskapelige tradisjonen. Vel, undertegnede vil mene at dette er et eksempel til etterfølge!
I boken Mentaliseringsbasert terapi for borderline personlighetsforstyrrelse (2007) (en praktisk veiledning) gir Bateman og Fonagy et godt innblikk i mentaliseringsbasert terapi. Boken har mange kliniske eksempler som gir et godt innblikk i denne behandlingsmetoden.
Anbefalt litterautr
For de som er interesserte i personlighetsforstyrrelser finnes det nå en helt ny og oppdatert bok på markedet. Personlighetspsykiatri av psykiater Sigmund Karterud et. al. sammenfatter nyere kunnskap og teorier om personlighetsutvikling og personlighetsproblemer. Her finnes både biologiske og psykologiske innfallsvinkler til menneskets personlighet. Boken inneholder både prinsipper og anbefalinger for klinisk personlighetsutredning og beskriver behandling av pasienter med personlighetsforstyrrelser. Ulempe: Boken er ganske dyr.
Kilder
Freud, Sigmund (denne ut. 1999). Forelesninger til innføring i psykoanalyse. Oversatt av Kristian Schjelderup. Gyldendal. Fakkelenserien.
Karterud, Sigmund, Wilberg, Theresa & Urnes, Øyvind (2010). Personlighetspsykiatri. Gyldendal Akademisk.
Karterud, Sigmund & Monsen Jon t., (2005). Selvpsykologi utviklingen etter Kohut. Ad Notam Gyldendal.
Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
