Se hele videoforedraget her

Splitting er dypest sette en slags fragmentering av psykens innhold. I frykt for å ødelegge sine gode objektbilder dersom negative aspekter presser seg på, holdes det ”gode” og det ”onde” atskilt. Man opplever seg selv, andre og tilværelsen for øvrig i sort/hvitt. Det fører til en ufleksibel og rigid håndtering av eget følelsesliv og sosiale forbindelser. Opprinnelig beskytter splitting oss mot angst forbudet med ustabile og uforutsigbare relasjoner i tidlig alder, men senere i livet ødelegger denne beskyttelsesmekanismen for individet både på et følelsesmessig og mellommenneskelig nivå. Splitting tilhører det man kaller et alvorlig bildeforvrengende forsvar, og denne mekanismen relateres ofte til det man diagnostisk sett kaller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline). Selvbildet og opplevelsen av andre forvrenges, noe som avstedkommer et unyansert forhold til selv og andre. Formålet med denne mekanismen er å opprettholde et sammenhengende selv, samt unngå den fragmenteringen som oppstår når negative og overveldende impulser truer personens selv og opplevelse av tilværelsen.