Splitting: Kaotisk liv i sort/hvitt

Skrevet av: Sondre Risholm Liverød

Noen mennesker har en tendens til å oppfatte seg selv og verden i en slags sort/hvitt modus. De har problemer med å se nyansene i tilværelsen og integrerer flere aspekter i sin oppfattelse av seg selv og andre. Enten er det ubetinget ”godt”, eller så er det ubetinget ”ondt”, og dette kan veksle raskt slik at personen kan virke ustabil i andres øyne. Psykologisk sett handler dette om en slags indre atskillelse mellom det som er positivt og det som er negativt. Å ta innover seg at andre personer kan være både gode og onde er komplisert og forholde seg til. Mennesker som fungerer med splitting som psykologisk forsvar tenderer derfor til å idealisere den andre eller svartmale vedkommende, og det finnes ingen mellomting. En person, hvis psykiske forsvarsmekanismer sentreres rundt det vi her kaller splitting, kan eksempelvis tviholde på humanistiske verdier, men samtidig være hensynsløs ovenfor sine barn eller underordnede uten å oppleve dette som konfliktfullt. De sadistiske og de idealistiske behovene holdes på sett og vis atskilt gjennom en indre ”psykisk spaltning”. Personer som håndterer tilværelsen gjennom bruk av splitting, kan ikke fungere i ekte intime forhold, fordi de i alt for liten grad evner å integrere gode og onde sider, noe som skaper kaos, uforutsigbarhet og voldsomme humørsvigninger i deres forhold til andre mennesker, og ofte er det mest utpreget i parforhold og kjærlighetsforhold hvor partene kommer svært nær hverandre.

Splitting i barndom

Splitting er altså en psykisk forsvarsmekanisme som sørger for at personens oppfattelse av seg selv og andre deles opp i forenklede kategoriseringer basert på ”godt” eller ”ondt”. Et lite barn deler også opp verden i godt og ondt fordi det er vanskelig å forholde seg til nyansene. Å innse at et annet menneske kan være både ”snilt” og ”slemt” krever en ganske avansert håndtering og integrering av flere perspektiver på en gang, noe små barn ikke evner. For at ikke verden skal bli uoversiktelig og kaotisk opererer barnet med enklere kategorier. Den moren som kjeftet på barnet holdes på sett og vi atskilt fra den moren som trøstet barnet, selv om det selvfølgelig er samme mor. På et tidlig stadium holder altså barn de negative og de positive aspektene fra hverandre, og slik blir tilværelsen mer oversiktlig og samtidig tryggere. Å forholde seg til en mor som både kan være slem og snill er utrygt for et lite barn.

Et illustrerende eksempel på ovenstående er barnet som legger seg på kvelden. Ofte er det slik at barnet har en bamse eller en form for trygghetsskapende gjenstand med seg i sengen. Psykologisk sett er det som regel slik at alt det som er trygt og godt i barnets omgivelser (eksempelvis den snille mammaen) plasseres i bamsen, og barnet holder bamsen tett innpå seg. Alt det som virker skummelt og farlig (eksempelvis den kjeftende mammaen) plasseres derimot i skapet inkarnert som monster. Det skal lengst mulig unna, men selv om barnet gjemmer monstrene og spøkelsene i skapet, hender det at foreldrene må inn for å avkrefte monsterets eksistens. ”Her er det ingen monster,” konstaterer far og lukker igjen skapdøren. Og rent fysisk sett er det sannsynligvis ingen monster i skapet, men psykologisk sett finnes det noen monstre i barnet som ennå ikke er integrert i barnets opplevelsesverden.

Gjennom en trygg og god oppvekst vil barnet langsomt klare å se flere og flere nyanser i seg selv og andre. Det vil klare å håndtere motstridende følelser, tanker og opplevelser ved hjelp av refleksjon og psykologisk innsikt. I tilfeller hvor barnet ikke har trygge nok omgivelser, eller opplever store traumer gjennom oppveksten, kan det hende at behovet for å ”splitte” verden i enklere kategorier består også utover i voksenalder. I slike tilfeller skaper splitting som regel store emosjonelle og sosiale problemer for individet.

Definisjon av splitting

Ved splitting håndterer personen indre eller ytre stressfaktorer og emosjonelle konflikter ved å betrakte seg selv eller andre som utelukkende gode eller utelukkende onde. Dermed mislykkes han eller hun i å integrere de positive og negative aspektene ved seg selv og andre til sammenhengende og nyanserte gestalter eller bilder. I møte med personer som håndterer verden gjennom splitting kan man oppleve å bli idealisert eller totalt devaluert, og dette kan skifte. Mellommenneskelig sett har man ofte en følelse av utrygghet i møte med slike personer.

Personens oppfattelse av seg selv eller andre kaller vi her objektbilder. Problemet ved splitting er at objektbilde er oppdelt i to motstridende poler, slik at personen kun kan se et av objektets emosjonelle aspekter av gangen. På et tidspunkt vil personen oppleve den andre i utelukkende positive termer og beskrive vedkommende som kjærlig, hederlig, mektig, verdig, raus, opplyst, kyndig, vennlig eller godhjertet, og i en slik ”modus” vil han eller hun ikke erkjenne noen negative egenskaper hos den andre. På et annet tidspunkt kan den samme personen oppleves i negative termer og beskrives som ond, hatefull, sint, destruktiv, sadistisk, egoistisk, avvisende eller verdiløst, og da er alle de positive egenskapene ”forsvunnet”. I samtale med personer hvor splitting er en fremtredende mekanisme, vil man oppleve at personen snakker om andre i enten positive eller negative termer, som om verden er oppdelt i renskårede kategorier av godt eller ondt.

I følge Christopher Perry (1989) viser splitting seg i all hovedsak på to måter:

1. Personen omtaler seg selv, en annen eller et objekt på én måte, men beskriver senere det samme på motsatt vis.
2.  Hvert objektbilde slås sammen med andre objektbilder i én av to kategorier: enten er de ”gode” eller så er de ”onde”, og det finnes ingen mellomting.

I en gitt situasjon hvor personen føler noe bestemt ovenfor en annen, kan ikke personen integrere nye følelser i situasjonen som ikke har samme valør. Alle egenskaper med samme følelsesmessige tone forsterkes, og dersom ny informasjon kommer inn i situasjonen, og man kunne forvente at dette ville endre noe i det følelsesmessige klima, vil det ikke skje. Motstridende synspunkter, ny informasjon eller andre følelser for objektet vil ekskluderes fra den emosjonelle bevisstheten, men ikke nødvendigvis fra den kognitive bevisstheten. Det betyr at personen kanskje kunne ta inn den nye informasjonen til en viss grad, og med fornuften se at det også burde forandre den følelsesmessige holdningen i den gitte situasjonen, men følelsene forbli like sterke, enten de er positive eller negative. Dersom den følelsesmessige holdningen likevel endrer seg, blir det til det diametralt motsatte, men slike endringer er som regel helt uforutsigbare.

Et eksempel på dette kan være en person som lener seg på en religiøs leder. Han ser opp til lederen som en ufeilbarlig livsveileder. Da det viser seg at den religiøse lederen har begått overgrep mot barn eller er korrupt, fortsetter personen å tilbe lederen. Selv om han med sin fornuft kan se at lederen var langt i fra feilfri, endrer han ikke sin forgudelse av vedkommende. For utenforstående kan dette oppleves som uforståelig.

Splitting av selvbilde

Forsvarsmekanismen splitting har sin bakgrunn i tidlig oppvekstmiljø. Som regel har personen vokst opp med stor grad av uforutsigbarhet og uklare eller motstridende tilbakemeldinger fra viktige omsorgspersoner. Bilde under illustrerer godt den forvirringen et barn opplever i møte med et emosjonelt ustabilt miljø og inkonsekvente responser fra voksenpersoner.

Det er gjennom andres tilbakemeldinger at barnet forstår seg selv. Når barnet utsettes for et ustabilt og uforutsigbart oppvekstmiljø, vil det få problemer med å forstå seg selv, og ikke minst seg selv i relasjon til omgivelsene. Senere i livet kan en spaltning eller splitting av selvbilde bli en konsekvens som følge av en slags innlært respons på tidlige betydningsfulle omsorgspersoners uforutsigbarhet. Barnet vet ikke hvem det er og har problemer med å utlede eget følelsesliv på en adekvat måte. Dermed fortsetter den omtalte oppdelingen av gode og onde aspekter ved en selv fordi barnet aldri har møtt den stabiliteten som skal til for å opparbeide seg et integrert og ”helt” selvbilde. Gjennom en slags spaltning av seg selv som person demonstrerer personen dypest sett at han har motsetningsfylte synspunkter, forventninger og følelser omkring seg selv, som ikke kan forenes i en sammenhengende ”selvforståelse”. Det fører videre til et kaotisk indre liv med store og til dels uforutsigbare humørsvigninger.

Hos disse personene er altså selvbilde grovt sett oppdelt i to motsatte poler, ”negativt” og ”positivt”, mens personens bevissthet begrenser seg til en av polene av gangen. På den måten har vedkommende kun adgang til de aspektene som har samme ”emosjonelle tone” på et gitt tidspunkt. Derfor assosieres denne typen problematikk til det man på folkemunnet kaller ”svart/hvitt-tenkning”.

Hvilken psykologisk funksjon har splitting?

Forsvarsmekanismer er psykens immunforsvar. Forsvaret skal beskytte oss mot angstprovoserende følelser og emosjonelle konflikter som virker ”truende” eller så omseggripende at vi risikerer å overrumples av følelser, eller ”gå i stykker” rent psykologisk sett. Forsvaret er altså et system som skal beskytte oss, men av og til kan det ha store omkostninger når følelser og konflikter holdes uten for bevisstheten. Spørsmålet her er hvilken funksjon splitting egentlig tjener. Dette er også interessant i forhold til at splitting veldig ofte skaper store problemer for individet både på et følelsesmessig og et relasjonelt nivå.

Først og fremst er splitting et forsvar som sørger for at personens gode objektbilder ikke trues av mer skremmende objektbilder. Gode objektbilder forblir på den måten plettfrie.

En annen funksjon ved splitting handler om den angsten personen føler dersom han eller hun gir uttrykk for sine behov, følelser eller ønsker overfor en annen. Som barn har vedkommende gjerne opplevd uforutsigbare reaksjoner i slike situasjoner, og dermed har det blitt utrygt å be om noe eller gi uttrykk for sine følelser. Ved hjelp av splitting dempes angsten forbundet med å registrere andres reaksjoner når han eller hun har uttrykt et behov, et ønske etc. En person som bruker splitting tror det er umulig å forutsi hvordan andre vil oppføre seg mot han, og dermed blir det skummelt å uttrykke seg i det hele tatt. For å lette denne oppgaven deler personen andre inn i kategoriene ”godt” eller ”ondt” basert på stilltiende tegn og signaler. Eksempelvis kan vedkommende dra en slutning som: ”Han beit seg i leppa når jeg kom inn i rommet, derfor hater han meg.” Et annet eksempel, forankret i personens indre følelser, kan være følgende: ”Jeg er så udugelig og slem, derfor hater de andre meg, så jeg trekker meg unna. Det er ingen grunn til å åpne seg for mennesker som misliker meg så mye.”

Innenfor psykisk helse ser man ofte hvordan ”historien gjentar seg”. Vi ser at mennesker ofte kommer i de samme konfliktene som preget deres barndom, også senere i livet. Ved forsvarmekanismen som her kalles splitting, er det spesielt tydelig. Personen som henfaller til splitting virker uforutsigbar og irrasjonell ovenfor andre, akkurat slik de selv ble behandlet gjennom oppveksten av betydningsfulle voksenpersoner.

Splitting er et såkalt maladaptivt eller lite gunstig forsvar fordi det forstyrrer personens indre følelsesliv i stor grad og ødelegger for relasjonen til andre. Personen er lite fleksibel i sin måte å reagere på, og vil derfor gå glipp av mange potensielt sett verdifulle sosiale og intime forbindelser. Isteden lever personen i en verden som er skarpt oppdelt i venner og fiender, men disse relasjonene er ikke realistiske fordi de på ingen måte tar hensyn til andres reelle karaktertrekk og egenskaper. 

Når det gjelder splitting av eget selvbilde, har det også en ganske bestemt funksjon. Omgang med uforutsigbare mennesker betyr at man må håndtere tilbakemeldinger på egen person som er uberegnelige. Splitting forsvarer personen mot angsten forbundet med dette ved å fastholde et bestemt selvbilde uansett hvordan andre oppfatter og ser vedkommende. Slik slipper man for å bli følelsesmessig forulempet av andres tilbakemeldinger. Det minimerer rett og slett angsten forbundet med forsøk på å forutsi tilbakemeldinger fra uforutsigbare mennesker.

Fastlåst i negative tanker om seg selv

Noen ganger møter man mennesker som virker tilsynelatende fastlåste i svært negative tanker om seg selv. Dersom man forsøker å påpeke positive egenskaper eller aspekter ovenfor dem, avvises dette kategorisk. I et slikt tilfelle kan det virke som om vedkommende er i en slags ”trassig opposisjon” mot alt som er positivet, men det kan altså dreie seg om en splitting av selvbilde som psykisk sett tjener en bestemt funksjon, men ulempen er at personens selvbilde blir ufleksibelt ovenfor omgivelsenes realitet. Personen er ufølsom og lite sensitiv for relasjoner som kan være givende og positive, til forskjell fra de uforutsigbare relasjonene fra oppveksten. Ufølsomhet ovenfor motsetningsfulle opplevelser av seg selv var i utgangspunktet en beskyttelsesmekanisme, men senere i livet forstyrrer det mellommenneskelige egenskaper og følelseslivet på uheldige måter.

Splitting som forsvarsmekanisme i krisesituasjoner

Splitting er et fenomen man ofte relaterer til ganske alvorlig psykopatologi dersom det utgjør en stor del av personens samlede psykiske forsvarsverk. Splitting kan imidlertid også forekomme i krisesituasjoner, som ved sjalusi, samlivsbrudd eller tap av nære slektninger eller venner. I slike tilfeller må splitting betraktes som en forbigående regresjon hvor personen henfaller til mer primitive nivåer av psykisk forsvar som følge av store emosjonelle påkjenninger. Cullberg nevner en kvinne som sitter ved graven og snakker med sin mann. Hun har en klar fornemmelse av at hennes nylig avdøde mann fremdeles er til stede, selv om hun rasjonelt sett er klar over at mannen er død. Disse aspektene holdes imidlertid fra hverandre, og her gir splitting mekanismen en slags trøst i sorgen.

Når parforholdet ”splittes”

Som nevnt fører splitting til ufleksible og unyanserte objektbilder, uforutsigbare forandringer av den følelsesmessige stemningen, og mellommenneskelig turbulens. I en italiensk opera er man ofte vitne til sterke følelser som ofte skifter mellom inderlig kjærlighet og store skuffelser: ”Jeg elsker deg, jeg elsker deg ikke, jeg elsker deg osv.” Omtrent slik kan det oppleves å leve nært på mennesker som har med seg splitting som en overlevelsesmekanisme fra en ustabil barndom. Forholdet kan oppleves som en følelsesmessig berg- og dalbane. Det er stadig sterke følelser på spill i sprikende retninger, og det kan virke utmattende og gir grobunn for mye krangling og dårlig kommunikasjon.

Hvordan oppdager man splitting?

I boken til Christopher Perry om klinisk vurdering av de psykiske forsvarsmekanismene, fremgår det en hel del beskrivelser av ”forsvarsmekanismer i praksis”. Hvordan kommer de til uttrykk i hverdagen og mellommenneskelige situasjoner? Følgende er en oppsummering av tegn på bruk av splitting.

• Personene snakker om seg selv i enten negative eller positive termer, og gir sjelden et mer nyansert inntrykk av egne egenskaper eller kvaliteter.
• I samtale kan man legge merke til at personen motsier seg selv ved flere anledninger vedrørende positive eller negative trekk ved noen eller noe. Personen endrer holdning i løpet av samtalen, uten at han eller hun virker forvirret over det plutselige skifte. Det kan virke som om vedkommende ikke ”ser” eller erkjenner det åpenbare motsetningsforholdet og beter seg som om det ikke foreligger noen inkonsekvens.
• Dersom man påpeker selvmotsigelsene i personens uttalelser, benekter personen betydningen av selvmotsigelsen og forholder seg videre til et synspunkt.
• Personer som opererer med splitting klarer ikke å trekke konklusjoner ut i fra andres adferd. Det henger sammen med en generell dårlig evne til å vurdere hvordan andre kommer til å behandle dem eller reagere i ulike situasjoner. Mentalisering handler om vår evne til å forstå oss selv utenfra og andre innenfra, noe personer med et forsvar sentrert rundt splitting er svært dårlige til. De klarer ikke å utelde det mellommenneskelige samspillet på en nyansert og realistisk måte, og dermed er det lite grunnlag for å etablere gode relasjoner til andre.
• Ofte er det innlysende at personen har ”adoptert” karaktertrekk fra en annen idealiserte eller opphøyde personer, og ”overført” disse egenskapene på en annen person i nåtiden. Dermed gir han eller hun en bestemt person ”heltestatus”, mens en annen person kan svartmales fullstendig, og det er ikke innlysende hvorfor den ene beskrives i så flatterende termer, mens den andre rakkes ned på.
• I møte med splitting er det ofte påfallende hvordan personen endrer beskrivelse av seg selv, ofte i løpet av en samtale. ”Jeg orker ikke å bry meg om hva andre mener, jeg vet at jeg er totalt udugelig og verdiløs,” kan personen uttrykke på et tidspunkt, mens vedkommende senere forteller at: ”Jeg vet at jeg er den som yter mest på jobb og får de beste resultatene.”
• I samtale har personen en sterk tendens til å avvise sine tidligere prestasjoner eller handlinger som betydningsløse. Dersom man forsøker å påpeke at vedkommende har oppnådd noe, prestert noe eller handlet på en god måte tidligere, vil ikke han eller hun ikke tillegge dette noe verdi.

Konklusjon

Splitting er dypest sette en slags fragmentering av psykens innhold. I frykt for å ødelegge sine gode objektbilder dersom negative aspekter presser seg på, holdes det ”gode” og det ”onde” atskilt. Man opplever seg selv, andre og tilværelsen for øvrig i sort/hvitt. Det fører til en ufleksibel og rigid håndtering av eget følelsesliv og sosiale forbindelser. Opprinnelig beskytter splitting oss mot angst forbudet med ustabile og uforutsigbare relasjoner i tidlig alder, men senere i livet ødelegger denne beskyttelsesmekanismen for individet både på et følelsesmessig og mellommenneskelig nivå. Splitting tilhører det man kaller et alvorlig bildeforvrengende forsvar, og denne mekanismen relateres ofte til det man diagnostisk sett kaller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline). Selvbildet og opplevelsen av andre forvrenges, noe som avstedkommer et unyansert forhold til selv og andre. Formålet med denne mekanismen er å opprettholde et sammenhengende selv, samt unngå den fragmenteringen som oppstår når negative og overveldende impulser truer personens selv og opplevelse av tilværelsen. 

Under kategorien “forsvarsmekanismer” skriver vi flere artikler om psykens ulike strategier for å beskytte seg mot indre og ytre stressfaktorer og emosjonelt ubehag. Noen ganger fører det psykiske forsvaret til sjelefred, mens andre ganger ender det med store problemer og psykopatologi.

Anbefalt litteratur

Forsvarsmekanismer er et begrep som stammer fra den dynamiske og psykoanalytiske tradisjonen. Dynamisk psykologi betyr psykologiske teorier som legger vesentlig vekt på drivkreftene bak det vi gjør og foretar oss i livet. Hvorfor tenker, føler og handler vi slik vi gjør? Hvordan skapes vi som mennesker og hvordan påvirker tidligere erfaringer våre liv her og nå. Det handler om forholdet mellom det ubevisste og det bevisste, og alle de konfliktene som oppstår i individet og i relasjoner mellom mennesker. For dem som er interessert i forståelsen av mennesket innenfor en slik referanseramme, vil jeg anbefale Dynamisk psykiatri i teori og praksis (1999) av Johan Cullberg (professor i psykiatri). Denne boken gir en glimrende innføring i dynamisk psykologi, og boken er spekket med eksempler som gjør den spennende og lett tilgjengelig for de fleste.

Kurs i selvutvikling

WebPsykologen holder kurs og workshops som nettopp handler om hvordan vi utvikler oss som mennesker og hvordan vi selv kan bidra til å leve et rikere og mer tilfredsstillende liv. Psykiske forsvarsmekanismer er en sentral del av dette kurset ettersom vi mener at kjenneskap til menneskets forsvarsmekanismer både er viktig for vår egen del og vår forståelse av mellommenneskelige relasjoner. Foreløpig holder vi selvutviklingskurs i Kristiansand annen hver måned, men vi påtar oss også andre oppdrag rundt om i landet. Kursene kan holds for vennegjenger, kolleger, firmaer eller ledergrupper. Vi har laget en oversikt over kurstilbudene her, men som sagt kan vi skreddersy ulike tilbud etter behov. Ønsker du en dag eller en kveld med psykologi presentert på en anvendelig måte, må du gjerne ta kontakt.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Copyright © 2011 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Skriv ut denne artikkelen / Del via e-post