Se hele foredraget her

Noen teoretikere, forankret i tradisjonell psykoanalyse, foreslår at patologisk narsissisme slår rot i mennesker som vokser opp med deprimerte eller fraværende omsorgspersoner. Barnet kommer i en posisjon hvor det må trøste eller hjelpe foreldrene, og det betyr at de må regulere seg selv ned slik at de ikke belaster de andre i familien. Dermed begrenses muligheten for barnets utfoldelse og det tvinges til å gi ”avkall” på seg selv. Isteden utvikles et falskt (idealisert) selv (det er slik jeg bør/må være) som de senere i livet forsøker å bekrefte. Et slikt selv føles ikke ekte, og personen trenger mye bekreftelse fra andre for å holde liv, mening og eksistens i dette ”falske selvet.” Ofte opplever de at de ikke høster nok oppmerksomhet, og i ekstreme tilfeller kan de gå langt for å erobre betydning og oppmerksomhet. I dette landskapet er følelsen av skam til stede rett under den noe hoverende overflaten. I denne episoden skal vi se på forholdet mellom skam og narsissisme.