Hør hele episoden her
Et panserhjerte er et hjerte som er forskanset inni seg selv. En tilstand hvor hjerteposen er så utsatt for skade og betennelse at vevet herdes og blir dekket med arr.
Det andre hjertet vårt – det metaforiske hjertet – kan også utvikle en lignende tilstand.
Det psykologiske panserhjertet oppstår når et menneske utsettes for så mange skuffelser at hun blir tvunget til å forskanse sitt innerste bak tykke murer. Dette er en overlevelsesstrategi – en forsvarsmekanisme – på lik linje med pinnsvinet som folder seg inn i seg selv. Et hjerte kan nemlig bare tåle så mye, før det brister.
Nietzsche er kjent for følgende sitat: «Fra livets krigsskole: Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere.»
Det som ikke dreper deg, gjør deg ikke sterkere. Det gjør deg bare hardere.
Vi burde tilgi Nietzsche for hans feiloppfatning, for det er lett å forveksle det harde med det sterke, men i virkeligheten er det to vidt forskjellige ting. Det harde er dødt og ubevegelig. Det sterke er fleksibelt og levende.
Allerede 500 år f.Kr. kommenterte den greske forfatteren Æsop at det myke sivet er sterkere enn det harde oliventreet: Sivet bøyer seg med vinden og svaier tilbake i sin opprinnelige posisjon. Oliventreet blir stående urørlig til det knekker og faller mot bakken. På forhånd er det umulig å gjette at det føyelige sivet er bedre rustet til å takle stormen, enn det urokkelige treet.
Det harde hjertet er ofte et ensomt hjerte, men du må ikke tro at du er velkommen til tvinge deg forbi forsvarsverket av den grunn. Tvert imot. Om du forsøker å skalere murene, blir det kastet steiner fra vakttårnet. Om du forsøker å bore deg gjennom marmor og mørtel, blir nye vegger reist på innsiden av de gamle.
Nei, for å slippe inn til et panserhjerte må du ta tiden til hjelp. Du må settes på prøve, og du må du vise deg verdig. Du må respektere at murene har en funksjon, og du må vise medfølelse for den funksjonen som murene tjener.
Hvis du kommer inn, har du en venn for livet.
Velkommen til luke 4 her på SinnSyns julekalender!
