Se hele videoforedraget her
Panserhjerte er en tilstand hvor vi gjør oss selv harde fordi noen angrep oss da vi var myke.
Dette er en form for forsvarsmekanisme, akkurat som når huden herdes etter å ha blitt utsatt for slitasje. Det er ikke nødvendigvis noe dumt i seg selv – verden er et hardt sted, og noen ganger må vi være harde tilbake. Men det blir et problem hvis den metaforiske hjerteposen blir så grov og trælete at ingenting slipper inn eller ut. Det hender at de som har blitt sviktet gjentatte ganger, bestemmer seg for å «aldri trenge noe fra andre igjen». De gjør seg om til stein, selvforsynte og uten behov fra andre mennesker. Det er trygt fordi man aldri kan bli sviktet igjen, men det er også ekstremt ensomt.
Det motsatte fenomenet er en like stor utfordring: Når det beskyttende laget mellom oss selv og omgivelsene er så flortynt at det kjennes ut som at alt slipper igjennom; som om huden er flerret vekk fra kroppen, og nervetrådene er eksponert for omgivelsene: en tannrot uten emalje. Dette er følelsen av hudløshet, som kan oppstå når det psykologiske immunforsvaret svikter. Her finner vi mennesker som forsøker å tilpasse seg ved å føye seg etter andres behov. De blir diffuse og uklare for å unngå angrep.
Dagens video-episode her på SinnSyns mentale helsesenter skal handle om å være hard når det trengs, og myk når det er mulig.
