Se hele episoden her
Noen ganger tenker jeg at psykiske plager handler om mangel på metodelære, noe som igjen gjør at vi lett havner i diverse tankefeller og feiloppfatninger. Mange av oss kan være ydmyke i møte med fasetter ved den ytre verden vi ikke vet så mye om, og vi er tilbøyelige til å endre mening dersom vi møter mennesker med høyere ekspertise enn oss selv.
Men når det kommer til vårt indre liv, anser vi oss selv som eksperter. Det vi tenker og føler er vår tanker og følelser, og vi anser at vi har førstehåndserfaring som ikke kan bestrides av noen andre. Det mener jeg er en litt arrogant holdning, og jeg mener at vi med fordel kunne vært litt mer skeptiske til våre egne følelser, holdninger, reaksjoner og meninger. Vi bør tilstreb mer kritisk tenkning i møte med oss selv, men ikke mer selvkritikk, for det er noe helt annet.
Kritisk tenkning baserer seg på empati, nysgjerrighet og en åpen undersøkende holdning. Selvkritikk baserer seg på gamle fordommer, som ofte er en gjentakelse av kritikk vi har fått på et tidligere tidspunkt i livet, hvor vi var mer sårbare og usikre. Å være streng mot seg selv og kritisere seg selv er som regel kilden til et vondt og vanskelig liv, mens kritisk tenkning ovenfor oss selv representerer en sunn, raus, nysgjerrig og åpen holdning til oss selv, hvor vi kan lære mye om egne mønstre og vokse på en positiv måte. Dette kommer jeg tilbake til i denne episoden, men før vi begynner, vil jeg litt overordnet sett forsøke å definere hva kritisk tenkning egentlig innebærer.
«Kritisk tenkning» er som regel et begrep man bruker i en akademisk sammenheng, men det er en egenskap som er stadig viktigere å ha med seg i en verden full av bullshit, løgner og folk som forfekter det som passer dem best, uten omtanke for hva som er sant. I tillegg er det en veldig viktig egenskap vi må ha dersom vi skal lodde dybden i oss selv og vokse på en psykologisk måte. Så kritisk tenkning bør brukes både innover og utover.
