#105 – Good trips & bad trips med Ole Martin Moen

Jeg er kritisk til psykedelika fordi det høres ut som en "psykologisk snarvei", og jeg tror ikke på snarveier, men kanskje finnes det likevel en "kjemisk nøkkel" til menneskets bevissthet?

Jeg har invitert filosofiprofessor, Ole Martin Moen, til en samtale om psykedelika. Det er i forbindelse med en fagdagen ved distriktspsykiatrisk senter Solvang som er en del av Sørlandet Sykehus. Vi har allerede snakket en times tid om tema, noe du kan høre i episode 104 på SinnSyn. Nå har vi hatt en liten pause, og det har dukket opp mange spørsmål jeg er interessert i å drøfte.

  • Kan psykedelika være en potent behandling for depresjon, tvangslidelser, avhengighet og angst?
  • Kan disse stoffene forbedre livet til folk som i utgangspunktet har det greit?
  • Hva skjer med hjernen under påvirkning av psykedelika?
  • Hva er forholdet mellom meditasjon, religiøse opplevelser og de psykoaktive stoffene?
  • Hvis det er så virkningsfullt, hvorfor har forskningen ligget i dvale siden 60-tallet?

Et annet spørsmål er hva vi egentlig snakker om når vi snakker om psykoaktive stoffer. Her er ikke jeg noen ekspert, men det finnes et knippe av ulike stoffer. Selv om disse stoffene er forskjellige, har de likevel en lignende  virkning. Det kan se ut som om de sparker folk ut av sine vante perspektiver på en ettertrykkelig måte, noe som gjør at brukeren får helt nye perspektiver og innsikter som ikke har vært tilgjengelig tidligere. Det kan være bra, men det kan vel også være litt risikabelt?

Blant de vanligste stoffene finner vi LSD som et et syntetisk psykoaktivt stoff. Psilocybin er virkestoffet i fleinsopp. Peyote (Lophophora williamsii) er en liten kaktus som vokser i de sørvestlige deler av USA, og ned til sentrale deler av Mexico. Peyote inneholder Meskalin som altså er et psykedelisk fenetylamin, og det er beslektet med stoffer som LSD og psilocybin. Det forekommer naturlig i peyote- og san pedro-kaktusene, og også i en del andre planter i lavere konsentrasjon. Dimetyltryptamin er også kjent som DMT og det er et hallusinogent tryptamin. DMT blir produsert i små mengder av menneskekroppen gjennom vanlig metabolisme. Som psykedelsisk stoff hentes det blant annet fra en frosk. Dimetyltryptamin har blitt godkjent til religiøst bruk i Brasil og USA; ellers er stoffet ulovlig i de fleste landene i verden. Rick Strassman viste at anslagsvis 20 % av de frivillige som fikk injisert høye doser med DMT hadde opplevelser identiske med Nær døden opplevelser.

Ellers har vi Ketamin som er et bedøvende medisinsk legemiddel som ble utviklet av Parke-Davis i 1962. Legemiddelet brukes hovedsakelig som anestetikum på dyr, men også på mennesker i kortere kirurgiske inngrep.

MDMA er virkestoffet i partydopet ecstasy. Stoffet likner kjemisk på meskalin og amfetamin, det er et fenetylamin som øker serotonin- og oksytocinnivået i hjernen. Ved bruk av MDMA vil man som regel oppleve økt åpenhet, nærhet til andre, økt energi og velvære.

Ayahuasca kalles også for yage, og det er en type te som brukes av sjamaner i Sør-Amerika for å gå inn i transe.

Det finnes sikkert flere typer og undergrupper, men vi snakket ikke så spesifikt om de ulike stoffene i dagens episode. Vi var mer interessert i de psykologiske og filosofiske implikasjonene ved bruk av slike stoffer.

  • Kan vi forstå dette som en slags kjemisk nøkkel til bevissthetens mysterium?

Vi fortsetter samtalen på Hotell Norge i Kristiansand 7. desember 2018.

Bad trip

I samtalen med Ole Martin Moen ble det så vidt nevnt muligheten for å administrere psykedelika i kombinasjon med beroligende medisiner for å unngå en såkalt «bad trip». Jeg registrerer at noen holder dette opp som en muligheten, men også at fagfolk som den Tsjekkiske psykiateren Stanislav Grof mener at det er en dårlig idé. Han er en av opphavsmennene til transpersonlig psykologi, han har administrert over 4500 psykedeliske behandlinger og han har forsket på menneskets bevissthet og ulike bevissthetstilstander i en mannsalder. Han mener at en såkalt «bad trip» er et problem som må forstås og løses, og dersom vi demper det med medikamenter, sementeres også problemet. Det vil være tilsvarende det man tenker i psykoterapi om motstand og unnvikelse. Det er selvfølgelig ønskelig for oss å unngå det som er ubehagelig, men ofte er det en uheldig vei å gå. Ofte er det slik at det som er vondt og vanskelig er det vi blir nødt til å se nærmere på. Dette er i tråd med Jungiansk dybdepsykologi som mener at det vi trenger aller mest, finner vi der vi helst ikke vil lete. Siden vi er tilbøyelige til å unngå smerte, mister vi også den informasjonen og innsikten som gjemmer seg i smerten. Derfor mener Stanislav at mennesker som får panikk og store psykologiske kvaler under påvirkning av psykedelika, befinner seg midt i en livsviktig eksistensiell eller emosjonell konfrontasjon. Man kan forsøke å støtte dem og berolige dem så godt man kan, påpeke at det ikke vil vare så lenge, men ikke kontre beskjedene fra bevissthetens dyp med beroligende midler som tilslører opplevelsen. Her er det sikkert mange meninger og perspektiver, og jeg merker at jeg ikke er ferdig med det psykedeliske feltet riktig ennå. Jeg synes det er spennende og samtidig litt skrekinnjagende. Jeg håper at jeg kan fortsette å utforske dette i senere episoder. Det vil også dukke opp flere artikler om psykedelika her på WebPsykologen.

Min skepsis

Selv er jeg innerst inne litt kritisk til psykedelika av årsaker som muligens er helt usaklige. Jeg tror på sett og vis at det ikke finnes så mage snarveier i livet. Jeg tror at det som er verdifullt er noe man må streve etter og jobbe hardt for, og dermed virker den psykedeliske raketten til et opplyst liv i overkant optimistisk. Jeg tror jeg må gå denne veien selv, uten bruk av kjemiske nøkler, men jeg er ikke sikker. En annen latent frykt handler om at man kanskje kan ha godt av å sparkes ut av sitt eget ego og kastes inn i helt nye perspektiver, men hva om man aldri finner tilbake til det trangsynte ego hvor man pleide å leve sitt vante liv. Risikerer man å bli psykologisk hjemløs. Det vet jeg heller ikke nok om, men jeg kommer til å undersøke det ved hver anledning jeg får.

For de som liker og følger aktiviteten her på siden og SinnSyn, anbefaler jeg å like WebPsykologen på Facebook. Da får du med deg alle oppdateringer herfra. Tilbakemeldinger i iTunes er også verdifullt, og dersom du liker tankene og tonen i denne podcasten, tror jeg også du vil like bøkene jeg har skrevet om menneskets psykiske liv, mentale mønstre, bevissthet og muligheter for vekst og utvikling. Disse kan du anskaffe til best pris med gratis frakt og rask levering herfra.

Opptak av samtalen med Ole Martin Moen (Del II)

 

Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here