Hør episoden her

Verden er et hardt sted, og noen ganger må vi være harde tilbake. Men det blir et problem hvis den metaforiske hjerteposen blir så grov og trælete at ingenting slipper inn eller ut.

Det motsatte fenomenet er en like stor utfordring: Når det beskyttende laget mellom oss selv og omgivelsene er så flortynt at det kjennes ut som at alt slipper igjennom; som om huden er flerret vekk fra kroppen, og nervetrådene er eksponert for omgivelsene: en tannrot uten emalje. Dette er følelsen av hudløshet, som kan oppstå når det psykologiske immunforsvaret svikter.

Verden er påtrengende for den som er hudløs. Omgivelsene presser seg på, og trenger seg inn. Grensene mellom det indre og ytre viskes ut, og det blir vanskelig å skjelne mellom egne og andres følelser. Et vondt ord fester seg på hjernebarken like lett som et insekt klistrer seg fast til et fluepapir. På denne måten blir et ytre tegn på forakt forvandlet til en indre form for selvforakt – en prosess som kan skje i løpet av få sekunder.

Personer som mangler effektiv grensekontroll, befinner seg i en like utsatt posisjon som den yngste broren i fortellingen om De tre små grisene (han som bor i et hus av halmstrå): Den store stygge ulven behøver bare å puste og pruste for å rive ned alt som finnes av vern og verge.

Når det ikke er mulig å søke tilflukt i seg selv, er man nødt til å trekke seg tilbake på andre måter: føye seg, snakke etter munnen, gjøre seg selv diffus og unnselig. Dette er en effektiv strategi, for hvem kan vel angripe noe som er uten form? Det er som å slå etter vannet i bekken.