Hør hele episoden her

I dagens episode skal jeg snakke om tilknytningsteori, og jeg skal sette det i forbindelse med svik i møte mellom mennesker. Man kan bli sviktet på mange måter, og noen ganger setter det dype spor og endrer vår tillit til andre. Noen ganger svekker det også tilliten vi har til oss selv og vår egen dømmekraft, og på den måten vil alvorlige svik medfører en økende grad av utrygghet hos den som blir sviktet. Dette er noe som kan påvirke mennesker i lang tid, og det er det gode grunner til. Psykologien rundt tilknytning kan kanskje kaste et viktig lys over konfliktene som oppstår i etterkant av for eksempel utroskap.

I en artikkel av Kirsti McDonald Jareg beskrives en typisk situasjon hvor mannen har vært utro, men istedenfor å avvikle parforholdet, fortsetter de sammen og bestemmer seg for å jobbe videre med relasjonen. Det er modig og mulig, men også ekstremt komplisert. I følge Jareg er det spesielt to elementer som skaper problemer. Det dreier seg om partenes ulike interesser, samt ulike tidsperspektiver. Hun kaller det første for gjentakelsestrang og det andre for framtidsangst.

La oss se på den såkalte gjentakelsestrangen først:

«Skal du rippe opp i de gamle tingene igjen?!» Svikeren er oppgitt. Det virker som partneren aldri blir ferdig med å nevne utroskapsaffæren på julebordet. Det begynner å bli ganske slitsomt at episoden blir nevnt gang på gang. Ja, han var dum, nei, han skulle ikke gjort det, men det var en glipp det som skjedde for to år siden. To år siden! Slitasjen ved disse stadige kranglene om «feiltrinnet», som han velger å kalle det, begynner å bli ganske truende for forholdet. Han blir irritert når hun gnåler på episoden, at hun ikke kan legge det bak seg og gå videre! «Kom deg videre!» glefser han til henne.

Han overser én viktig ting: Han og partneren har ulike interesser. Han ville glemme feiltrinnet fortest mulig. Det intense ønsket om å glemme skammen og skylden pakket han inn i uttrykk som «legge det bak seg» eller «komme seg videre».

Hun vil på sin side ha en ha interesse av at sviket ikke glemmes. I alle fall ikke så lenge han bagatelliserer det som hendte og hvor mye det såret. Når han sier at hun må «legge det bak seg», hører hun at utroskapen ikke var så farlig – og hvis noe ikke er så ille, kan det vel skje igjen?

Paret inngår derfor i en dans der de har ulike interesser og forsøker å styre partneren i hver sin retning: Glemme eller ikke glemme.

Det neste problemet omkranser den sviktede partens frykt for å bli sviktet på nytt i fremtiden.

«Kan du slutte å forhøre meg om hva jeg skal i kveld?» Nå har det gått tre år siden julebordsaffæren hans, og hun har sluttet å repetere utropskapsepisoden. Men han er oppgitt, for hun er plagsomt kontrollerende og klengete når han skal dra hjemmefra. Hun tolker helt uskyldige gjøremål som tegn på at nye svik er i emning. Han synes det er urettferdig at hun ikke stoler på ham: «Vi har jo bestemt oss for å se framover!»

Det han overser, er at de sannsynligvis har ulike tidsforståelser. For ham ligger sviket i fortiden. Det er noe som er overstått og tilbakelagt, og han har bestemt seg for at det aldri skal gjenta seg.

For henne er tidsopplevelsen en annen. Hun er forberedt på at det kan skje et nytt svik i framtiden. Denne mentale beredskapen viser seg som plagsomme, kontrollerende spørsmål og engstelse når han reiser på kurs eller er ute med jobben.

Den sviktede parten i et parforhold ved utroskap utviser ofte en type atferd som ligner den man ser hos barn som blir viktet. Kanskje er dette en biologisk disposisjon vi mennesker har, og kanskje skal vi forstå det som en naturlig beskyttelsesmekanisme ved alvorlige svik. I så fall kan det være viktig å vite om når to parter skal forsøke å leve videre etter for eksempel utroskap eller andre tillitsbrudd.

Slik Jareg forstår det, må svikeren forstå to ting. Han (eller hun) må vise partneren at han tar inn over seg smerten som sviket skapte. Den andre tingen svikeren må forstå, er at tidsperspektivet for partene er ulikt. For den som ble sviktet, ligger det alltid en mulighet for at noe liknende kan skje i framtiden. Derfor vil han eller hun være på vakt.

Den som har sviktet, må unngå å ta det som en personlig fornærmelse at man ikke blir stolt på. Først da kan svikeren aktivt trygge den andre ved for eksempel å ringe hjem for å si «hei» – selv når det strengt tatt er unødvendig.

Så det er vel dagens tips. Ved hjelp av tilknytningsteori kan vi kanskje forstå en større dybde ved menneskers oppførsel. Med større forståelse kan det være lettere å ikke ta ting så personlig, og forhåpentligvis vil mer innsikt avstedkomme en litt rause holdning som er avgjørende for at en sviktet person skal kunne reetablere en tillitsfull og nær relasjon. Det kan ta lang tid, men det er ikke umulig.