#115 – Det motsatte av lek er angst og depresjon

I flere tidligere episoder har jeg snakket om humor som et viktig element for psykisk helse. Jeg opplever humor som en slags leken holdning til tanker og følelser, og jeg mener det kan være noe av det mest forebyggende og velgjørende som finnes for menneskets mentale liv. Mange utviklingspsykologiske teorier vektlegger leken som en sentral forutsetning for å modnes som menneske. Barna i parken og på lekeplassen husker, gynger, spiller fotball, jager hverandre, roper og ler. Det er en helt naturlig atferd for sunne barn. Mellom barnas indre fantasiverden og den ytre virkeligheten finnes det et rom hvor leken spiller en viktig rolle som bindeledd.

Det er ikke så vanlig at voksne mennesker leker på samme måte som barn, og for meg personlig er det helt unaturlig å leke på denne måten. Likevel anser jeg meg som en ganske leken person. Ofte har jeg en leken tilnærming til mye av det jeg foretar meg, og her spiller humor og evnen til å sjonglere med ideer en viktig rolle. Det er denne typen lek jeg ofte sikter til når jeg snakke om lek i forbindelse med psykisk helse. Dessverre er det slik at en oppvekst preget av mye usikkerhet vil forkrøple barnets evne til lek og nysgjerrighet. Det kan også hende at muligheten for lek i barndommen stimulerer de mentale musklene vi trenger for å leke også i voksen alder, og dersom de understimuleres i viktige utviklingsfaser i barneårene, risikerer vi at den voksne personligheten får et slags stivt, engstelig eller gravalvorlig preg. I et liv som har vært fokusert på å tilkjempe seg trygghet eller unnvike trusler, har leken fått lite plass. Vi risikerer et liv uten lek, og på en slik bakgrunn kan man kanskje si at det motsatte av lek er angst, depresjon og psykiske lidelser.

Samuel West er psykolog og forsker på forholdet mellom lekenhet og kreative arbeidsplasser. Han sier at man må våge å være spontan, spøke og tulle og ha en leken innstilling til det man gjør. I følge ham kan til og med kjedelige hverdagssysler, som å vaske opp, bli til en lek dersom man gjør det med en liten vri. Og har man det morsomt, blir humøret bedre – og dermed helsen og følelsen av velvære.

Problemet er at mange voksne ser altfor alvorlig på tilværelsen, det blir for mange «må» og «bør» som effektivt gjør kål på lekelysten.

Leken må ikke nødvendigvis være en aktivitet. Det handler mer om en holdning. Mange deler opp livet i to kategorier, arbeid og fritid. Hvis leken i det hele tatt har overlevd barndommen, er den som regel bare velkommen i fritida – noe Samuel West mener er synd.

Vi burde viske ut grensene. Det finnes ennå ikke noe vitenskapelig belegg for det, men mye tyder på at arbeidsplasser som tillater lek, også får mer kreative medarbeidere. Samuel West sier at man må tørre å ha det gøy, være litt smågal og ko-ko både på jobben og i fritida. Når han sier ting som ko-ko, blir jeg selv litt forlegen og skeptisk. Jeg er utvilsomt enig i teorien, og har virkelig tro på at evnen til lek skaper en mental fleksibilitet og kreativitet som er sund for sjelen, men når det blir for mye vær “gal og crazy filosofi”, synes jeg det blir litt dumt, og det sier nok mer om meg enn om Samuel West. Jeg er dessverre en person som kan dømme ting som litt teit innimellom, og det tror jeg representerer en slags begrensning på mitt liv, og det er selvfølgelig også en lite flatterende holdning. Det er nettopp dette problemet som har gjort at jeg har styrt litt unna en av Norges mest fremragende filosofer, nemlig Arne Ness. Han døde i 2009, og jeg har lest en del av ham i forhold til miljø og økologi, men når han i alle intervjuer skulle bokse med folk og oppføre seg lekent eller litt barnslig, ble jeg altså litt forlegen og gikk sannsynligvis glipp av mye klokt. På en del områder er jeg nok litt stivere og mer destruktivt selvbevisst enn jeg liker å innrømme. Kanskje er det viktig for meg å leke mer.

Jeg bokser en del med barna mine, men jeg bokser sjelden med voksne folk i situasjon hvor det ikke er lagt opp til boksing. Likevel anser jeg meg som en ganske leken person når det kommer til tanker og ideer. Uten leken dør vi mentalt, og det er altså ikke bare den typen lek som foregår på en lekeplass. Lek med tanker, ideer og følelser kan fungere som mental gymnastikk, og jeg tror det er ekstremt viktig å finne arenaer for denne typen mentalt vedlikehold, både hjemme og på jobb.

Donald W. Winnicott

Hovedsegmentet i denne episoden er et foredrag hvor jeg snakker mer om lek med utgangspunkt i en såkalt objektrelasjonsteoretiker, nemlig Donald W. Winnicott. Han var en britisk psykoanalytiker, spesielt opptatt av barns utvikling og deres tilknytningsforhold (utvikling av relasjoner til foreldre og andre mennesker – såkalte objektrelasjoner). Ved siden av å vektlegge lekens betydning i kulturen så vel som i terapi, er Winnicott kanskje mest kjent for begrepet «overgangsobjekt». Overgangsobjekter er ting barn knytter seg til (bamse, sutteklut eller lignende), og som de i en overgangsperiode ikke kan skilles fra. De fungerer som konkrete symboler for foreldrenes, objektenes, trygghet og varme, inntil barnet har mental kapasitet til å vite at foreldrene eksisterer også når de er ute av syne.

Heinz Kohut og selvpsykologi

Etter at jeg har snakket en del om lek og lekens betydning for mennesker i alle aldere, kommer jeg over på en annen teoretiker som heter Heinz Kohut. Han er opphavsmannen til selvpsykologi og en teoretiker man assosierer med en varm og anerkjennenende terapeutisk stil.

Helt frem til slutten av 60-tallet var Heinz Kohut anerkjent og respektert innenfor det tradisjonelle psykoanalytiske miljøet. Gradvis begynte han imidlertid å uttrykke en del motforestillinger mot det analytiske rammeverket, noe som resulterte i utviklingen av en ny retning som altså ble kalt selvpsykologi. Denne teorien er psykodynamisk forankret med røtter i psykoanalysen, men skiller seg også på vesentlige punkter i forståelsen av menneskets psykiske apparatur. Selvpsykologi etablerte seg som en egen retning innenfor psykologifaget i 1977 etter at Kohut publiserte boken ”The restoration of the self” (Schlüter & Karterud, 2002, p. 39).

Når man snakker om Kohut, snakker man gjerne om det tripolare selvet. Det vil si at mennesket har tre poler i sitt indre psykologiske liv som realiseres i forhold til ulike behov. Dersom mennesket lever i et trygt og optimalt miljø, vil polene utvikle seg på en måte som skaper mental balanse og borger for et godt liv. Når man mangler noe, vil man møte voksenlivet med et underskudd i en eller flere områder, og livet kan utartet seg som en desperat kamp om å få det man manglet i oppveksten. Kohut er et godt utgangspunkt for en diskusjon rundt forholdet mellom en sunn narsissisme, hvor man aksepterer og anerkjenner seg selv og sin egen verdi, og en mer usunn narsissisme hvor man opplever en mangel i egenverdi og krever andres oppmerksomhet for å bøte på den underliggende følelsen av å ikke være god nok.

Terapi i Kohut sin tradisjon har fokus på å anerkjenne og bekrefte den andre for å gi pasienten et slags nødvendig påfyll. Kohut gjør på sett og vis empati om til en terpautisk metode, og det fortoner seg omtrent som det motsatte av det parterapeuten Dag gjør i serien med Atle Antonsen.

I dagens episode av SinnSyn tar vi turen til universitetet i Agder. Det er midt i januar 2019. Det er en forsamling på nærmere 130 sykepleierstudenter som skal introduseres for psykologi og utviklingspsykologi. Vil du være med, må du spille av episoden øverst i denne artikkelen.

Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no & SinnSyn

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here