#127 – Irritert og nervøs med Bent Høie

Arbeidslivet er infisert av byråkrater og mellomledere, hvis eneste oppgave er å påse at andre ikke sluntrer unna. Det medfører så mye kontroll og målinger at man ikke får tid til å gjøre jobben sin.

Jeg er fortsatt frustrert og oppgitt over at min særdeles meningsfulle jobb i stadig større grad forstyrres av meningsløse arbeidsoppgaver. Nok en gang blir det tema i en episode her på SinnSyn. Jeg skal snakke mer om byråkratiet, som vokser på samfunnet som en ondartet svulst, og hvordan byråkratiet strør om seg med stadig flere styringskrav og målepunkter som legger beslag på den tiden vi skulle brukt i pasientbehandling. Hensiktene fra ledelse og byråkrati er at tjenestene vi yter skal bli bedre, men når løsningene er mer kontroll og styring, forårsaker løsningene mer skade og mindre tid til det som er vår kjernevirksomhet. Det er en forferdelig utvikling i offentlig sektor som har pågått i åresvis. Mange frustrerte behandlere skriver til meg og forteller at de bruker 50 % av tiden sin på administrasjon og 50 % på aktiv pasientbehandling. Etter innføring av pakkeforløp i psykisk helse har den administrative delen av jobben økt opp til 60 %, og da er under halvparten av tiden vår avsatt til møte med pasienter. «Jeg er jo ikke utdannet sekretær», skriver en frustrert psykolog, og vi er mange som kjenner igjen denne frustrasjonen.

Jeg mistenker at store deler av arbeidslivet er infisert av en malplassert mistillit som gir rom for byråkrater og mellomledere, hvis eneste oppgave er å påse at andre ikke sluntrer unna. For å vise at de har gjort jobben sin, pålegger de alle ansatte å dokumentere alt de gjør, noe som er så tidkrevende at det hindrer folk i å gjøre jobben sin. Dette er en sak som har engasjert meg i lengre tid. I en tidligere episode her på SinnSyn gikk jeg gjennom en del av mine egne synspunkter i denne saken, og hvordan motargumentene mot min posisjon formuleres av helseministeren og ledelsen ved Sørlandet sykehus. Jeg synes det er fortærende at vi lever i et samfunn hvor byråkratiet øker med 5 % per år. Hele tiden genereres det nye prosedyrer, nye krav og kolonner med måltall som skal fylles ut. Jeg har selv skrevet flere kronikker om dette og responsen har vært massiv. Mange skriver at de er frustrerte. Som nevnt angir flere psykologer at de bruker 50-60 % av tiden sin på dokumentasjon og mer eller mindre merkantile oppgaver, mens 40 % av tiden brukes i aktiv pasientbehandling. Pakkeforløpene i psykisk hele har gitt oss enda flere parameter som skal telles, krav som skal innfris og dokumenter som skal skrives. 

Istedenfor å bruke min kompetanse som psykolog i møte med nye pasienter, er jeg pålagt å stille folk nærere 600 standardiserte spørsmål fra ulike spørreskjemaer, og tanken er at dette skal gi meg et solid grunnlag for en presis diagnostisk utredning. Dette er spill for galleriet. Det finnes få eller ingen presise diagnoser i psykisk helsevern. Det er uendelig mange måter å være deprimert på, og like mange årsaker til depresjon. I diagnosemanualen opererer vi med hundrevis av ulike diagnoser, og hadde det vært slik at den enkelte diagnose skulle medisineres med et spesifikt preparat, eller ble kurert ved hjelp av en helt særegen psykoterapeutisk behandlingsform, så hadde det kanskje vært hensiktsmessig med timeslange utredninger, men slik er det ikke. Som regel gir vi pasienter en form for samtaleterapi, og det handler kort sagt om å etablere større oversikt over måten vi tenker, føler og handler på, og kanskje hvorfor vi typisk tenker og føler på akkurat denne måte. Hvor har vi det fra? Hvorfor fungerer det ikke? Hva kan vi gjøre for å forandre oss? Psykoterapi handler om introspeksjon. Det handler om å lodde dybden i vårt psykiske liv og oppdage eventuelle «feilkoblinger» som medfører angst, depresjon, tvang, rigiditet, mellommenneskelig usikkerhet eller andre symptomer. De ulike behandlingsformene ligner hverandre, bortsett fra ved for eksempel OCD og tvangslidelser hvor det er avgjørende at behandlingen inkluderer en form for eksponeringsterapi. Det finnes også diagnoser med et sterkere biologisk tilsnitt som krever medisinering, men det kan kartlegges forholdvis kort og greit. Jeg synes ikke vi kan forsvare å bruke de fem første timene med en ny pasienten på utredning og standardiserte spørsmål. Alt for ofte er det misbruk av både pasienten og terapeutens tid. Mitt forslag er å la den enkelte terapeut vurder hvilke utredninger som er viktige i møte med pasienter, og deretter la terapeut og pasient bli enige om hvilken type behandling de skal iverksette. Det krever at vi stoler på terapeutens ekspertise, men det er ikke slik man gjør det i psykisk helsevern per i dag. Isteden er terapeutens ekspertise parkert til fordel for hundrevis av standardiserte spørsmål. Slik sørger vi får at alle pasienter som kommer til psykisk helsevern behandles likt og får det samme, selv om vi vet at alle pasienter er helt forskjellige fra hverandre. Som terapeut føler jeg at min kompetanse undergraves og betviles når jeg ikke får lov til å utøve egne vurderinger i møte med nye pasienter. Dette er en praksis som gjør psykologer stressa fordi de hele tiden må følge en mal, selv om deres terapeutiske kompetanse forteller dem at det er unødvendig. Malen må følges og deretter dokumenteres slik at måltallene kan akkumuleres og presenteres i PowePoint presentasjoner som skal bevise klinikkens kvalitet. Det er absurd og meningsløst. I tillegg gjør det terapeuter irriterte fordi det medfører meningsløs bruk av tid, og det formidler en dyp mistillit til terapeutens egen ekspertise. Fordi vi ikke drar veksel på terapeutenes egen kompetanse, men tilstreber å strømlinjeforme utrednings- og behandlingsforløpene gjennom såkalte pakkeforløp i tillegg til alle andre måle- styringskrav, bruker vi masse tid på ting som virkelig er unødvendig. Det er dyrt og det er tid vi ikke har til overs. Det er tid som stjeles fra aktiv behandling og tilfrisking av pasienter som kan gå videre og gjøre plass til neste pasient som står i kø for behandling. La meg illustrere hva jeg mener med et eksempel fra et annet sted i helsevesenet.      

Margaret Heffernan er en kjent leder som refererer en studie fra Nederland i en TedTalk. I denne nederlandske byen ble hjemmesykepleien organisert om et supermarked. Hver pasient fikk en nøye tilmål tid og hjelp i henhold til prosedyrer og prioritetsveiledere. Hele tjenesten var toppstyrt med et lederskap som tok avgjørelser. De som behovsvurderte hver enkelt pasientsak var ofte i lite kontakt med aktivt pasientarbeid. I et slikt system fikk Olga på 72 år 8 minutter hjemmesykepleie på mandag, 14 minutter på onsdag og 10 minutter på fredag. Sykepleierne som jobbet i dette systemet hatet det. Det var stressende at noen over dem hadde bestemt og detaljstyrt hvor lenge og hva de skulle foreta seg på hvert pasientbesøk. Systemet hadde kanskje fungert hvis jobben de skulle gjøre var helt forutsigbar, men mennesker er over hodet ikke forutsigbare på denne måten. Dersom sykepleierne fulgte rammene til punkt og prikke, gikk de alltid hjem med dårlig samvittighet og stress. Kanskje hadde Olga behov for en halvtime på mandag, og denne tiden kunne de hente inn hos Reidun som hadde besøk av familien som hjalp henne akkurat denne uken. Slike avgjørelser kunne man tatt på strakarm, men prosedyrer og detaljstyring gir ikke rom for denne typen fleksibilitet. Da var det en modig sykepleier som forslo følgende: Siden det er sykepleierne som kjenner pasientene best, kan vi ikke la de avgjøre hvor mye tid de skal bruker per pasient og hvordan tiden skal brukes? Det resulterte i pasienter som fikk det mye bedre på kortere tid, sykepleiere som trivdes bedre i jobben sin og de totale kostnadene for tjenesten ble redusert med 30 %. Det radikale her er at man stoler på sykepleiernes vurderingsevne og kompetanse. Det er kanskje litt risikabelt. Er det ikke bedre at en blåruss med økonomiutdannelse og forstand på effektivitet og exel-ark tar disse vurderingene fra et kontor? For de fleste av oss er det opplagt at metoder fra realfag ikke alltid er best egnet til å forvalte tjenester som ligger tettere på det humanistiske domenet. Likevel er sykehuset og store deler av den offentlige sektoren organisert på denne måten. Det er mildt sagt tragisk. 

Før han døde var professor Frank Aarebrot tydelig på at målstyringen i offentlig sektor måtte bli en politisk kampsak. Han mente at Arbeiderpartiet burde ta denne saken. Dette skriver han i 2017 da AP hadde særdeles dårlig oppslutning. Aarebrot mente at det handlet om manglende evne til å mobilisere egne velger i saker som virkelig engasjerte. Aarebrot sitt forlag var kampen mot et stadig voksende byråkrati som gjorde arbeidslivet tungrodd med sine evinnelige måle- og styringssystemer. I en artikkel i «FriFagbevegelse» sier Aarebrot at vi må bli kvitt det han kaller blåruss-styre i offentlig sektor, eller New Public Management (NPM), som det egentlig heter. Det er en samlebetegnelse for en rekke styringsprinsipper fra privat sektor som blir brukt for å effektivisere offentlig sektor.

– Det må bli slutt på denne galskapen som kalles New Public Management. Fagfolk opplever at de blir undervurdert, sier Aarebrot, som selv er Ap-medlem.

Han er sikker på at det er en sak som vil treffe mange potensielle Ap-velgere.

– Ap-velgerne jobber stort sett i offentlig sektor. Da må partiet ta folk som jobber i offentlig sektor på alvor. Hjelpepleiere, sykepleiere, politifolk og lærere er lei av blåruss-styre, rapportering og måling. Her kunne Arbeiderpartiet mobilisert mange velgere, mener Aarebrot.

Jeg er veldig enig med ham. Responsen jeg selv har fått gjennom kronikker og tidligere podcast-episoder om dette tema, har som sagt vært stor. Det er ikke bare helsearbeidere som har skrevet til meg og uttrykt sin støtte, men også lærere, politifolk og ikke minst en del mennesker som jobber i det private. Mennesker fra privat sektor forsikrer meg om at galskapen er like gjeldene hos dem, selv om man utad antar at dette problemer stort sett ligger i den tungrodde offentlige sektoren. Slik er det visst ikke.

Kritikken mot NPM og målstyring har bare blitt større og sterkere de siste årene. I hjemmetjenesten i Oslo kommune brukte de ansatte stoppeklokke for ikke å bruke for mye tid med pasientene. På en slik bakgrunn kommer det faglige i bakevja til fordel for en effektiviserings-mentalitet som sørger for det motsatte av effektivisering i tillegg til at kvalitet og fagligheten blir lidende. Dette er åpenbart for de fleste, men likevel klare vi ikke å få bukt med dette problemet.  

I en tidligere episode nevnte jeg Patty McCord fra Netflix som skrev i Harvard Buisness Review at dersom man ansetter dyktige fagfolk vil 97 % av den gjøre en god jobb. Likevel bruker de fleste bedrifter enorme ressurser på kontrollregimer og standardiserte prosedyrer for å hindre at de siste 3 % ikke gjør jobben sin eller driter seg ut. Dette skaper enorme mengder med meningsløst arbeid for alle de ansatte, og det er nettopp denne tendensen jeg føler så sterkt på i helseforetaket. Netflix ville vise oss at et foretak kan fungere på tillit, noe som for rom for å redusere kostnader til administrasjon og forvaltning. De sa opp store deler av administrasjonen, eller plasserte disse menneskene tettere på kjernevirksomheten. De sa til de ansatte at de kunne ta ferie når det passet dem. Lengden på feriene kunne de bestemme selv. Arbeidstiden kunne de også styre selv, men dette forutsatte at de gjorde den jobben de var ansatt for å gjøre. Slik slapp man for ferieregnskap, stemplingskort og all annen form for kontroll med de ansatte. De informerte også om at de forventet at de ansatte gjorde en god jobb, og dermed var det ingen grunn til å utsette dem for effektivitetsmålinger eller andre styringskrav. Dette er radikalt, men det har tydeligvis vært velykket. Netflix gjør det vel forholdvis bra, og de fremstår som en bedrift med 100 % tillatt til sine ansatte. I 2018 jobbet det 7100 mennesker i Netflix. Sannsynligvis utgjør 3 % av arbeidsstokken mennesker som ikke gjør seg fortjent til den tilliten de blir vist av firmaet, men det Netflix taper på disse folka utlignes en høy gang av det de sparer på administrasjon og toppstyrt overvåkning av de ansatte. Dette er noe som imponerer og fascinerer meg, og det er en mentalitet som er omtrent motsatt den jeg finner i helsevesenet.   

I min jobb får jeg stadig flere prosedyrer. Jeg har hundrevis av spørsmål jeg er pålagt å stille alle nye pasienter, og svarene skal inn i skjemaer som kodes i sekretærenes datamaskiner som videre blir omgjort til grafer og tall som skal hjelpe meg å diagnostisere og kvantifisere menneskers indre liv. For det første representerer dette en misforståelse av psykisk helse, og for det andre undergraver det min faglighet. Hver gang jeg må bruke et skjema og standardiserte prosedyrer for å kartlegge og diagnostisere menneskers følelsesliv, så outsorcer jeg oppgaver til prosedyrene som jeg kunne gjort bedre selv. Jeg er spesialist i klinisk voksenpsykologi, men blir pålagt så mange detaljstyrte prosedyrer at man skulle tro jeg var totalt ufaglært. Jeg tror det er en fare for at vi lar prosedyrene styre og tenke for oss, også tenker vi mindre selv, noe som fører til en gjennomgripende følelse av meningsløshet og tap av verdi. Problemet er at vi mister noe viktig i denne prosessen. Når systemet stadig skal tvinge på oss standardiserte prosedyrer som skal sørge for kvalitet og effektivitet, vil denne strategien kun fungere på forutsigbare størrelser. Mennesker er ikke forutsigbare. To deprimerte personer kan ha samme diagnose, men årsaken til diagnosen og behandlingsbehov kan være totalt forskjellig. Når vi lar prosedyrer og regler detaljstyre oss, kan vi måle at vi har gjort det vi skal, men det vir går glipp av er alt som ikke kan måles, og det som ikke kan måles er som regel ALT det som er viktigst i min jobb. 

I tillegg skal vi behandle stadig flere pasienter, en økende populasjon, uten flere ressurser. Og måten vi skal klare det på, er ved hjelp av strukturelle reformer som pakkeforløp som krever enda mer av oss i administrativ retning og mer dokumentasjon. Det gjør behandlerne overarbeidet, de motiveres ikke lenger av en nysgjerrighet og interesse for andre mennesker, men har nå en langt mer defensiv motivasjon som handler om å tilfredsstille alle måltall og kvalitetsindikatorer. Det er enormt tidkrevende og det gjør at behandlerne blir mer inne på kontorene sine. Det fører til en stadig mer isolering av den enkelte behandler, og dette er oppskriften på utbrenthet. For at vi skal kunne tilpasse oss en hverdag med flere pasienter, jobbe etter faglig god standard og finne kreative måter å utføre jobben vår på, som beholder vårt engasjement og gir pasientene bedre kvalitet, må vi møte hverandre. Vi må ha rom til å finne de beste løsningene, men det krever at man stoler omtrent 100 % på den enkelte behandler. Det kan også hende at løsningene blir forskjellige fra den ene poliklinikken til den andre, men er det så farlig. Kanskje kan vi reise på besøk til hverandre og adoptere det beste fra andres praksis. På denne måten stimuleres faglig utvikling og innovasjon på gulvet. Jeg tror det er bedre enn politiske blåruss-løsninger fra Bent Høie og co.

Side jeg har skreket ut om dette problemet i en rekke kronikker og podcast-episoder, ble jeg til slutt hørt. Jeg fikk anledning til å snakke med Bent Høie, og det hadde jeg virkelig ikke regnet med. Jeg møtte ham til en slags debatt i EKKO på P2. I EKKO sin podcast kan du høre hele samtale. I denne debatten var også Roland Paulsen fra Sverige. Hen er en av de ledende forskerne på byråkratisering og en økende grad av pseudoarbeid og Bullshit-jobbing i arbeidslivet. Som avslutning på denne episoden skal du få høre mine argumenter i møte med Bent Høie. Dessverre ble jeg veldig nervøs av å snakke med en politiker i et trangt studie hos NRK. Jeg følte at jeg ikke fikk formulert meg riktig, jeg skalv i stemmen og hadde høy angst. Jeg gjorde likevel så godt jeg kunne, og håper at jeg klarte å stotre frem noen av de viktigste poengene i denne saken. Jeg er virkelig opptatt av at Norge kan gå vekk i fra NPM og innføre en tillitsreform, og jeg tror at både behandlere, pasienter og skattebetalernes penger vil nyte godt av en slik kursendring i helsevesenet. Jeg håper at Bent Høie hørte meg, selv om jeg var delvis lammet av angst. Vi satt ikke i samme rom, men i hvert vårt studio. Det gjorde det hele enda mer ubehagelig for min del. Jeg kunne ikke lese ansiktet til Bent Høie når jeg snakket, og da er det vanskelig å justere seg eller «vite hvem man er i den andres blikk». Men jeg er uansett glad for muligheten til å få en stemme i denne saken, selv om stemmen min skalv. Nå vil jeg spille av det jeg sa, og hvis du vil høre hva Bent Høie og Roland Paulsen svarte, så må du gå til EKKO sin podcast. Forøvrig en podcast eller radioprogram jeg selv er fast lytter av og anbefaler på det varmeste. 

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here