#128 – Er barn meningen med livet?

Noen velger å ikke få barn. Noen ønsker seg barn, men kan ikke få barn. Noen har barn og klager over alt maset. Denne artikkelen og dagens episode av SinnSyn handler om forholdet mellom barn og et meningsfullt liv. Er det egentlig en sammenheng? Og hva er meningen med livet? Å svare på disse spørsmålene er et (over)ambisiøst mål for dagens episode.

Cicilie Hoxmark lager en podcast om å være barnløs. Hun kom på besøk til mitt kontor 19. mars 2019 for å snakke om barn og meningen med livet. Spørsmålet var dypest sett om det å få barn er meningen med livet. Umiddelbart vil jeg selvfølgelig si at det ikke finnes én mening med livet, men når det er sagt, kan man gjerne snakke om ulike veier til et meningsfullt liv. For meg personlig betyr barna veldig mye. Jeg elsker dem over alt på jord, men det er også de som er hovedkilden til frustrasjon og bekymring. Jeg vil påstå at livet mitt har blitt langt mer meningsfullt etter at jeg fikk barn, og i denne episoden snakker jeg litt om hvorfor. Jeg legger ikke så mye vekt på den kjærligheten jeg føler til barna, da den på sett og vis er noe jeg bærer på innsiden og kanskje vegrer meg litt for å utpensle i en podcast. Jeg inntar et litt mer intellektuelt standpunkt og reflekterer over hvilke aspekter ved det å ha barn som kan besørge et mer meningsfullt liv. Det er ikke åpenbart at lite søvn på natta, masse bekymring, ingen fritid, mye mas og et enormt stort ansvar skal gjøre livet så mye bedre, og kanskje gjør det ikke livet så mye bedre, men jeg har det likevel mye bedre etter at jeg fikk barn. Det er først og fremst kjærligheten jeg har til disse små menneskene, med det er også andre faktorer som jeg mener er sentrale faktorer i et meningsfullt liv. Jeg påstår på ingen måte at barn er meningen med livet, men det kan være svært meningsbærende for mange, inkludert meg selv. I løpet av samtalen forsøker jeg å begrunne hvilke faktorer jeg mener er sentrale for å leve mest mulig meningsfulle og gode liv, og det er faktorer som man kan inkludere i livet uten barn. Å tro at barn er det som konstituerer all mening i et menneskeliv er sneversynt og feil, så vidt jeg kan se, men å tenke litt grundigere gjennom hvilke ingredienser og strategier man kan implementere for å få et meningsfullt liv,  tror jeg er veldig viktig, og det er nettopp det vi forsøker å gjøre i dagens episode. Etter samtalen kommer jeg på 1000 andre ting jeg tror kan berike livet ganske mye, men det får vi spare til kommende episoder her på SinnSyn. Meningen med livet er et enormt stort tema, og vi kan ikke håpe på annet enn å skrape litt i overflaten, men jeg håper vi ansporer potensielle lyttere til å tenke litt mer på dette etter å ha hørt våre perspektiver i lydfilen over.

I forkant av samtalen sendte Cecile meg følgende spørsmål  

-Er barn meningen med livet?
-Hva er forskjell på mening og lykke?
-Hva er det som gir oss mening?
-Hvorfor er vi så opptatt av at livet må kjennes meningsfylt?
-Er samfunnet for mye bygget rundt barnefamilier, hva med de som faller utenfor?

Jeg tror ikke vi svarte fullstendig på alle sammen, men vi holdt på i nesten halvannen time, så noe må vi ha fått med oss.

Før samtalen med Cecilie, leser jeg et lite utdrag fra min siste bok som heter «Psykologens Journal». Det var via dette prosjektet jeg selv forsøkte å utforske meningen med livet i møte med religiøse mennesker. Jeg er selv en ateist, i beste fall en agnostiker, men jeg er interessert i livets store spørsmål, og jeg fant mange mennesker med de samme interessene i religiøse kretser. 

Det var en interessant reise i motstridende ideer som jeg mener tok meg dypere inn i de viktige spørsmålene, og blant annet var meningen med livet et slags gjennomgangstema i boken. Het får du et lite utdrag hvor jeg reflekterer over barn og videreføring av egne gener koblet opp mot meningen med livet.

Utdrag fra Psykologens Journal»:

Freud er kjent for sin libidoteori. I psykoanalysen er libido rett og slett forplantningsdriften. Freud mente at denne driften er grunnleggende for alle levende vesener, og libido kalles derfor også for livsdriften. 

I en slik forståelsesramme vil menneskets dypeste motivasjon handle om å videreføre sine gener. Det å få barn, oppdra barn og sørge for familiens overlevelse forstås som meningen med livet. En del undersøkelser viser imidlertid at det å få barn ikke øker, men minsker menneskers opplevelse av livskvalitet og velvære. Dette henger selvfølgelig også sammen med utfordringer knyttet til forskjellige utviklingsfaser hos barnet. Opplevelsen av å ha barn kan derfor variere fra periode til periode, men det er uansett ikke helt sikkert at reproduksjon kan besørge den dypeste mening og ypperste selvrealisering hos et moderne menneske. 

Personlig har jeg følt at forståelsen av libido som en naturlig drift reduserer meg til en biologisk klump. Jeg synes det er svært meningsfullt å ha barn, men jeg opplever ikke at denne gleden kan reduseres til biologi eller egoistiske gener som er evolusjonært programmert til å videreføre seg selv. Når man tenker på libido som en drift, blir man som menneske redusert til en biologisk størrelse med innebygde mekanismer som sørger for artens overlevelse. Her føler jeg meg misforstått, og denne misforståelsen har vi snakket om tidligere. Som menneske har vi en opplevelse av å være noe mer enn bare biologi, og denne opplevelsen blir ivaretatt innenfor religion, men avvist som en illusjon i naturalismens navn. 

Dette har vært en av de sentrale konfliktene i meg som ateist. Jeg har lest Richard Dawkins (2009), som skriver om det egoistiske genet. Her får jeg vite at mennesket er en overlevelsesmaskin for gener. Jeg som menneske kan derfor betraktes som en genstyrt robot, en marionett under DNA-trådene. Konflikten oppstår når intellektet mitt innser at det Dawkins skriver, virker høyst troverdig, men følelsene mine avviser det. I boken hevder han riktignok at mennesket er den eneste arten som ikke er totaldeterminert av gener, men selv om han anstrenger seg for å forklare leseren dette, føler jeg meg fremmedgjort. 

Siden har jeg lest «Unweaving the Rainbow» (1998) og «Den magiske virkeligheten» (2013). Disse bøkene er også skrevet av Richard Dawkins, og her svarer han alle dem som føler at et utelukkende naturalistisk verdenssyn stripper livet for mening. Som vitenskapsmann ser Dawkins verden som fantastisk og vakker, men denne «magiske» skjønnheten er ikke noe som dukker opp fordi det finnes en overjordisk skaper og mening bak det hele. For Dawkins blir verden vakrere og mer magisk fordi den er virkelig, og fordi vi kan forstå hvordan ting henger sammen. Dawkins innleder «Unweaving the Rainbow» med å fortelle om at den romantiske poeten John Keats anklaget Isaac Newton for å fjerne det eventyrlige ved en regnbue ved å forklare at det hele dreier seg om et optisk fenomen som oppstår når solen skinner gjennom regndråper i atmosfæren. I tråd med Dawkins har jeg ofte forsøkt å argumentere for at et naturvitenskapelig verdenssyn ikke ødelegger, men snarere avdekker en slags poetisk skjønnhet i naturen ved å forstå den. På dette punktet forstår jeg hva Dawkins mener, og han uttrykker det mesterlig, men argumentasjonen hans fungerer bare for hodet mitt – ikke for hjertet. Jeg vil eksempelvis ikke oppleve en sterkere kvalitet i kjærligheten til min kone fordi jeg blir forklart at det dreier seg om nevrokjemi og synaptiske forbindelser i hjernen, snarere tvert imot. Og hva med denne regnbuen? Ifølge første Mosebok satte Gud regnbuen på himmelen som et løfte til Noah og hans etterkommere om at Gud aldri skulle oversvømme jorden igjen. Der har man en litt annen forståelse av regnbuens opprinnelse, og dersom jeg skulle se en spennende film, hadde jeg nok foretrukket den om Gud og Noah, fremfor foredraget av Isaac Newton. I tillegg føler jeg at kjærligheten bør forbli noe mer enn forplantningsdrift. 

Noen ganger leser jeg imidlertid at libido, eller forplantingsdriften, er oversatt til Eros, som altså er en av kjærlighetsgudene i antikken. Dersom man (over)fortolker Freud i denne retningen, kan det hende at vi kan sette kjærlighet som noe av det mest meningsbærende for et menneske. At vi motiveres og finner mening i kjærlighet, er noe jeg gjenkjenner fra mitt eget liv. 

Kjærlighet regnes som en menneskelig følelse. Noen påstår at den er irrasjonell i sin natur, og derfor er vanskelig å definere. Kjærlighet er ofte rettet mot et annet menneske, men den kan også rettes mot livet som sådan. Når man virkelig kjenner på genuin godhet for andre mennesker, tror jeg det er den beste følelsen livet har å by på. Kjærlighet og godhet skaper harmoni og velvære i mennesker, mens de motsatte følelsene skaper spenninger og plager. Kjærlighet er nok en følelse som er helsebringende både fysisk og psykisk, og kanskje er det den følelsen som i størst grad er med på å gi livet mening. 

I så fall er det ikke rart at de fleste religiøse tekster formidler at medfølelse og kjærlighet bør stå sentralt i menneskelivet. En av Freuds mest kjente elever, Carl Gustav Jung, mente at over en tredjedel av alle hans pasienter kom i terapi på leting etter meningen med livet. Folk lurer på hva de skal bli, hvorfor de er til, og hva som er hensikten med å leve. De føler seg unyttige, mangler livsgnist og engasjement. Dypest sett handler dette om mening. 

Det var et lite utdrag fra «Psykologens journal». Ønsker du å fordype deg i meningen med livet, så håper jeg selvfølgelig at du klikker deg inn på linken her for å anskaffe deg boka. Fra denne siden får du “Psykologens journal” til best pris med gratis frakt og rask levering. I lydklippet øverst i artikkelen kan du altså få høre Cecilie Hoxmark og jeg som forsøker å reflektere over barn og meningen med livet. Takk for at du oppholder deg her på WebPsykologen og eventuelt hører på SinnSyn.

Kilder

Dawkins, R. (1997): Is Science a Religion? I: The Humanist, January/February (Vol. 57, No. 1).

Dawkins, R. (1998). Unweaving the Rainbow: Science, Delusion and the Appetite for Wonder. New York: Houghton Mifflin Harcourt.

Dawkins, R. (2006). The God Delusion. Storbritannia: Bantam Press a division of Transworld Publishers.

Dawkins, R. (2008). The genius of Charles Darwin. TV dokumentar på Channel 4, UK.

Dawkins, R. (2009). Det egoistiske genet. Oslo: Humanist forlag. Dawkins, R. (2009). Gud – en vrangforestilling. Oslo: Monstro bok.

Dawkins, R. (2012). The Magic of Reality: Illustrated Children’s Edition. Random House Children’s Publishers UK.

Dawkins, R. (2013). Den magiske virkeligheten – hvordan vi kan vite hva som egentlig er sant. Oslo: Humanist forlag.

 

Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no & SinnSyn

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here