Vi møtes på kontoret til Rune Tobiassen. Det er lenge siden vi har spilt inn en episode av Pastoren og Psykologen, bortsett fra arrangementene på Håndverkeren og Universitetet. Det var fint å komme igang igjen, og vi snakke i munn på hverandre i nesten to timer. I denne episoden publiseres første del av samtalen. Deretter får du andre del om cirka 14 dager. Denne gangen vil jeg også innlede med et slags psykologisk-filosofisk innspill som handler om at mennesker må fylle livet sitt med en form for innhold som gir mening. I «Psykologens journal», altså boken jeg skrev i forbindelse med mitt «religiøse eksperiment», kaller jeg det for livsspill. Faktum er at det finnes mange typer livsspill, og noen av dem er sannsynligvis bedre enn andre. Religion har tradisjonelt sett vært et viktig og dyptgripende livsspill som har forsynt mennesker med både dybde og mening, men jeg hevder at dette spillet trenger en oppdatering. Rune er litt enig og litt uenig. Vi diskuterer det lenge, men jeg er usikker på om vi egentlig kommer noe nærmere hverandre.
Livets spill
Robert de Ropp (1974) følger psykoanalytikeren Thomas Szasz (1961), og hevder at moderne mennesker må lete etter et spill som gir livet dybde, mening og drivkraft. Når de finner et spill som passer deres gemytt og personlige preferanser, må de spille som om forstanden var avhengig av det, for det er den! Når tilværelsen ikke byr på et tilfredsstillende spill, er vi nødt til å finne på et selv. Uten et betydningsfullt spill vil livet miste sin farge.
Mennesket spiller mange ulike spill for å fylle livet med retningsgivende innhold. Det vanligste er å tjene mest mulig penger for å kjøpe seg flest mulig ting. Her har jeg vært veldig god, og jeg har nå så mange ting at jeg bruker mesteparten av min fritid på å flytte tingene fra ett sted til et annet. Dette spillet kaller jeg for rydding, og det er blant de kjedeligste spillene jeg vet om. Ellers kan vi spille om flest mulig likes på Facebook, noen driver med sport, og andre samler på kurs og kompetanse. Mange av spillene vi spiller, handler om å vinne en fordel i fremtiden, noe som gjør at vi ofte går glipp av livet her og nå.
I det følgende skal jeg konsentrere meg om et mer subtilt poeng som handler om livsspillenes natur: For at et spill skal være meningsfullt, må det styres av visse regler. Det kjedeligste jeg vet, nest etter å rydde, er å spille brettspill med de yngste barna mine. De forholder seg ikke til reglene i spillet, og vi ender opp med å flytte brikker rundt omkring på måfå. Et spill blir meningsfullt idet vi setter opp noen grenser for rett og galt eller bra og dårlig. Bak ethvert spill må det være en designer som har bestemt reglene. Og her møter jeg et mektig forsvar for Gud.
De kristne vil si at det må være en spillmester bak livet, og vedkommende må ha nedfelt en moralsk lov som skiller mellom det gode og det onde. Dersom du tar Gud ut av dette regnskapet, står vi tilbake med naturalistiske prosesser og en verden som utfolder seg i takt med evolusjonære prinsipper. Uten Gud står vi igjen med en virkelighet hvor alt er tilfeldig. Det er ingen grunnleggende mening med at vi er her. Livet er blitt til av dødt materiale, og alt er bare kjemiske prosesser. Evolusjonen favoriserer det som er tilpasningsdyktig, mens alt annet dør ut. I en slik ramme er alt forutbestemt.
Av og til blir jeg forbauset over mennesker som er kloke og fornuftige på de fleste områder, men som likevel tviholder på rigide dogmer som åpenbart er autorativt fastslått av kirken på et tidspunkt hvor mennesket ikke visste bedre. De tror på jomfrufødsel, oppstandelse, vann som blir til vin, en seksdagers skapelsesberetning og andre bibelske mirakler som er direkte vitenskapsfiendtlige. De ser på homofili som synd og forfekter motstand mot abort. Noen ganger tviler jeg på at de virkelig tror på det de sier, men at de hardnakket holder stand for å beskytte spillets regler. De forstår at det religiøse spillet vil tømmes for mening dersom reglene, i form av dogmer, vannes ut. Dogmene må bestå for at spillet skal beholde sin struktur og forsyne spillerne med mening.
Vi engasjerer oss i spill for å gi livet et skinn av mening, men spillene har flere funksjoner. Blant annet bidrar de med forutsigbarhet. Disse tankene slo meg sist gang jeg besøkte alternativmessen. Jeg ble sittende i et telt med en spåkone. Hennes styrke er at hun kan lese fremtiden i dine hender. Hun gjør det uforutsigbare forutsigbart, og det er mange villig til å betale mye for. Alt som er usikkert, skremmer oss. Plutselige hendelser kan sette oss helt ut av kurs, og det stiller store krav til omstilling og fleksibilitet. Vi liker alt som er forutsigbart, og de som selger forutsigbarhet, har utvilsomt en god forretningsidé.
Ett av menneskets mest grunnleggende problem handler om hvordan vi skal leve i en verden hvor vi ikke kjenner alle fakta. Ofte er det slik at vi mangler den informasjonen vi ønsker oss mest. Eksempelvis kan vi ikke vite noe sikkert om vår egen fremtid. Vi kan planlegge så godt det lar seg gjøre, men likevel vil det være mange tilfeldigheter utenfor vår kontroll. Kanskje er det på grunn av livets uforutsigbarhet at mennesket liker spill og regler. Når vi spiller et spill, opplever vi gjerne en form for guddommelig allvitenhet. I spillets lille univers kan man til en viss grad «se fremtiden», og det gir oss velbehag. Selvfølgelig blir vi raskt lei av de enkleste spillene. Når spillerne lærer av sine feil og forstår virkningen av alle trekk, blir forutsigbarheten kjedelig. Det kristne spillet er tydelig på at man skal følge Jesus for å oppnå evig liv. Det er et passe forutsigbart og romslig spill man kan bruke hele livet på. Problemet for moderne mennesker er at de må akseptere en del dogmer for å spille, og her tror jeg at de kristne mister mange mennesker som hadde hatt svært godt av et åndelig livsspill.
Jeg påstår at kristendom har historier, institusjoner og lang erfaring i viktige livsspill, og jeg har en interesse for dette spillet, ettersom jeg ser en verden som er full av spill som er anstrengende og ikke gjør så mye annet enn å drive livet fremover. For min del blir imidlertid spillet dårligere av en personifisert spillmester som bryr seg om menneskers samliv. Jeg mener at det kristne spillet kan bli uhyre interessant dersom man abstraherer bort fra påbudsfilosofi og homodebatt.
Fra Psykologens Journal
Ovenstående var delvis et utdrag fra “Psykologens journal“. Dette er den boken jeg alltid har ønsket å skrive. Det er en personlig bok hvor jeg blottlegger min tvil, min usikkerhet og min nesten desperate nysgjerrighet rundt livets store spørsmål. Hva er meningen med livet? Hva skjer når vi dør? Finnes det en Gud? Kan ny teknologi utrangere menneskene? Det er veldig mange store spørsmål som mangler svar, og i den grad det finnes noe svar, så er de som regel så åpne og kompliserte at de først og fremst bidrar med flere ubesvarte spørsmål. Min måte å utforske livets mest intrikate spørsmål på, har vært i møte med mennesker som tenker annerledes enn meg selv. Psykologens journal er en bok hvor psykolog-ateisten, altså meg selv, tar med meg all min tvil inn i menigheter for å se om samtaler med religiøse mennesker kan ta meg dypere ned i våre mest grunnleggende eksistensielle vilkår. Denne boken har blitt det mest spennende og mest utfordrende jeg har gjort i mitt yrkesaktive liv.
