I psykologien brukes identitet om den del av personens selvoppfatning som oppleves som særlig sentral, ekte og typisk for vedkommende. «Å finne sin identitet» vil si å danne et selvbilde man føler man kan akseptere og leve opp til, og så etablere en livsstil som svarer til dette bildet.
Jeg holdt et innlegg på Psykologidagene i Trondheim 2. februar 2021. Jeg skulle snakke om identitetskriser, og da med fokus på de viktige identitetskrisene. Hva er egentlig en viktig identitetskrise? Jeg mener det handler om å innse at man ikke er sånn som man tror, men snarere så mangfoldig at man aldri vil oppnå en særlig helhetlig vurdering av seg selv.
I etterkant av foredraget dukket det opp et ganske interessant spørsmål. En av deltakerne på arrangementet skrev følgende:
I en komplisert verden med ganske mange valg som må tas på daglig basis finner jeg mye trygghet som ligger i et noenlunde klart og sammenhengende bilde av meg selv. Dette gjør at jeg ikke alltid må ta alle alternativer opp til vurdering og kan prioritere hvor jeg investerer mine kognitive ressurser. Livet blir litt enklere å navigere.
Det jeg lurer på er hvordan du tenker man kan oppnå lignende trygghet uten at det nødvendigvis innebærer å lure seg selv eller å handle basert på en slags illusjon? Er det praktisk mulig å leve helt uten en slags illusjon? Å lytte til hver enkelt elev i klasserommet kan vel også bli utmattende hvis alle skal bli hørt til enhver tid. Går det an å balansere mellom vårt kronisk unøyaktige, men trygge, narrativ om oss selv og det å leve mer virkelighetsnært? Hvor går grensen mellom identitet som et nyttig navigasjonsverktøy og skadelig selvbedrag?
