#136 – Psykisk og åndelig helse

Når historiene i bibelen tolkes bokstavelig, får vi Jan Hanvold og en Gud som er så lite guddommelig at han får juling av Richard Dawkins.

For noen episoder siden kunne du høre en samtale jeg hadde med en Journalist i Vårt Land, Morten Marius Larsen. Han spurte meg om den siste boken jeg skrev, «Psykologens Journal», og overskriften på artikkelen ble «Hardnakket ateist psykolog testet kristenlivet». I den episoden skrev han på maskinen sin mens vi snakket, noe som forstyrret lyden ganske kraftig. I denne episoden skal jeg litt tilbake i samme tematikk. «Psykologens journal» er en slags «intellektuell dagbok» hvor jeg møter mennesker som tenker helt annerledes enn meg selv om livets store spørsmål. Jeg var interessert i nye perspektiver på døden, livet og ikke minst meningen med livet. Er mennesker utstyrt med en fri vilje, og hvordan kan det i så fall forklares innenfor et naturalistisk verdenssyn. Kanskje lar det seg ikke forklare. Kanskje vi ikke har fri vilje, eller kan det hende at dette er en av de sidene ved mennesket som ikke kan begripes innenfor de tradisjonelle naturvitenskapelige rammene. Slike spørsmål ligger i grenselandet mellom psykologi, filosofi og teologi, og det har vært blant mine hovedinteresser siden jeg begynte på universitetet på slutten av 90-tallet. I 2018 kom «Psykologens Journal» som et resultat av et prosjekt jeg har hatt gående i over 10 år. «Psykologens journal» er en beskrivelse av det vanskeligste, mest spennende og interessante jeg har gjort innenfor et psyko-filosofisk-teologisk-antroplogisk domene. I denne episoden skal jeg belyse litt mer av mine holdninger til kristendom. Jeg er fortsatt en religionskritiker, men jeg har også en tendens til å forsvare religion i mange sammenhenger, noe som gjør at jeg opplever kritiske kommentar, både fra ateister og troende.  

Min reise i kristendom har blant annet involvert hundrevis av timer i samtale med en pastor som heter Rune Tobiassen. Vi er gode venner, men uenige om mange av livets mest sentrale spørsmål. I dagens episode skal jeg fokusere på hvorfor jeg mener at bibelen kan være en særdeles dårlig livsveileder, samtidig som jeg mener at den kan være en uhyre god livsveileder. Bibelen kan være en kilde til dyp innsikt og en slags evig visdom, samtidig som den kan brukes som legitimering av ekskluderende holdninger og undertrykkende påbudsfilosofi. Dette er åpenbart motstridene, og det krever en oppklaring. Målet mitt er å gjøre det i denne episoden. Først skal jeg lese et lite sammendrag fra «Psykologens Journal» og deretter skal du få høre meg i debatt med Rune Tobiassen.

Universets Sanger

Alle mennesker vil møte utfordringer, og den kjente dybdepsykologen Karl Gustav Jung mente at den beste måten å møte dem på var å betrakte motbør og vanskeligheter som en test på våre etiske evner. Ved tidenes morgen var mennesket ubevisst, men så spiser Adam og Eva av kunnskapens tre, og de blir bevisste. De blir bevisst sin egen sårbarhet og dekker seg til for ikke å være nakne. Selvbevissthet gjør oss oppmerksomme på vår egen dødelighet, og dette er en enorm byrde å bære. En løsning på denne byrden er å returnere til en tilstand av ubevissthet. Det kan vi gjøre på flere måter. Vi kan drikke alkohol eller misbruke narkotika. Vi kan fraskrive oss ansvar og gjøre oss avhengige av andre. Vi kan nekte å bli voksne. Mange forsøker å leve så ubevisst som mulig, men det er ikke den beste løsningen på problemet. Istedenfor å lukke øynene, kan vi åpne dem enda mer. Tematikken gjennomsyrer hele den judeo-kristne tradisjonen, og mange av de andre store visdomstradisjonene for den saks skyld. På mesterlig vis forklarer Jung at intet tre vokser helt inn i himmelriket, med mindre det har røtter helt ned til Helvete.

Jeg har jobbet som psykolog i 14 år, og hver uke møter jeg mennesker som blir sjokkert når jeg foreslår at vi skal dykke ned i problemene istedenfor å finne alternative løsninger for å sno oss unna. Når man som terapeut forsøker å lede mennesker ut av relasjonsproblemer, angst, depresjon, fortvilelse, sinne, bitterhet, forakt, og andre mørke sinnstilstander og livssituasjoner, vil man at de skal slutte å unngå det som oppleves forferdelige. Som venn vil man kanskje foreslå at personen skal tenke på noe annet, gå en annen vei, ikke bry seg eller leve mer lettsindig, men som terapeut foreslår man altså det motsatte. Du må vie mer oppmerksomhet til det som gjør vondt. Av alle psykoterapeutiske strategier, er dette på toppen av listen over de tingene som bidrar til bedre psykisk helse. Dybdepsykologien er tydelig på at det du trenger mest finner du der du har minst lyst til å lete.

Mytologi og religiøse fortellinger har formidlet dette budskapet i tusenvis av år. Kanskje kan man forstå mytologien som urmenneskelige livserfaringer i konsentrert form. Mytologen Joseph Campbell kalte det for «Universets sanger», og de overleveres fra generasjon til generasjon som en del av vårt «mentale immunforsvar». Mytologi kan fungere som livsveileder, men i postmodernismen tok vi livet av de store fortellingene, noe som frigjorde oss fra gamle dogmer og utradert tankegods. Spørsmålet er om dette også hadde en del uheldige omkostninger. Det er utrolig mye bra med å leve i et sekulært samfunn, men kanskje mangler en del moderne mennesker kontakt til «universets sanger» eller en brukbar «veiledning» til selve livet. Når vi kjenner på et indre ubehag, er det ikke unaturlig at vi gjør alt vi kan for å unngå dette ubehaget, men psykologi og gammel livsvisdom vil ofte betrakte ubehaget som et signal vi bør undersøke nærmere. Kanskje tilhører vi en tid som attpåtil gir oss den motsatte beskjeden. Vi får høre at vi skal følge våre interessert, lyster eller magefølelsen for å realisere oss selv. Det er lett, og hvis det fungerte, hadde alle vært opplyste og selvrealiserte. Jungs innfallsvinkel er motsatt. Han sier at du skal gjøre det som er meningsfullt, være oppmerksom, være oppriktige, bevisst og følge sannheten – Bære ditt kors – og det vil ta deg til et sted som er verre enn du noensinne har forestilt deg. Jung utledet dette ved å studere religion og mytologi, og erfarne klinikere og psykoterapiforskning kan bekrefte at mer bevissthet er den beste medisin for sjelelige plager.

Brorparten av problemene som folk kommer med til en allmennpsykiatrisk poliklinikk er ikke sykdommer, men snarere måter å tenke, leve og føle på som ikke fungerer optimalt. Evnen til å konfrontere disse utfordringene på ulike måter gir livet mening og dybde, mens unnvikelse kronisfiserer smerten. Når vi i psykisk helsevern diagnostiserer problemene som en sykdom, risikerer vi å gjøre mennesker om til passive offer for sitt indre liv. Det mener jeg er uheldig. Det er også tvilsomt at medisiner som demper ubehaget man har flyktet fra i mange år, er den beste løsningen. Ofte er veien videre en tur til Helvete og tilbake, og det oppleves ikke alltid som et godt forslag når man allerede føler seg nedtrykt.

I disse dager er det den Kanadiske psykologen Jordan Peterson som ligger på bestselgerlistene over hele verden med en selvhjelpsbok som blåser liv i både kristendom og dybdepsykologien. Han populariserer både Jung, Bibelen og Dostojevskij. Som psykoterapeut har jeg en hang til freudianske og jungianske innfallsvinkler til forståelsen av mennesket, men noen ganger føler jeg meg utrydningstruet i et sykehussystem som favoriserer tall, skjemaer og evidens i naturvitenskapelig sjargong. Da er det frydefullt å se at dybdepsykologien får en oppsving, selv om Jordan Peterson kan virke litt suspekt i noen sammenhenger.

Personlig ble jeg langt mer bevisst disse aspektene ved livet gjennom mitt møte med religion. Jeg var en ateist med nedlatende holdninger til bibelen som en samling absurde eventyr. Jeg bestemte meg for å utfordre «den kjepphøye ateisten» og involverte meg i bibelgrupper, Alphakurs og menigheter. Jeg ville lære mer om kristen tro og livspraksis. Alle mine erfaringer samlet jeg opp i en bok som kom ut i 2018 med tittelen «Psykologens journal – Diagnose: Eksistensiell uro». Jeg lærte veldig mange ting om meg selv og kristendom, og ateisten fikk svar på tiltale. Jeg sitter tilbake med en klar oppfattelse om at religion kan fungere som en viktig bærebjelke i menneskers liv. Mange av mine pasienter mangler en slags meningsbærende overbygdning på livet sitt. Det kan virke som om de mangler en arena for kultivering av eksistensielle behov, og her tror jeg kirken kunne fungert forebyggende i mange tilfeller. Min opplevelse er at mange av de mindre menighetene gjør Gud liten ved å presentere ham som en homofob trollmann som kan oppheve naturlovene etter eget forgodtbefinnende eller på oppfordring fra troende mennesker som ber pent. Når historiene i bibelen tolkes bokstavelig, får vi Jan Hanvold og en Gud som er så lite guddommelig at han får juling av Richard Dawkins. Ofte hører jeg i menighetene at nyateistene driver med stråmannsargumentasjon mot en Gud som ingen tror på, men det gjør de ikke. De angriper den Guden jeg har støtt på utallige ganger i min reies gjennom menighetslivet. En Gud som har meninger om menneskers samlivsform er stusselig. Jeg har imidlertid også møtt teologer som spiller i en helt annen liga. De snakker om en Gud som Richard Dawkins aldri vil klare å rokke, og de tilbyr en type åndelighet som inspirerer «psykolog-ateisten». Mennesker trenger en form for åndelig dybde og veivisende fortellinger, som ikke gir oss noen entydige svar, men som ansporer oss til å lete dypere og nå lengre. Dersom kristendommen bli avleggs, er det Netflix og Youtube sine algoritmer som dikterer holdninger, verdier og livsnarrativene til den enkelte abonnent. Da mister vi en felles plattform, og historiene vi har bearbeidet gjennom tusenvis av år vil forvitre. Jeg mistenker at kirken og andre gudshus har de beste fasilitetene, godt innarbeidet praksis og noen av de beste historiene for å ivareta menneskers eksistensielle behov. Her er det potensial for livsviktige åndelige prosjekter. Her er det også potensial for destruktive prosjekter som kontroll, makt og utnyttelse av sårbare mennesker, og dette er noe vi alltid må være obs på. 

Personlig er jeg nå ferdig med ateisme versus troen på Gud. Jeg er medlem av statskirken, men jeg har ofte tenkt at jeg skal melde meg ut. Det har jeg imidlertid slått fra meg. Det er mange ting jeg er uenig i, og det er mange ting ved gudstjenester og religiøse seremonier som gjør meg betenkt, men jeg vil fortsette å bevege meg i religiøse miljøer. Jeg har bestemt meg for å begynne på nytt, lytte på et annet nivå – lytte forbi jomfrufødsel, magiske evner, brennende busker og andre rariteter – og det gleder jeg meg til.  Jeg tror ikke at det som står i bibelen er sant i bokstavelig forstand, men jeg tror at mye av det som står der er metaforisk sant, og det er mye viktigere for en som er opptatt av menneskets psykiske eller «åndelige» helse.

Kronikk i Vårt Land

Deler av dette ble også publisert som en kronikk i Vårt Land i april 2019. Gang på gang har jeg forsøkt å fronte denne typen argumenter i ulike menigheter, men da møter jeg alltid veggen. I det neste segmentet i denne episoden skal du få hører akkurat hvordan jeg forsøker å argumentere, og hvordan jeg på ingen måte når frem. Dette er et klipp fra den andre podcasten jeg driver sammen med pastor Rune Tobiassen – Altså podcasten som heter «Pastoren og Psykologen». Jeg forsøker å argumentere for at noe kan være metaforisk sant, men ikke nødvendigvis bokstavelig talt sant. Kanskje er det en del ting som ikke stemmer overens med virkeligheten, men som likevel bærer et budskap vi med fordel kan lytte til. 

Hvis ikke dommedag har inntruffet i løpet av de neste ukene, og du fortsatt hører på SinnSyn, så vil du høre mer om denne tematikken. Blant annet er jeg inderlig forbanne på Jan Hanvold fra Visjon Norge og Magne Pedersen fra Vennesla. De er såkalte pengepredikanter som lopper søkende og vanskeligstilte mennesker for millioner av kroner hvert år. Det synes jeg er forkastelig, og jeg vil fortsette å sparke mot Visjon Norge fra tid til annen, selv om jeg innser at det har liten effekt.

Er du mer interessert i spenningsfeltet mellom psykologi, filosofi og religion, og opptatt av hvorfor vi er er på kloden, hva som skjer når vi dør, hvordan vi lever best mulig når vi er her og hva som konstituerer et meningsfullt liv, så håper jeg at du sjekker ut boken jeg har skrevet som altså heter «psykologens Journal». Du får den som nevnt, utallige ganger tidligere, til best pris med gratis frakt og rask levering fra linken til venstre.

 

Takk for at du hører på SinnSyn! På gjenhør!

Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no & SinnSyn

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here