Denne episoden er en direkte fortsettelse av den forrige. Vi begynte med mitt behov for å bevege oss vekk fra enhver form for bokstavelig fortolkning av bibelen, mens Rune forsvarer at mye av det som står i bibelen er metaforer, men en del av det har også skjedd i virkeligheten, og her klarer vi ikke å enes. I denne episoden fortsetter vi å småkrangle litt rundt denne tematikken, men vi berører som vanlig en del andre områder underveis. Blant annet snakker vi kort om genredigering og Downs syndrom. Det er i alle fall ikke en veldig enkel tematikk, men en tematikk jeg har skrevet mye om i «Psykologens Journal». Jeg har forsøkt med biologiske argumenter mot Gud flere ganger tidligere, men de har ikke rokket ved kristne menneskers tro. Som innledning til dagens episode vil jeg lese et lite utdrag fra «Psykologens Journal» hvor jeg drøfter ny bioteknologi og faren for at vi blir så kompetente at vi kan både skape og redigere mennesker slik vi måtte ønske. I så fall nærmer vi oss muligheter som tidligere var forbeholdt Gud. Er det et problem?
CRISPR står for Clustered Regularly Interspaced Short Palindromic Repeats, og jeg tror man må være biolog for å finne på et slikt navn. CRISPR er et redskap for å klippe og lime i DNA-et, altså redigere selve oppskriften på livet. Jeg kan ikke påstå at jeg forstår denne metoden fullt ut, men jeg skjøn- ner at den er revolusjonerende. Kort forklart er metoden noe vi har lært av bakterier. Det er en metode som brukes av bakterienes forsvarsverk. De finner uønskede virus, kopierer DNA-et til viruset og kjenner det igjen når det dukker opp et annet sted. Deretter kan et enzym få beskjed om at noe er uønsket og klippe DNA-et til viruset i to for å unngå at det deler seg og forårsaker infeksjon. Dette er komplisert, men visstnok helt genialt, og nå kan vi benytte oss av samme metode. Bruken av CRISPR ble kåret til årets gjennombrudd i 2015 av American Association for The Advancement of Science og magasinet Science. Bruken er heller ikke begrenset til å stoppe virus, men til å redigere et hvilket som helt gen. Det er også mulig å for- andre mange gener samtidig. For å få en følelse av hvor revolusjonerende denne teknologien er, kan man tenke på at mennesket har rundt 20 000 gener, men CRISPR har vist oss at det kun er mellom 1600 og 1800 gener som er avgjørende for å gjøre et menneske til et menneske. Som tidligere nevnt er avstanden mellom oss og våre nærmeste slektninger svært liten. På forskning.no skriver de at CRISPR er for genteknologien hva grenklipperen er for gartneren. Med CRISPR kan forskerne klippe ut gener og erstatte dem med andre. De kan for eksempel klippe ut ødelagte gener og lime inn de riktige. I nær fremtid ser man altså for seg at kan CRISPR kan bli viktig for å bekjempe sykdommer hos mennesker som skyldes feil på arvestoffet.
Hvis ikke dette påvirker troen på Gud, så har man ikke forstått det. Ikke bare kan vi finne ut av hva som gjør meg til meg, og deg til deg, men vi kan endre det på bestilling. Forbindelsen mellom biologi og religion har aldri vært tettere. Det er vanskelig å se hvordan Gud kan være involvert i enkeltmennesket fra vugge til grav, og samtidig akseptere at biologi spiller en så sentral rolle. Og her er det ikke snakk om abstrakt biologi, men om praktiske og oppskriftsmessige ting som faktisk fungerer. Det er ekte bioteknikk med uante konsekvenser.
Hva skjer nå? Vi kan se for oss to sannsynlige scenarioer: Konservative troende overser den delen av biologien som tilsynelatende beveger seg over på guddommelig terreng. De vil fortsette å argumentere mot alt som virker «ugudelig», uten å innse at de ikke kan diktere en vitenskapelig disiplin basert på religiøse preferanser. Et annet alternativ er at de troende aksepterer alle fordelene med ny teknologi. Det vil si at de takker ja til behandling av sykdommer, mer robuste og energirike avlinger, allergivennlige designdyr med eksotiske trekk og alt annet teknologien tilbyr. De aksepterer nyvinningene uten å stille spørsmål ved premissene for teknologien.
På sikt kommer vi til å tenke annerledes både om biologi og religion. Forestillinger om spiritualitet og sjel trenger ikke å basere seg på ideer datert til en tid hvor vi ikke engang visste hva en celle var. Vårt moderne landskap er mye rikere, og vi har fremdeles mye å oppdage.
Å piske en død hest
De biologiske argumentene sender ikke sjokkbølger inn i de kristne menig- hetene, slik jeg hadde forestilt meg. Jeg blir stort sett møtt med gjentakelser. En kristen vil oppfatte en dikotomi mellom vitenskap og religion som falsk og som et resultat av religiøs paranoia, godt hjulpet av det faktum at opportunistiske ateister bruker paranoiaen som belegg for å koble tro og irrasjonalitet. Verken evolusjon, jordens alder eller genterapi slår sprekker i den kristne troen. Det føyer seg bare inn i rekken av «vitenskapelige angrep» på religion som viser seg å være fullstendig skivebom. Moderne kristne tror ikke at vi tar Gud på senga med nye oppfinnelser. Gud har skapt alt i universet, ble til et menneske og døde for våre synder. Selv om vi blir bedre på å manøvrere i den verden Gud har skapt, betyr ikke det at Gud er overflødig.
Hver gang jeg tror jeg har tildelt nådestøtet, opplever jeg å slå i løse luften. Men hva med kloning? Kloning er da nødt til å være en utfordring for de kristne? Dersom vi kommer til et punkt hvor vi er i stand til å skape et fullt funksjonelt menneske, hvordan vil det påvirke ideen om at Gud er arkitekten bak alt liv? De kristne svarer uten å tenke seg om: «Det vil ikke påvirke troslæren i det hele tatt». Hvorfor ikke? Fordi mennesker har overført sitt eget DNA til nye mennesker så lenge vi har eksistert. Det skjer når vi får barn. Normalt sett har denne prosessen blitt satt i gang ved samleie, og ingen har tvilt på Gud bare fordi vi har lagd barna våre selv. Troende tenker at hvert barn er unikt og ordinert av Gud. Gud har en hensikt og et mål for hvert individ. Spørsmålet er om forskjellen på kloning og alminnelig reproduksjon er så stor. I stedet for å bli inkubert i livmoren blir kloningen inkubert i hva nå man bruker for å fremstille en kloning. I stedet for at DNA «synkroniserer» seg selv i et nytt foster, velger vi hva som skal med, og hva som skal ut. Dypest sett reproduserer vi mennesker slik vi alltid har gjort, men vi blir bedre på det, og vi gjør det litt annerledes. Vitenskapens agenda har alltid vært å forstå universet vi lever i, og dernest bruke denne forståelsen for å gjøre livene våre enklere. Det er ingen tvil om at vi blir bedre og bedre på å mestre og manipulere universet. Dette inkluderer manipulering av våre egne kropper, og kanskje når vi et punkt hvor vi kan lage nye kropper fra bunnen av. Men kan vi lage en sjel? Sannsynligvis ikke. Ville Gud tillate en sjel å eksistere i et individ som er unnfanget på en annen måte enn den vanlige? Hvem vet?
Til en viss grad er sannsynligvis mange av våre personlighetstrekk kodet inn i vårt DNA. Vi skal ikke gå i den grøfta hvor vi tror at vitenskapelige hypoteser er det samme som endelige svar på alt vi lurer på, men en del av våre menneskelige egenskaper er forankret i det fysiske substratet som utgjør oss. Dette er ikke nytt. Genterapi er derimot forholdsvis nytt, og spørsmålet er om det er greit å være skapt i Guds bilde, samtidig som vi kan endre dette bildet slik det måtte passe oss. Her svarer de mest liberale kristne omtrent på samme måte som de svarer på kloning: De peker på at vi har forsøkt å modifisere og forbedre oss siden tidenes morgen, og nå har vi utviklet teknikker som er mer effektive. Ikke noe problem for Gud.
En litt lang innledning til en episode hvor vi så vidt berører dette tema mot slutten.
Fra Psykologens Journal
Ovenstående var delvis et utdrag fra «Psykologens journal«. Dette er den boken jeg alltid har ønsket å skrive. Det er en personlig bok hvor jeg blottlegger min tvil, min usikkerhet og min nesten desperate nysgjerrighet rundt livets store spørsmål. Hva er meningen med livet? Hva skjer når vi dør? Finnes det en Gud? Kan ny teknologi utrangere menneskene? Det er veldig mange store spørsmål som mangler svar, og i den grad det finnes noe svar, så er de som regel så åpne og kompliserte at de først og fremst bidrar med flere ubesvarte spørsmål. Min måte å utforske livets mest intrikate spørsmål på, har vært i møte med mennesker som tenker annerledes enn meg selv. Psykologens journal er en bok hvor psykolog-ateisten, altså meg selv, tar med meg all min tvil inn i menigheter for å se om samtaler med religiøse mennesker kan ta meg dypere ned i våre mest grunnleggende eksistensielle vilkår. Denne boken har blitt det mest spennende og mest utfordrende jeg har gjort i mitt yrkesaktive liv.