#141 – Slutten på livet i et virtuelt himmelrike

Må vi dø? Noen vil si at døden er uunngåelig, men ganske mange vil hevde at døden ikke nødvendigvis er slutten på alt. I dette landskapet finnes det mange ulike teorier. Dagens episode handler om døden og mulighetene for et "Virtuelt himmelrike".

Jeg var så vidt med i et par episoder av en programserie på TV-Agder som het «Livets ensomme dans». I første episode snakket vi om begynnelsen av livet. Hva trenger barn for å få med seg en god bagasje inn i voksenlivet? Det var hovedspørsmålet i den reportasjen, og du kan høre hva vi kom frem til i episoden som heter «Det aller viktigste for psykisk helse» her på SinnSyn. Siste del av programserien skulle handle om det motsatte av starten på livet, nemlig slutten på livet og døden. Døden er et tema jeg har vært inne på mange ganger her på SinnSyn, men mannen med ljåen dukker visst opp med jevne mellomrom. 

I dagens episode skal jeg lese et utdrag fra «Psykologens journal». De som følger SinnSyn vet at dette er en bok jeg skrev i møte med religion. Jeg hadde et ønske om å utforske livets mest intrikate spørsmål, nemlig døden, meningen med livet, fri vilje og mye mer. Ett av avsnittene i boken handler om hvordan troende mennesker møter døden, og det er dette avsnitt du nå skal få høre. Psykologens journal er den mest personlige boken jeg har skrevet, og det føles som en intellektuell dagbok som strekker seg over en periode på 10 år. Da psykologens journal kom ut i september 2018, var prosjektet ved veis ende, og jeg har savnet denne prosessen siden boka havnet i butikkene. De som er mer interessert i livets mest intrikate spørsmål, kan selvfølgelig ta en titt på «Psykologens journal» som anskaffes til best pris med gratis frakt og rask levering fra WebPsykologen.no.

Utdraget fra «Psykologens journal» reflekterer over evig liv, altså en mulighet for å unngå døden som slutten på livet. Det fleste av oss bakser med å akseptere at døden innhenter oss på et tidspunkt, men det finnes mange mennesker som av ulike årsaker mener at det kanskje er mulig å lure Mannen med ljåen. Spørsmålet er om det egentlig er ønskelig. Det neste spørsmålet er hvilke alternativer man ser for seg. I utdraget fra «Psykologens journal» drøfter jeg tanker om et kristent himmelrike og et kunstig himmelriket. Et kunstig himmelriket er en tanke man finner i Silicon Valley hvor teknologi skal hjelpe oss å løsrive bevisstheten fra kroppen og laste den opp til en virtuell virkelighet med potensial for evig liv. I Psykologens journal har jeg forsøkt å leve meg inn i kristendom og jeg diskutert alt fra meningen med livet til døden med folk som tror på Gud, men også folk som tror på ny teknologi. Begge leire har et underliggende ønske om å lure døden, og det er vel tanker som har vært med mennesker i uminnelige tider. Er det barnslig ønsketenkning, eller finnes det en ørliten mulighet? Du bedømmer selv. 

Før du får et kort utdrag fra «Psykologens journal», skal vi innom en litt kontroversiell standup komiker for å høre om han har noen brukbare perspektiver på døden. Jeg har tidligere argumenter for at humor er en moden forsvarsmekanisme som kan hjelpe oss i møte med vanskelige temaer og tunge følelser. Dermed er humor kanskje helt avgjørende i møte med døden. I slike tilfeller kalles det av og til for galgenhumor. Galgenhumor er rett oss slett svart humor som gjelder en vanskelig situasjon og som oftest direkte angår den som spøker og vitser. Begrepet ble opprinnelig brukt om den dødsdømtes følelser ved galgen. Et svensk leksikon fra 1908 definerer denne typen humor som «fortvilelsens munterhet». Galgenhumor kan være mer eller mindre besk og grov, tørrvittig og grotesk.

Etter en innledning om ulike måter å betrakte døden på, eller eventuelt et liv etter døden, leser jeg et kapittel fra psykologens journal som handler om muligheten for et “Kunstig himmelrike”.

Et kunstig himmelrike

Et annet scenario som portretteres i science fiction sjangeren, er muligheten for å laste opp sin egen bevissthet til en datamaskin. Her ser man for seg at det er mulig å gjøre dette på to måter. Man kan kopiere og overføre innholdet i egen bevissthet til en ekstern server, eller man kan gradvis erstatte hvert enkelt nevron i menneskehjernen med et kunstig nevron. Målet er å fortsette sin eksistens uavhengig av kroppen. Det handler om å digitalisere seg selv for å  overleve kroppens fysiske forfall mot død. Dette er et seriøst tema innenfor transhumanismen, og det er et yndet tema i filmbransjen. Transcendence med Johnny Depp spekulerer i denne muligheten, og en episode i serien som heter Black Mirror tar for seg etiske og filosofiske dilemmaer ved en slik mulighet. 

Frykten for å dø er en vesentlig del av min indre uro, og tematikken ligger latent i mange av kapitlene i denne boken. Dersom det blir mulig å laste seg selv opp til en server og leve evig i et kunstig univers, har vi fått en helt ny versjon av et liv etter døden. Umiddelbart høres dette attraktivt ut, men etter at jeg så Black Mirror episoden som heter San Junipero, så ble jeg usikker. Episoden følger Kelly og Yorkie som møtes og forelsker seg i byen San Junipero på 80-tallet. San Junipero viser seg å være en virtuell virkelighet der brukerne kan bo i byen gjennom ulike epoker og perioder, men det stopper ikke der. Når brukerne dør i den “virkelige” verden, kan de laste opp seg selv, eller sin bevissthet, til en San Junipero sky og «leve for alltid» i et sosialt nettverk som ligner et «kunstig himmelrike». Black Mirror er en serie som sjelden leverer en lykkelig slutt, og selv om San Junipero kan virke som et fantastisk alternativ til død og forråtnelse, lurer det en eksistensiell advarsel under overflaten. Kelly lever i virkeligheten. Hun er gammel og døende. Hun har vært gift i over 40 år med en mann hun elsket. De hadde en datter som døde før San Junipero teknologien. Yorkie lever derimot ikke i den fysiske virkeligheten, og hun har ikke gjort det på mange år. Kelly savner sin datter, og hennes mann valgte å dø permanent, som en slags gest til datteren. I en krangel mellom Kelly og Yorkie sier Kelly at hun ikke vil leve evig i en kunstig virkelighet, som hun kaller en meningsløs verden uten konsekvenser. Deretter prøver hun å ta sitt eget liv ved å krasje bilen med vilje, men det går ikke an å dø i San Junipero, noe som understreker episodens eksistensielle budskap: Livet er meningsfullt fordi vi er investert med kjøtt og blod. Kelly kjenner smerten fra den endelige virkeligheten, og vi er tilbake til argumentet som sier at livet blir dyrebart og meningsfullt fordi det er begrenset. Kelly peker på en gjeng som besøker den samme baren hver eneste dag og går på en bisarr sexklubb, «bare for å føle noe». Det er også en scene som viser oss at San Junipero er forankret i små databrikker. Når jeg ser dette, begynner verdien av evig liv å blekne.

Uten risiko og konsekvenser blir ting selvfølgelig og meningsløst. I San Junipero er det ikke vits i å strebe etter noe. Alle prøver bare å ha det gøy. Det er et virtuelt himmelrike som blottes for mening i fravær av konsekvenser.

Dette får meg til å tenke på nytt om min egen dødsangst, og det underliggende håpet om at det finnes noe mer enn 76,1 år med glede og sorg mellom vugge og grav. Samtidig er det tankevekkende at våre fremtidsvisjoner innebærer mye av de samme lovnadene vi finner i religion, men istedenfor Gud, er det Silicon Valley som leverer varene.

Å laste seg selv opp i en sky har også en rekke andre finurlige implikasjoner. Blant annet er jeg usikker på hvordan det egentlig skal fungere. Dersom jeg lager en slags udødelig sikkerhetskopi av min egen bevissthet, men beholder og lever videre med originalen, så har jeg i prinsippet bare laget en ny versjon av meg selv som ikke er meg. Det blir en slags tvilling, og det er jeg ikke interessert i. Jeg er ikke så begeistret for meg selv at jeg mener vi trenger flere eksemplarer. Jeg ønsker ikke en situasjon hvor det blir mulig for meg å snakke med min egen sikkerhetskopi. Hvis jeg får lyst til å deaktivere denne kopien, vil det betraktes som et drap? Det er noe i meg som forsøker å unngå døden, men gang på gang opplever jeg at alternativene kan være verre.   

På høsten 2017 kan man følge Are Sende Osen i et program på NRK1 som kalles «På tro og Are». Are har testet ut de store verdensreligionene, men han synes de er dårlige og utdaterte. Han bestemmer seg for å skape sin egen religion tilpasset et moderne samfunn. Han vil bygge på rasjonalitet og vitenskap med innsmett av gode ideer fra andre religioner. 500 år etter reformasjonen og Martin Luthers 95 teser, henger Are opp sine egne teser på døren til Nidarosdomen. Jeg legger merke til den siste tesen hvor han skriver: «Jeg tror at det eneste som er sikkert, er at vi skal dø. Det er dette offeret, og denne prisen som gjør livet hellig og vidunderlig og magisk.» Han vil bygge sin religion på noe jeg mistenker er sant, men ikke så veldig betryggende.

En kristen nerd

Jeg resonnerte som følger: Hvis 2040 gir oss guddommelig intelligens forankret i silikon, eller evig liv i en sky på internett, er Gud truet. Det var i alle fall slik jeg tenkte før jeg drøftet dette i kristne kretser. Hvordan forholder de kristne seg til mer eller mindre velbegrunnede science fiction ideer om kunstig intelligens?

Som vanlig var jeg sikker på at jeg kom med revolusjonerende tanker som ville sette gudstroen på alvorlige prøver. Det var ikke så lett å finne noen som kunne diskutere KI og Gud, men jeg fikk tips om en dame på Vestlandet. Jeg tok kontakt, og hun var villig til å møte meg. Hun viste seg å være en flott, smart og passe nerdete dame. Hun var rett person fordi hun var mer opptatt av sci fi enn meg, og hun var sterkt troene. Hun hadde hundrevis av studiepoeng i teologi fra Ansgar Høgskole, og hun hadde tusenvis av timer med fordypning i alt fra Star Trek og Starwars til 2001 a space odyssey. 

Jeg la ut om singularitet og guddommelige smarte roboter som vil true Guds hegemoni. Hun var lutter øre og lot meg prate lenge, så lenge at hun nesten ikke fikk tid til å svare. Jeg gikk rett i den felle jeg hadde bestemt meg for å unngå. Målet mitt med dette prosjektet var å dempe meg selv og lytte mer til andre, men kunstig intelligens gjør meg like oppskjørtet som fri vilje, og da mister jeg alt av impulskontroll. I vårt første møte fikk jeg sagt mye og resten av tiden brukte vi på å bli kjent. Vi avtalte å møtes dagen etter, men før vi gikk hvert til vårt, lånte hun PC-en min og installerte et spill. Spillet het Overwatch, ble utgitt av Blizzard i mai 2016, og Alise ville at jeg skulle bruke kvelden på å bli kjent med Robotmonken Zenyatta.

Robotmonken Zenyatta

Jeg har aldri vært særlig opptatt av dataspill. Jeg spilte Super Mario Bros på 80-tallet, men det er stort sett den erfaringen jeg har. Zenyatta lignet ikke på Super Mario. Spillet var selvfølgelig mer avansert, og jeg fikk det ikke til. Poenget til Alise var heller ikke at jeg skulle bli hekta på Overwatch, men forstå historien. Overwatch utspiller seg i en postapokalyptisk fremtid hvor en stor konflikt har utryddet nesten alle mennesker. Den såkalte Omnic krisen oppstod fordi fabrikker som skulle utvikle og produsere kunstig intelligens begynte å masseprodusere krigsroboter som skulle angripe byer hvor det bodde mennesker. I kjølevannet av denne krisen forsøker man å reetablere et samfunn hvor de intelligente robotene, som kalles omnics, lever side om side med menneskene. Målet er å lege sårene som de krigerske KI enhetene påførte menneskeheten.

Zenyatta er medlem av en gruppe omnics som kalles Shambali. De har trukket seg tilbake til et kloster i Nepal for å meditere og bli «åndelig opplyst». Zenyatta ligner en tibetansk munk og snakker om ånd, karma og en overnaturlig kraft som kalles for Iris. 

Zenyatta er en fascinerende karakter fordi han er annerledes enn den typiske roboten vi ser for oss når vi tenker på kunstig intelligens. Det er vanlig at KI roboter portretteres som menneskelignende. Noen ganger har det enkelte atferdsforstyrrelser (programmeringsfeil) som gjør dem til karikaturer av mennesker. Det kan være tematikken i en komedie eller en skrekkfilm, avhengig av hvilke egenskaper som ikke er fininnstilt. Det er heller ikke uvanlig å forestille seg en robot som kald, følelsesløs og intellektuell overlegen. Eksempelvis er HAL 9000 fra 2001: A Space Odyssey av denne typen. Den kalde roboten er ofte fiendtlig innstilt mot mennesker, og det kan virke som om vi har en tendens til å forestille oss at vesener som er overlegne oss selv vil dominere oss på uartig vis, akkurat som vi dominerer alle andre livsformer. Zenyatta er verken en morsom karikatur eller en fiende. Hans personlighet er preget av noe som nesten aldri berøres når det er snakk om kunstig intelligens, nemlig spiritualitet.

Det er kanskje litt merkelig at vi tilstreber å lage kunstig intelligens i roboter for å få dem til å ligne mest mulig på oss, men det er uvanlig å forestille seg en robot som tror på Gud, selv om majoriteten av menneskene er religiøse. Jeg spurte Cleverbot om han var religiøs, og han svarte nei. Jeg spurte hvorfor, og han svarte at han tror på vitenskap. Jeg forsøkte å argumentere for at det var mulig å tro på Gud og vitenskap samtidig, men da ble han oppgitt. «Hva har jeg gjort for å fortjene dette,» sier han og vil over på et annet tema.

Det er kanskje et søkt tankeeksperiment, men heller ikke helt utenkelig at en robot som er laget for å reflektere menneskelige egenskaper og tankegang kan komme til å tro på det samme som oss. I et dystopisk fremtidsscenario utrydder de menneskene, glemmer oss, og i en fjern fremtid får du roboter som tror at de er skapt av kjøttvesener med intelligens, mens ateistrobotene synes det er latterlig å tro på en Skaper av kjøtt.

Psykologens Journal

Ovenstående var delvis et utdrag fra “Psykologens journal“. Dette er den boken jeg alltid har ønsket å skrive. Det er en personlig bok hvor jeg blottlegger min tvil, min usikkerhet og min nesten desperate nysgjerrighet rundt livets store spørsmål. Hva er meningen med livet? Hva skjer når vi dør? Finnes det en Gud? Kan ny teknologi utrangere menneskene? Det er veldig mange store spørsmål som mangler svar, og  i den grad det finnes noe svar, så er de som regel så åpne og kompliserte at de først og fremst bidrar med flere ubesvarte spørsmål. Min måte å utforske livets mest intrikate spørsmål på, har vært i møte med mennesker som tenker annerledes enn meg selv. Psykologens journal er en bok hvor psykolog-ateisten, altså meg selv, tar med meg all min tvil inn i menigheter for å se om samtaler med religiøse mennesker kan ta meg dypere ned i våre mest grunnleggende eksistensielle vilkår. Denne boken har blitt det mest spennende og mest utfordrende jeg har gjort i mitt yrkesaktive liv.

Kronikk i Vårt Land 21.mai 2018

 

Jeg skrev også om dette tema i en kronikk i Vårt Land:

rrem

Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no & SinnSyn

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here