Det er 2. mai og jeg parkerer utenfor kontoret til Rune Tobiassen. I dag har vi en gjest på besøk, og det var virkelig en fin opplevelse. Det er Leif Egil Reve. Han jobber med ungdommer og kristen tro. Han er tidligere ateist, frem til han var 18 år, men deretter begynte han for alvor å undersøke muligheten for at det finnes noe mer som overgår den naturalistiske verdensorden. Han kommer til tro, og etter mange år med studier og undersøkelse konkluderer han med at det er den kristne troen som bebor den mest plausible forståelsen av Gud. Leif Egil studerer i tillegg filosofi ved universitetet i Agder, og det gjør ham til en fantastisk sparringspartner og samtalepartner i spørsmål som angår tro og tvil. I dagens episode snakker vi mye om gode argumenter for å tro på Gud. Planen var å gå gjennom mange av de vanligste argumentene for kristen tro, men vi blir dvelende lenge ved ett av de mest grunnleggende spørsmålene, nemlig hvorfor vi og universet i det hele tatt eksisterer. Det er det klassiske spørsmålet om hvorfor det er noe fremfor ingenting. Dette er et velkjent problem, men viktig å tenke over. Shopenhauer har sagt at de som ikke er interesserte i spørsmålet om eksistensens opprinnelse, er mentalt tilbakestående. Det er kanskje en litt vågal påstand, men det kommer jo også fra en av historiens mest dystre filosofer.
Uansett er vi i alle fall enige i at det er interessant å snakke om hvordan allting oppstod, og spørsmålet er således om denne typen problemstillinger gir oss gode grunner til å tro på Gud.
Før vi går til debatten mellom Rune, Leif Egil og meg selv, som jeg forøvrig også måtte dele i to (neste del kommer om 14 dager), Så leser jeg nok en gang et lite utdrag fra boken jeg har skrevet som heter «Psykologens journal». Målet er å sette scenen for dagens episode, og tematikken er ulike perspektiver på hvorfor i huleste vi og universet eksisterer. Kunne det ikke like gjerne ikke eksistert, og hvordan kom det til å eksisterer. Er det en begynnelse på det hele? Og hvis det er en begynnelse, hvem sparket i gang denne begynnelsen?
Utdrag fra «Psykologens Journal»
For dem som ønsker å sammenligne religioner, finnes det egnede verktøy, og mange vil mene at forskjeller mellom religioner må evalueres enkeltvis. Evalueringsmetodene må være de samme som ved andre uoverensstemmelser: Den enkelte påstand må bedømmes på bakgrunn av argumenter og tilgjengelige bevis. La oss se på et eksempel.
Kristne mener at universet ble til på et bestemt tidspunkt, og at alt ble skapt av en allmektig Gud. Buddhister mener derimot at universet er evig. Det har ikke oppstått på et bestemt tidspunkt, men har alltid eksistert i en eller annen form. Buddhistene mener at eksistensen er en endeløs repetisjon av død og gjenfødelse. De fleste kristne mennesker vil også innrømmer at det finnes en del uenigheter rundt skapelsen, også innad i kristne miljøer, men at de stort sett mener at den kristne skapelsesberetningen er den forståelsen som er mest forenlig med big bang-teorien. Mens naturvitenskapen beskriver de fysiske forholdene ved jordas opprinnelse, vil kristendommen tilføye en plausibel forklaring på årsaken og meningen bak big bang. Siden tid og rom var noe som oppstod ved universets begynnelse, må årsaken til skapelsen være noe immaterielt utenfor tid og rom. Samtidig antar de at det må være en slags personlig vilje og hensikt bak skapelsen, siden abstrakte objekter som tall, formler og konsepter ikke kan forårsake noe som helst.
Buddhistenes forklaring leder oss derimot inn i en uendelig rekke av tidligere universer, og noen mener at det er uforenlig med de erfaringene vi har fra vår verden. Jeg forstår bare delvis denne argumentasjonen, og føler meg ikke kompetent til å avgjøre argumentets kvalitet.
Senere på kvelden tenker jeg på det spørsmålet som kanskje ligger ved selve kjernen i mine ateistiske tilbøyeligheter: Hvordan vi kan avgjøre hvilken religion som er den riktige i et hav av mer eller mindre utrolige alternativer? Jeg kjente til det såkalte kosmologiske gudsbeviset fra før, og jeg har forstått at det er hårfine nyanser som gjør at de kristne ikke havner i en uendelig regress. En uendelig regress betyr at forklaringen hele tiden forutsetter et ytterligere element. Hvis Gud skapte verden, hvem skapte Gud? Derfor er det viktig at man formulerer seg riktig når man hevder det kosmologiske gudsbeviset.
1. Alt som begynner å eksistere, har en årsak (utenfor seg selv).
2. Universet (tid og rom) begynte å eksistere.
3. Universet har dermed en årsak utenfor seg selv.
Ved å formulere seg på denne måten unngår man sirkelargumentasjonen i den lignende varianten:
1. Alt har en årsak.
2. Universet må dermed også ha en årsak.
3. Dermed må det finnes en Gud som har forårsaket universet.
I denne versjonen kan man si at premissene i punkt 1 betyr at Gud også må ha en årsak, og dermed er problemet med universets opprinnelse ikke løst, men forskjøvet. Nå er problemet hvem som skapte Gud, og deretter hvem som skapte den eller det som skapte Gud, og så videre i det uendelige. Men siden man i dag har det såkalte kalam-argumentet, hvor man presiserer at alt som begynner å eksistere, har en årsak, mener de kristne at deres forståelse av skapelsen er mer forsvarlig enn buddhistenes variant. Dette eksempelet betyr ikke at den kristne forklaringen er riktig, men at den er mer troverdig enn buddhistenes forståelse. Slike analyser kan man bruke på de fleste kontroverser mellom ulike religioner. Da folk i menigheten fremførte dette eksempelet for meg, var jeg likevel ikke overbevist. I buddhistenes variant var selve eksistensen evig, men i den kristne varianten var Gud evig. For meg var det ikke åpenbart at det kristne alternativet var det beste. Samtidig følte jeg meg langt ifra sakkyndig nok til å vurdere disse argumentene opp mot hverandre, men i dagens episode befinner jeg meg i kyndig selskap, og i avspilleren øverst i artikkelen kan du høre Rune og meg snakke om hvorfor det er noe fremfor ingenting
Fra Psykologens Journal
Ovenstående var delvis et utdrag fra «Psykologens journal«. Dette er den boken jeg alltid har ønsket å skrive. Det er en personlig bok hvor jeg blottlegger min tvil, min usikkerhet og min nesten desperate nysgjerrighet rundt livets store spørsmål. Hva er meningen med livet? Hva skjer når vi dør? Finnes det en Gud? Kan ny teknologi utrangere menneskene? Det er veldig mange store spørsmål som mangler svar, og i den grad det finnes noe svar, så er de som regel så åpne og kompliserte at de først og fremst bidrar med flere ubesvarte spørsmål. Min måte å utforske livets mest intrikate spørsmål på, har vært i møte med mennesker som tenker annerledes enn meg selv. Psykologens journal er en bok hvor psykolog-ateisten, altså meg selv, tar med meg all min tvil inn i menigheter for å se om samtaler med religiøse mennesker kan ta meg dypere ned i våre mest grunnleggende eksistensielle vilkår. Denne boken har blitt det mest spennende og mest utfordrende jeg har gjort i mitt yrkesaktive liv.
