Det er rimelig å anta at psykologer og andre hjelpearbeidere bør ha empati. Ved hjelp av empati kan vi leve oss inn i andre menneskers følelsesliv, og kanskje er det fra et slikt perspektiv vi kan bistå med vår hjelp. Det er ikke uvanlig å anta at empati er et ubetinget gode. Empati er broen mellom mennesker og selve fundamentet for en god relasjon. Kan man imidlertid foreslå at empati også kan komme med visse bivirkninger? Kan man ha for mye empati? Kan det hende at veldig empatiske personer kan oppleves invaderende?
I denne episoden skal jeg tilbake til Paul Bloom og boka som heter «Against Empathy». Først vil jeg gi en liten oppsummering av boka, og deretter tar vi turen til Mandal hvor jeg skal snakke om hvordan folk som jobber med andre mennesker, og gjerne med mennesker som sliter psykisk, kan ivareta seg selv. Mange mennesker som har sin jobb i hjelpe-rollen risikerer å ta med seg jobben hjem eller «gå ned med flagget» som følge av lidelse som egentlig ikke tilhører dem selv. Kan det tenkes at de som brenner seg ut som hjelpere har for mye empati, eller kan det tenkes at de bruker empatien helt feil? Kanskje er det misvisende å si at de bruker empatien feil, men snarere foreslå at de tolker sine empatiske impulser på en måte som gjør dem selv overveldet av sterke følelser. Dette er tema i denne episoden av SinnSyn.
Against empathy
Paul Bloom er en kanadisk-amerikansk psykolog og professor ved Yale University. I boken med den kontroversielle tittelen «Against empathy» argumenterer Bloom for at empati har et litt ufortjent godt rykte. Han begynner med å påpeke at det skjer masse faenskap rundt om i verden. Ulykker, terroraksjoner og drap får vår oppmerksomhet, men enkelte hendelser får oss til å reagere sterkere enn andre. Noen tragiske hendelser reagerer vi nesten ikke på, mens andre holder oss oppe om natten. Av den grunn mener Paul Bloom at vi skal være litt forsiktige med å stole på empatien. Selv kan jeg tidvis føle mer for en nabo som sliter økonomisk og privat enn jeg føler for flyktningkrisen i Europa. Fornuften min forteller meg at følelsene mine ikke er proporsjonale med de faktiske forholdene, og det er altså et vesentlig problem med empati: Empati er som regel motivert, snever og lokalt orienter. Vi føler mer for det som er i samme orbit som oss selv, og mindre for de tingene som ligger lengre unna. På den måten gjør vi ofte valg som er direkte uhensiktsmessige i et litt større perspektiv, selv om vi handler på bakgrunn av empati og medfølelse.
Når vi snakker om empati, blir det ofte nevnt i samanheng med mennesker som mangler empati. Mennesker reagerer på artsfrender som ikke evner å leve seg inn i andres følelser. Empati er rett og slett vår evne til å leve oss inn i andres følelser og situasjoner og dermed dele deres emosjonelle responser. Når noen mister et barn, vil de fleste foreldre føle enormt sterkt med de etterlatte. Når Adam Lanza dreper 20 barn på en skole i USA som heter Sandy Hook, gråter Obama når han snakker til folket. Du finner mennesker på cafeer tusenvis av kilometer unna som ikke kjente noen av de drepte eller etterlatte, men de forstår hvor jævlig det må være å miste et barn, så de gråter foran nyhetene. De sørgende menneskene setter seg selv i den andres sted og kjenner smerten. Dette er eksempler på emosjonell empati som skiller seg fra det som kalles for kognitiv empati. Kognitiv empati er evnen til å forstå andres følelser, men ikke føle dem selv. Kognitiv empati finner vi gjerne hos sjarlataner og bøller som forstå ofrenes sårbarhet og utnytter det. Siden de ikke har emosjonell empati, men kognitiv empati, kan de utnytte offeret uten å føle smerten. Den følelsesmessige empatien kan vi også ha med hensyn til det fysiske. Jeg kan for eksempel ikke se en operasjon på TV hvor en doktor går løs på en bevisstløs mann med skalpell. Jeg vet at legen hjelper mannen, men jeg får fysisk vondt av å se på det, og nettopp denne responsen kan være et eksempel på hvordan den emosjonelle empatien slår inn på det fysiske.
Paul Bloom registrerer at verden i stadig stigende grad er opptatt av empati. Det er gjerne selvhjelpslitteraturen og pop-psykologiske bøker som hevder at empati skal gjøre deg bedre rustet til barneoppdragelse, løse konflikter i parforholdet, gi deg mer suksess på jobb og kanskje redde verden til syvende og sist. Bloom mener dette er et naivt og en litt ensporet forståelse av empati. Han kommer med et eksempel for å illustrerer hva han mener. I 2014 kunne man spore et økende ubehag i den amerikanske befolkningen. Det hadde vært en del episoder hvor politifolk hadde skutt og drept en del unge fargende personer. Mens man forsøkte å finne en løsning å dette problemet, oppstod det to leire i den amerikanske befolkningen. Noen mente at politiet manglet empati og medfølelse med sine fargende medborgere, mens andre mente at politiet fikk ufortjent mye kritikk. Sistnevnte mente at mannen i gata ikke forstod det enorme presset en politimann stod ovenfor og hvilke farer han utsatte seg for på daglig basis. Denne konflikten viser hvor lett det er å innta en ensporet empatisk motivert holdning. Begge parter påberopte seg empati, noe som eskalerte konflikten og splittelsen i befolkningen.
Bloom anerkjenner at empati kan være en prisverdig egenskap når den brukes på en balansert måte. Spørsmålet er dernest hvordan vi kan utvikle empati. Dette er noe jeg har skrevet om her på siden og snakket om i det vide og det brede her på SinnSyn. Konklusjonen er at empati kan trenes opp på flere måter, men Paul Bloom trekker frem et par viktige elementer. Han sier at empati er noe som utvikles med erfaring. dersom foreldre får et barn med spesielle behov, utvikler de en sensitivitet for dette barnet, og den omsorgen de utvikler får ofte ringvirkninger til alle barn med spesielle behov. Ut over det må vi aktivt fostre empati hos oss selv og andre. Foreldre må for eksempel utfordre barna sine og spørre dem om hvordan de selv ville hatt det dersom de ble glemt eller utestengt fra fellesskapet og så videre. Det handler om å trene opp evnen til å sette seg i den andres sko.
Med andre ord er det mulig å «føle noen». Det innebærer noe mer enn å være enige i andres synspunkter eller meninger. Empatisk innlevelse i andre reflekteres også i hjernens nevrologiske strukturerer. Vi har noe som kalles speilnevroner som hjelper oss å «speile» andres følelser i oss selv. Denne typen speiling finner man både på det emosjonelle og fysiske plan. Når vi observerer noen løpe eller slå hjul kan hjernen vår aktivere de samme motoriske programmene uten at vi utfører aktiviteten. Den andres atferd reflekteres i oss, og slik er det også med de følelsesmessige aspektene.
Paul Bloom poengterer at empati kan anspore mennesker til gode gjerninger, men han understreker også at det finnes flere årsaker til at folk er snille mot hverandre. Noen ganger gjør vi det vi gjør fordi det er moralsk riktig. Filosofen Mencius er kjent for å stille følgende spørsmål: Hvis du gikk forbi en elv med et druknende barn, hva er årsaken til at du redder barnet? Noen vil svare at empati vil være drivkraften bak en redningsaksjon, men Paul Bloom mener at empati er overflødig i en slik situasjon. De fleste av oss trenger ikke å forestille oss at vi er barnets foreldre, kjenne på tapet, sorgen og smerten ved å miste et barn, og deretter legge på svøm for å redde ungen. Jeg er enig med Paul Bloom som påstår at de fleste som ser et druknende barn hopper i vannet på ren refleks eller simpelthen fordi det er riktig å gjøre det.
Vi trenger ikke alltid empati for å gjøre det som er påkrevd. Noen ganger kan det hende at logikk er et bedre utgangspunkt for handling enn empati. Paul Bloom nevner Zell Kravinsky som har gitt bort 45 millioner dollar til ulike veldedighetsformål. Han donerte også sin egen nyre til en person han ikke kjente. Man kan forestille seg at Kravinsky er ekstremt empatisk, men i følge ham selv handler det ikke om empati, men om logikk. Sjansen for ar Kravinsky kom til å dø som følge av inngrepet og fjerning av egen nyre var 1 til 4000. Med andre ord var det veldig usannsynlig, mens sjansene for at personen som trengte en nyre kom til å dø, var meget stor. Dermed var valget enkelt og logisk i følge Kravinsky.
Jason Baldwin satt mange år i fengsel for kriminalitet han ikke hadde begått. Da saken blir oppklart og Baldwin frikjennes, tilgir han umiddelbart alle som var med på å få ham fengslet. Dette er storsinnet av Baldwin, og igjen kan man forestille seg at han er en særdeles raus og empatisk person, men Baldwin benekter også at det handler om empati. For ham er tilgivelse noe han praktiserer fordi det er en del av hans kristne livssyn.
Paul Blooms viktigste poeng er at empati kan være et farlig utgangspunkt for viktige avgjørelser. I boken «Against empathy» viser han oss hvordan empatien er delvis partisk og sterkest mot dem vi står nærmest, eller dem som ligner oss selv. Derfor vil avgjørelser tatt på bakgrunn av empati lett bli moralsk betenkelige. Skytingen ved Sandy Hook skolen opprører oss så mye at vi overøser dette stedet med empati og pengegaver. Det ble så mye at myndighetene i Connecticut måtte anmode om at folk stoppet å gi gaver. I andre deler av verden skjer lignende og langt verre katastrofer uten at vi legger merke til det. Empatien vår er selektiv og derfor risikerer vi å ta avgjørelser som favoriserer noen, men skader andre. Et eksempel på det er en sak om vaksiner. Rebecca døde nesten av en vaksinasjon da hun var 8 år gammel. Når vi ser et intervju med Rebecca og familien er det lett å bli opprørt. Noen vil kanskje gå i tog og demonstrere mot selskapet som produserer denne vaksinen. Sannheten om vaksinen i Rebecca sitt tilfelle, er at hun tok skade av den, men tusenvis av andre barn har overlevd på grunn av den samme vaksinen, men det er bare tall og statistikk. Rebecca er et ansikt med en personlig historie, og det er noe som setter hjulene i gang i vårt empatiske følelsesliv. Empatien vår er rett og slett uberegnelig og lite treffsikker moralsk sett. Et annet eksempel er hvordan vi tenderer til å gi penger når vi ser en utmagret gutt på skjermen. Dersom vi ser gutten sammen med søsteren, gir vi litt mindre, og dersom vi ser en hel familie eller et helt samfunn i fattigdom, er det overveldende mange som ikke gir noe i det hele tatt. Det burde vært annerledes: Desto flere vi ser lider, desto mere burde vi gi, men faktum er at det forholder seg motsatt.
Et annet element som forkludrer våre empatiske tilbøyeligheter, er det som kalles for «schadenfreude» eller «skadefro». Kanskje har vi et horn i siden til en kollega, mer eller mindre bevisst, og når vedkommende mislykkes i et prosjekt har vi ikke så mye empati og medfølelse for vedkommende. Dette er også et tema Paul Bloom tar opp, og det dreier seg altså om de situasjonene hvor vi mangler empati. Her er det flere faktorer som spiller inn. Blant annet viser det seg at empatien vår reduseres dersom vi anslår at personen som har det vanskelig er skyld i det selv. Man har målt aktiviteten i hjernen til en rekke forsøkspersoner for å spore mengden empati i et bestemt situasjon. Blant annet har man vist bilder og filmer av mennesker med AIDS som strever med smerter relatert til sykdommen. Man får se flere personer med AIDS samtidig som man får vite hvem av dem som har fått sykdommen ved blodoverføring på et sykehus (altså uforskyldt) og hvem som har pådratt seg sykdommen som følge av sprøyter i forbindelse med rusmisbruk. Her har de fleste atskillig mer empati med den uforskyldte gruppen. Bloom nevner et annet, og litt mindre dramatisk eksperiment, hvor man gir fotballsupportere et smertefull elektrisk støt i hånden. Deretter skal personen som har fått støtet overvære at andre mennesker får tilsvarende støt, mens man måler den nevrologiske aktiviteten assosiert med empati og medfølelse. I studien får man se at supportere fra eget lag og supportere fra motstanderlaget får støt, og vår empatiske respons er atskillig høyere når folkene fra vårt eget lag utsettes for smerte. Dette viser at vår empati er noe som fordeles i større og mindre grad avhengig av gruppetilhørighet.
En annen følelse som kompromitterer empatien vår er vemmelse. Når vi anser noe som ekkelt eller vemmelig, vil denne følelsen redusere vår empatiske kapasitet betraktelig. Dette er noe som for eksempel går ut over rusmisbrukere og hjemløse. De som trenger vår empati, omsorg og medfølelse mest, får det ofte minst. Nok et argument for å kaste et kritisk blikk på menneskers empati.
Problematikken rundt vårt empatiske kompass kan synliggjøres på en god måte dersom vi ser på forholdet mellom foreldre og barn. Når barna mine ønsker seg noe veldig, og gir uttrykk for en sår mangel og ulykke fordi de mangler denne tingen, kan jeg avhjelpe barnets vanskelige følelse ved å kjøpe det de ønsker seg. Samtidig vet jeg at barn som får alt de ønsker seg blir bortskjemte, og bortskjemte barn er det vanskelig å like, noe som i siste ende skader barnets karakter og sosiale liv. Derfor må jeg si nei, selv om mitt nei øker frustrasjonen og den emosjonelle smerten i øyeblikket. Dette er en tematikk man er kjent med som foreldre, og jeg tror det er en viktig tematikk for alle hjelpearbeidere. Ofte er det slik at våre empatisk motiverte handlinger gir en umiddelbar lettelse og gevinst i øyeblikket, men kan være skadelig på sikt. Litt på samme måte som narkotika er velgjørende i det man setter skuddet, men ikke en heldig livsstrategi i et lengre perpektiv. Empatien vår er med andre ord mer opptatt av her-og-nå, og litt mindre oppmerksom på morgendagens konsekvenser.
Man kan også påpeke at dynamikken som foregår mellom foreldre og barn eller behandler og pasient også finnes på et makronivå hvor rike nasjoner forsøker å hjelpe utviklingsland med midlertidige løsninger som bare gjør landet avhengig av bistand uten å ruste samfunnet mot selvforsørgelse på lengre sikt. Det finnes mange veldedige formål som er tilsynelatende gode med edle motiver, men som egentlig misbruker ressursene vi har tilgjengelig. Paul Bloom nevner «Make-a-Wish Foundation». De oppfyller ønskene til syke barn. En femåring med leukemi fikk lov til å være Batman for en dag. Han kjørte rundt i en Batmobil og reddet folk i nød. Opptrinnet rører mennesker som føler for gutten, og det gleder oss å se ham i Batmankostyme. I et annet perspektiv kan vi påpeke at opplegget kostet 7500 dollar, og for den summen kunne man reddet mange liv dersom man investerte i myggnetting til barn i Afrika som dør av malaria.
Psykologen C. Daniel Batson spurte en rekke mennesker om man burde la en alvorlig skadet person rykke frem i køen på akuttmottaket. De fleste svarte at alle på akuttmottaket er som regel alvorlig skadet, og at man blir nødt til å vente på sin tur. Dersom man endret premissene i spørsmålet og spurte om en alvorlig skadet 10 år gammel jente burde rykke frem i køen, så var de fleste enige i at det var greit.
Poenget er vel at empati kan være en prisverdig egenskap som ansporer oss til å tenke på andre og vise omsorg og medfølelse, men vi må huske på at empatien også forkludrer våre perspektiver på en måte som ofte gjør at vi tar dårlige avgjørelser. Mens empati er en viktig prososial følelse som kan berike vårt samfunn på mange måter dersom den dyrkes frem, må vi passe på at vi beholder vår rasjonelle dømmekraft som styrende prinsipp i situasjon hvor empatien er på ville veier, og i følge Paul Bloom er empatien vår mye dårligere justert enn det vi liker å tro.
Likevel er det slik at de fleste psykologer mener at empati er blant terapeutens viktigste redskaper. Vi kan hjelpe mennesker dersom vi klarer å leve oss inn i deres smerter og utfordringer og deretter intervenerer på bakgrunn av genuin innlevelse. På den måten vi pasienten føle seg forstått og ivaretatt. Kjenner man pasientens behov og tilbøyeligheter, kan man til og med avhjelpe med gode råd som virker tilfredsstillende og beroligende på pasienten.
For den psykologisk interesserte
Er du mer interessert i mennesket indre liv, relasjoner og selvutvikling, håper jeg du klikker deg inn på WebPsykologens bokhandel og sørger for at du får én eller flere av mine bøker i posten i løpet av få dager. Eventuelt kan du klikke deg inn på min Patreon konto og bli supporter av SinnSyn. På den måten støtter du dette prosjektet, og som takk for støtten får du en del ekstramateriale. Du får flere eksklusive episoder av SinnSyn, videomateraiell som ikke publiseres andre steder, og du kan høre meg lese og gjennomgå min første bok, Selvfølelsens Psykologi – Bedre selvfølelse ved å bruke hodet litt annerledes. Ved hjelp av en rekke psykologiske teorier forsøker jeg å lage et slags treningsprogram hvor man gjør øvelser som styrker selvbilde, selvfølelsen og mentale muskler. Er du blant de som finner verdi her på SinnSyn, og litt over middels interessert i psykologi og filosofi, så er medlemskap i SinnSynes mentale helsestudio kanskje noe for deg. Håper å se deg som Patreon-supporter. Du finner medlemskapet på www.patreon.com/sinnsyn.
En annen måte å støtte podcasten på, er å kjøpe merchandise fra SinnSyn. Er du en person som liker å tenke litt dypere, og ser på denne typen refleksjon og ettertanke som mental trening, mener jeg at man bør ha treningstøyet i orden. På et nettsted som heter Teespring har jeg min egen butikk hvor du kan få kjøpt SinnSyns kolleksjon av «mentalt treningstøy». Kolleksjonen heter «Alt du tenker og føler er feil», og hvis du skjønner hva det slagordet forsøker å formidle, må du nesten ha en skjorte som reflekterer denne innsikten. Sjekk ut mine T-skjorter og hoodies på Tespring. Linken finner du i showrotes eller på webpsykologen.no. Takk for følge og tak for støtten!
