12. mars 2020 ble gruppeterapeutisk enhet lukket på grunn av smittevern og frykt for spredning av coronavirus. Vi hadde en ukes tid uten pasienter, men vi holdt kontakten via telefon. Uken etter etablerte vi gruppeterapi på nett via et digitalt verktøy som kalles Pexip. Nå var vi tilbake i gruppa, men vi var i et virtuelt grupperom og alle deltakerne satt hjemme hos seg selv. Det fungerte fint, og det var i alle fall bedre enn 2 måneder uten å treffes. Gruppeterapien kunne fortsette, men resten av det terapeutiske programmet ble stengt. Vi hadde ikke meditasjonsgrupper, yoga, kunst og uttrykksterapi, styrketrening, psykoedukasjon eller biblioterapi, men vi klarte å opprettholde noe av det viktigste, nemlig økoterapi. Økoterapi er bare et fancy navn på turer i skog og mark. Rundt Kristiansand er det et enormt turterreng, noe som også er en viktig del av det terapeutiske programmet for mange av våre pasienter. Som psykolog er jeg fortrinnsvis i samtaleterapi og psykoedukasjon, og det er mine kollegaer som arrangerer økoterapi, men jeg registrerer hvor viktig disse gruppene er for mange mennesker. Da Corona-krisen traff Norge, flyttet vi inn i et virtuelt grupperom på nett, samtidig som vi flyttet alle individualsamtaler ut i naturen. Dette var i overenstemmelse med reglene som anga at vi kunne treffes ute i grupper på opptil 5 personer. Kombinasjonen av gruppeterapi på nett og samtaler i marka, reddet oss gjennom corona-krisen, og jeg holder en knapp på at det først og fremst var turene som hjalp flest pasienter gjennom en tøff tid.
At naturen er viktig for mennesker, er det ingen tvil om. Det sies at en tur i skog og mark hjelper for det meste, men er det sant? Er friluftslivets erkesunde kvaliteter en myte, eller har naturen faktisk en helbredende kraft? I så fall er det interessant å finne ut hva denne kraften egentlig er for en størrelse. Jeg har alltid hørt at det er sundt å være ute, gå tur og føle seg som en del av naturen, men det er først i voksen alder jeg har lagt merke til at disse rådene har noe for seg. Egentlig har jeg tenkt at turgåing som medisin var å regne som et kjerringråd, og i liten grad noe jeg tilla særlig stor betydning. Når turgåing var et tilbud ved psykiatrisk poliklinikken i spesialisthelsetjenesten, var jeg også litt skeptisk i begynnelsen, og jeg anså turer i skog og mark som underordnet ordentlig innsiktsorientert psykoterapi, men her har jeg skiftet mening.
I dagens episode skal jeg «psykoanalysere» naturen. Er turer i skog og mark for pensjonister som ikke har noe annet å gjøre, eller er nærhet til naturen noe alle mennesker har bruk for? Er fraværet av natur en faktor i psykisk uhelse? Her er det mange spørsmål, og jeg vil konsultere litteraturen på området for å finne noen svar. Jeg vet at turgåing har en svært positiv effekt på de pasientene som deltar i vårt program ved DPS Solvang, og sånn sett har jeg sette effekten på nært hold hos hundrevis av mennesker, men hva har jeg sett? Jeg har ikke forsket på dette, og dermed er det vanskelig for meg å isolere behaedlingseffekten mine pasienter opplever i henholdvis gruppeterapi, psykoedukasjon, trening, yoga, mindfulness, struktur på hverdagen, meningsfulle aktiviteter, sosialt samvær med andre eller økoterpai, og sannsynligvis er det kombinasjonen av mange ulike intervensjoner som er virksom for de fleste. Spørsmålet i denne episoden er hvor mye naturen har å si.
De siste ti årene har professor David Strayer forsket på hjernen og ulike tiltak man kan iverksette for å restaurere eller vedlikeholde en god mental helse. I en Ted-talk, basert på sin egen forskning, forteller David om forholdet mellom naturen, ny teknologi og menneskets psykiske helse. Han snakker om effekten av å tilbringe tid i naturen – uten digitale enheter – og hvordan naturopplevelser tillater hjernen å hvile og gjenopprette en mer harmonisk balanse som påvirker våre kognitive evner i stor grad. Denne episoden kommer nå, fordi jeg på nytt har blitt mer oppmerksom på naturen i mitt eget liv. Corona-krisen sørget for at jeg i en lengre periode kun jobbet frem til kl. 12.00. Jeg dro hjem til lunsj for å overta mine tre barn som hadde vært på hjemmeskolen med min kone. Hun dro på jobb, og jeg sluttførte hjemmeskolen, og deretter måtte vi finne på noe. Vi måtte ut: Temperaturen inne ble høy og konfliktnivået eskalerte mellom tre barn med helt ulike behov og meg som ikke strakk til for noen av dem. Vi måtte virkelig ut for å lufte oss, men offentlige lekeplasser var infisert territorium og utfordringen var å finne arenaer uten andre folk. Det beste alternative var skogen og marka. Vi var ute i skogen hver dagen i nesten 7 uker, og effekten for min egen del var formidabel. Jeg har et stadig sterkere og varmere forhold til naturen, noe som for min del kom med alderen, og jeg elsker å være i skogen, men har likevel ikke tilbragt veldig mye tid på tur. Corona-situasjonen endre på dette, og etter noen uker følte jeg meg mentalt skarpere, emosjonelt roligere og generelt sett mer i balanse i denne perioden, selv om det også var rimelig belastende i forhold til mange andre ting både hjemme og på jobb. Corona-situasjonen tvang meg til å leve på den måten jeg egentlig hadde planlagt å leve, men likevel ikke levde. Jeg følte meg også som en bedre pappa enn det jeg har gjort før, og det forbløffet meg at jeg og min «iPad familie» kunne tilbringe så mye tid i naturen uten trampoline, skateramper og badeland. Hadde jeg blitt værende innendørs, hadde mine poeng som pappa havnet på minussiden. Jeg var virkelig ikke noen god versjon av meg selv som brakkesyk lærer på hjemmeskolen. Jeg kjente at det kunne gått virkelig galt, og jeg var nesten desperat etter å komme meg ut, og det fungerte. Det er ikke sikkert at det er noen sammenheng mellom min mentale helse, fungering som pappa og hyppigere kontakt med naturen, men personlig har jeg en sterk følelse av at dette henger sammen. Jeg vet det også fra tidligere erfaringer hvor jeg har brukt naturen ofte og rutinemessig. Blant annet har jeg vært i pappapermisjon tre ganger, og hver gang har jeg laget rutiner som inneholder to turer i skogen hver dag. Småbarnsfasen var vanvittig krevende med lite søvn og en milliard behov som skulle dekkes før jeg selv kunne gå på do, men den jevnlige kontakten med naturen, et lite menneske i bæremeis, våren som går over til sommer og høsten som innvarsler kaldere tider, er det jeg husker fra permisjonstiden, og jeg husker på det med en slags lengsel. Igjen tror jeg det er en sammenheng mellom mine positive opplevelser og kontakten med naturen, og i pappaperm-tilfellene var jeg i tillegg sammen med små mennesker som opplevde alt for første gang. Kanskje er det nostalgi, selektiv hukommelse og romantisering av naturen som kommer med alderen, men jeg vil argumentere for at det er noe mer enn fantasier. Jeg mener at naturen er utrolig viktig for mennesker, og jeg vet at den er viktig for meg, men da er det også paradoksalt at jeg kun benytter naturen systematisk når jeg er i helt spesielle livssituasjoner. Nå er det et virus som har jaget meg vekk fra fornøyelsesparker, sirkus, trampolienland og lekeland, hvor jeg tror at jeg kjøper meg litt «fri» mens barna er okkupert med en eller annen actionfylt aktivitet. Faktum er at jeg har det hundre ganger bedre i skogen enn jeg har det på trampolineland, og jeg er en bedre pappa. Hva er det egentlig med denne naturen som påvirker meg, og nesten sagt redder meg fra en klam hjemmeskole-situasjon fra helvete? Dette spørsmålet gjorde at jeg på nytt begynte å utforske naturens helsebringende effekter, og resultatet ble denne episoden. På jobb har vi drevet med friluftsterapi i mange år, men på grunn av min stillingsbeskrivelse har jeg ikke deltatt på friluftsterapi. Det blir imidlertid stadig tydeligere for meg at pasienter som deltar i økoterapi, i tillegg til «treatment as usual» har god effekt av dette, og jeg tror denne effekten kan og bør utnyttes av oss alle.
David Strayer er altså professor i kognitiv nevrovitenskap ved Institutt for psykologi ved University of Utah. Dr. Strayer er en produktiv forfatter, og forskningen hans har blant annet fokusert på oppmerksomhet og menneskets evne til multitasking.
Dr. Strayer er medlem av Human Factors and Ergonomic Society, Psychonomic Society, og er stipendiat i Association for Psychological Sciences. Senest mottok han University of Utah Distinguished Scholarly og Creative Research Award, og en pris for tverrfaglig fokus i sine studier. Denne tverrfagligheten, som Strayer representerer, tror jeg virkelig er helt avgjørende innenfor psykisk helse. Dessverre tror jeg at spesialisthelsetjenesten går litt i motsatt retning, altså mer spesialisering på bekostning av et bredere perspektiv på menneskets psyke. Det er forøvrig en tematikk jeg har snakket om i mange tidligere episoder her på SinnSyn. Hvis naturen er en potent medisin mot stress, uro og emosjonelle problemer, bør man vel anbefale turer i skog og mark som foretrukket behandlingsform i mange sammenhenger. Jeg er også ganske sikker på at bivirkningene er færre og mindre alvorlige enn dem man får ved bruk av psykofarmaka.
Tekno-avhengighet og Pornhub
Dr. Strayer erkjenner at mye av teknologien som er laget for å fremme enkle, tilgjengelige og bekvemmelige løsninger, faktisk kan ha en negativ effekt og overbelaste hjernemekanismene våre, noe som resulterer i distraksjoner, et begrenset oppmerksomhetsspenn, dårligere hukommelse og reduserte kognitive evner som også går ut over våre emosjonelle disposisjoner. Smarttelefonen er en vanvittig beleilig anordning, men samtidig en farlig følgesvenn. Hvordan telefonen, sosiale medier og andre digitale tjenester påvirker oss, er noe jeg har snakket mye om i tidligere episoder, og på dette området er jeg «gammel og gubbete» i mine holdninger. Et poeng med overforbruk av internett, som jeg imidlertid ikke har snakket så mye om, er porno. Jeg hørte nettopp på Ekko på NRK at porno muligens var et litt større problem enn vi antar. De hadde mange gode argumenter, nevnte at pornhub var blant de 10 mest besøkte sidene på Internett, at norske menn ser mer porno enn menn i andre deler av verden, porno gir oss et forvrengt bilde av virkeligheten, vi risikerer å understøtte grov mishandling og utnyttelse av mennesker og et forkvaklet kvinnesyn også videre. Jeg er enig i alt det, og min hovedmotivasjon for å unngå pornhub er primært at det understøtter en lyssky industri hvor mange mennesker lider. I prinsippet hadde jeg ikke hatt noe imot porno hvis det fantes «økologisk porno» hvor skuespillerne hadde det bra, tjente godt og var medlem av en fagforening. Det finnes kanskje, men det er vanskelig å skille fra de brutale aktørene. I tillegg har jeg en annen og mer personlig motivasjon for å unngå pornhub, som går mer på min egen psyke. Jeg føler at jeg bør ha evnen til å fantasere selv. Jeg bør ha evnen til å dagdrømme og lage bilder i mitt eget hode. Jeg liker ikke å føle meg avhengig av noe utenfor meg selv, og jeg tenker at porno på sett og vis er onaniens anabole steroider. Hvis jeg slutter å bruke min egen fantasi, er jeg redd for at den skal forringes, og det tror jeg kan få større konsekvenser enn det vi kanskje tror. Jeg tror også det vil få ringvirkninger på områder som ikke nødvendigvis har med seksualitet å gjøre. Å se på porno krever ingenting, men det fungerer. Jeg tror det har en høy pris, selv om det stort sett er gratis på pornhub. Dette blir sannsynligvis stoff for en annen episode, men poenget er at vår oppmerksomhet i stadig større grad blir fanget og fengslet av våre digitale anordninger, og jeg tror det gjør våre mentale evner svakere. Og det er nettopp denne kombinasjonen av lite kontakt med naturen og overstimulering fra den digitale virkeligheten som er Strayers poeng, og jeg er fullstendig enig i det han sier. Personlig må jeg ta konsekvensen av det i større grad.
Hvor lenge må du gå tur for stress dempende effekt?
På forskning.no skriver journalist Karoline Spanthus Bjørnfeldt om naturens innvirkning på menneskets mentale helse. Artikkelen gjengir en studie som antyder hvor mye man må være i naturen for å få en stressdempende effekt. Svaret er angivelig mellom 20 og 30 minutter hver dag.
Hvis du går en tur eller sitter et sted som får deg til å føle kontakt med naturen i 20 minutter vil det gjøre deg mindre stresset. Det skriver forskere i en ny studie der de hevder å ha funnet den mest effektive lengden for å stresse ned. Forskerne går så langt som å kalle det en «naturpille».
– Vi har visst at tid i naturen reduserer stress, men inntil nå har det vært uklart hvor mye som trengs, hvor ofte og hva slags naturopplevelser som gir disse fordelene, sier hovedforsker av studien, MaryCarol Hunter ved University of Michigan, i en pressemelding.
Studien viser at 20-30 minutter i naturen senker stresshormonene i kroppen mest effektivt.
Urbanisering, innesitting og skjermtitting kan gi negative helseeffekter for mange i dagens samfunn. De 20-30 minuttene kan være en budsjettvennlig og oppnåelig løsning for å bedre disse, ifølge forskerne.
Tilpasset hektisk hverdag
Over en 8 ukers periode ble deltagerne spurt om å gå ut i naturen i 10 minutter eller mer, minst 3 ganger i uka. Nivåer av stresshormonet kortisol ble målt fra spyttprøver.
Deltagerne fikk selv velge tidspunkt, lengde og hvor de ville oppholde seg, så lenge det var et sted der de følte seg i kontakt med naturen.
– Å gi en personlig fleksibilitet ga oss muligheten til å identifisere den mest optimale lengden av naturopplevelsen, uansett hvor og når den ble utført og under normale omgivelser og hverdagsrutiner, sier Hunter.
30 minutter er mest effektivt
Resultatet av studien viser at deltagerne ble mindre stresset av bare 20 minutter ute i naturen. Dersom de økte til 30 minutter, ville stresshormonene reduseres til et optimalt nivå. Etter 30 minutter ville effekten fortsette, men i et tregere tempo.
Nå håper forskerne at studien kan legge grunnlaget for flere lignende studier. Hunter vil forske på hvordan alder, kjønn, årstid, fysisk form og kulturforskjeller kan ha innvirkning på hvordan naturen påvirker oss.
– Den nye studien er interessant, men ikke veldig overraskende, sier Thomas Hansen, forsker ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA og OsloMet, til forskning.no.
Han forteller at studien stemmer godt overens med annen forskning på området.
– Det er godt belyst at friluftsliv og annen naturkontakt gir gevinster for helse, trivsel og reduksjon av stress, sier Hansen.
Forskningen kan anvendes på flere områder.
– Dette er forskning som har en nytte og kan anvendes positivt, i alt fra terapi og egenterapi til by- og samfunnsplanlegging, forteller Hansen.
Timeout fra hverdagen
Det er flere ting som kan bidra til at flere stresser ned i møte med naturen.
– Det gir en helt annen tilstedeværelse der man kan renske tankene, glemme tid og sted og være i pakt med naturen. Det kan føles som en timeout fra hverdagsproblemer, sier Hansen.
Han tror også det kan skyldes et naturgitt behov for å være i kontakt med naturen.
– Naturen har i et historisk og evolusjonært perspektiv alltid vært sentral for mennesket. Å leve i tråd med vår evolusjonære arv kan tenkes å ikke bare styrke de positive sidene ved velværet, men også bidra til å redusere psykisk ubehag og uhelse.
Måten vi lever på i dag er helt annerledes enn det våre forfedre gjorde.
– Måten vi nå lever på med mye skjermtid, sosiale medier, stress, byliv og innsetting er ikke helt i tråd med hvordan vi har utviklet oss og kan skape angst og bekymring, sier Hansen.
Å ha kontakt med naturen gjør at kroppen faller til ro, slik at vi føler trygghet og behag.
– Når du er ute i naturen, vil de fleste dessuten også være i fysisk aktivitet som er veldig gunstig for stressreduksjon og psykisk helse, sier Hansen.
Hvis du vil høre alt jeg har å si om naturen som medisin mot stress og uro, kan du høre hele episoden i avspilleren øverst i artikkelen.
For den psykologisk interesserte
Er du mer interessert i mennesket indre liv, psykiske helse, relasjoner og selvutvikling, håper jeg du klikker deg inn på WebPsykologens bokhandel og sørger for at du får én eller flere av mine bøker i posten i løpet av få dager. Eventuelt kan du klikke deg inn på min Patreon konto og bli supporter av SinnSyn. På den måten støtter du dette prosjektet, og som takk for støtten får du en masse ekstramateriale. Du får flere eksklusive episoder av SinnSyn, videomateraiell som ikke publiseres andre steder, og du kan høre meg lese og gjennomgå min første bok, Selvfølelsens Psykologi – Bedre selvfølelse ved å bruke hodet litt annerledes. Ved hjelp av en rekke psykologiske teorier forsøker jeg å lage et slags treningsprogram hvor man gjør øvelser som styrker selvbilde, selvfølelsen og mentale muskler. Er du blant de som finner verdi her på SinnSyn, og litt over middels interessert i psykologi og filosofi, så er medlemskap i SinnSynes mentale helsestudio kanskje noe for deg. Håper å se deg som Patreon-supporter. Du finner medlemskapet på www.patreon.com/sinnsyn.
En annen måte å støtte podcasten på, er å kjøpe merchandise fra SinnSyn. Er du en person som liker å tenke litt dypere, og ser på denne typen refleksjon og ettertanke som mental trening, mener jeg at man bør ha treningstøyet i orden. På et nettsted som heter Teespring har jeg min egen butikk hvor du kan få kjøpt SinnSyns kolleksjon av «mentalt treningstøy». Kolleksjonen heter «Alt du tenker og føler er feil», og hvis du skjønner hva det slagordet forsøker å formidle, må du nesten ha en skjorte som reflekterer denne innsikten. Sjekk ut mine T-skjorter og hoodies på Tespring. Linken finner du i showrotes eller på webpsykologen.no. Takk for følge og tak for støtten!
Kilder
Chapman, Ross (2002): “Exploiting the Human Need for Nature for Successful Protected Area Management”. The George Wright Forum
Mary Carol R. Hunter m.fl: Urban Nature Experiences Reduce Stress in the Context of Daily Life Based on Salivary Biomarkers, Frontiers in Psychology, april 2019
Staff writer (2009): “Conservation Science: Do People Still Care About Nature? (Interview with Nature Conservancy study authors Oliver Pergrams and Patricia Zaradic)”. Nature.org
Staff writer, (2005): “Getting Close to Nature is Good for You”. Adapted from British Medical Journal by Science Daily
Staff writer (April 2009): “Humans May Be Losers if Technological Nature Replaces the Real Thing, Psychologists Warn”. Adapted by materials from the University of Washington
Staff writer, (February 2009): “Science Suggest Access to Nature is Essential to Human Health”. Adapted form University of Illinois at Urbana-Champaign study by Science Daily
Staff writer (2007): “There’s Much More to a Walk in the Park”. Adapted from University of Sheffield study by Science Daily
Thompson, Andrea (2009): “Got Nature? Why You Need to Get Out”. Live Science.com
