Nok en gang har vi besøk av Leif Egil Reve. I dagens episode har jeg en spesiell agenda. Jeg lurer på om gamle myter, som innholdsmessig ligner historiene om Jesus, svekker de bibelske fortellingene. Det viser seg at mange av de mest legendariske fortellingene og forestillingene om Jesus` liv og virke er fortalt i lignende varianter om andre person før Jesus tid. Ateisten vil si at en del av bibelen kan ligne en kopi av myter datert før Kristus.
Jesus og Apollonius
Blant annet spør jeg Rune og Leif Egil om Apollonius fra Tyana. Apollonius skal ha vært en person som muligens opererte på samme tid som Jesus, og muligens en slags «spirituell konkurrent». Noen hevder at Jesus og Apollonius var samme person. Det er i alle fall mange likhetstrekk mellom disse to personene. Både Jesus og Apollonius steg opp til himmelen, de utførte mirakler, de var begge spirituelle lærere og de passer inn i et arketypisk heltebilde. De påstår at de er Guds sønn, og de levde sannsynligvis på samme tid. Det slår meg at de kan ha vært tvillinger, noe som hadde kastet helt nytt lys over kristen tro. Poenget med å påpeke at Jesus hadde en konkurrent i sin samtid, er vel for å insinuere at folk som lever i undertrykkelse og krig har behov for et håp om en bedre verden, og at slike håp inkarneres i enkeltpersoner som etterhvert får heltestatus, og at slike personer typisk tilskrives mange av de kvalitetene en ekte helt og frigjører bør ha.
Jomfrufødsel
I flere tidligere episoder har jeg stilt spørsmålstegn ved jomfrufødsel. Ateisten tror ikke at mennesker kan bære frem barn uten at det har foregått en eller annen form for befrukting. Jesus er født av Jomfru Maria, og jeg mener at det må være blant de tingene som ikke egentlig skjedde, men som er med på å gi Jesus den nødvendige statusen han trenger for å bære frem et livssyn som setter vennlighet og nestekjærlighet i høysetet – som en motpol til krig og underkuelse. Før dagens episode undersøkte jeg litt rundt jomfrufødsel, og det viste seg at også dette fenomenet er beskrevet mange ganger i ulike tradisjoner. Jeg fant frem til mange skikkelser som angivelig ble født uten normal befruktning. Blant annet Vinguden Dionysos, helten Herakles, den egyptiske guden Helios, persiske Mithras og i følge legenden skal kong Aleksander Den Store hatt gudelig far og jordisk mor.
Blant de nevnte mytologiske karakterene er det spesielt likhetstrekkene mellom Dionysus og Jesus som diskuteres: Begge ble født av en jomfru som var et menneske. Begge hadde guddommelige fedre (faren til Dionysus var Zevs). Begge stod opp fra de døde, gjorde vann om til vin og introduserte ideen om å spise og drikke blodet og kjøttet til sin skaper (transsubstansiasjon), og begge ble sett på som menneskehetens frelsere. Dionysus ble dyrket et sted mellom 1500 – 1000 år før Kristus. At det er så mange likheter, innbyr til en mistanke om at myter følger spesielle arketypiske mønstre, og at mange av bibelens fortellinger er nødt til å forstås i en slik kontekst. Mytologer som Joseph Campbell har skrevet mye om hvordan menneskets fortellinger er som universets sanger, sunget av tusenvis av håpefull mennesker til alle tider, og videre hvordan denne typen fortellinger har en slags meningsskapende og veiledende effekt på mennesker. Campbell mener at vi må ha mytologi som en parallell til vårt eget liv. Gjennom fortellingene forstår vi oss selv, vår lidelse og hvordan det er mulig å skape mening i tilværelsen på tross av smerte og lidelse. På denne måten tenker jeg at alle de store visdomstradisjonene har en viktig psykologisk funksjon. Uten mytologi blir livet en tilfeldig rekke av opp- og nedturerer. Mytologien hjelper oss til å oppleve mening idet som tilsynelatende virker tilfeldig, kaotisk og kanskje meningsløst. Av denne typen årsaker vil jeg påstå at vi trenger mytologien, men jeg tror ikke at den er sann i fysisk forstand. Den kan være fenomenologisk sann, men ikke bokstavelig talt sann. På dette punktet ender vi ofte opp i podcasten som altså heter «Pastoren og Psykologen». Når jeg diskuterer dette med pastor Rune Tobiassen og filosofistudent Leif Egil Reve, argumenterer de for at mange av de kristne fortellingene faktisk har skjedde, akkurat slik det beskrives, og de har mange gode argumenter for å hevde at nettopp de kristne fortellingene er mer troverdige enn det vi alle betrakter som mytologi eller folkeeventyr. Jeg forsøker å argumentere imot dem, men de er dyktige i sitt religionsforsvar.
I det jeg forberedte meg til dagens samtale med pastoren og ungdomslederen i en menighet rett utenfor Kristiansand, Rune og Leif Egil, kom jeg over en undersøkelse som rapporterte om 45 påståtte jomfrufødsler i nyere tid. Det var en undersøkelse fra USA hvor nesten 8000 kvinner ble intervjuet, konfidensielt og gjentatte ganger, gjennom 14 år. Siste gangen var de mellom 24 og 32 år gamle. Spørsmålene dreiet seg om seksualitet og samliv, og det viser seg at mer enn 40 stykker påstår at de har blitt gravide uten samleie.
Flodmyter
Det neste stikkordet for dagens episode av «Pastoren og Psykologen» er flodmyter. Her tenker jeg på fortellingen om Noahs Ark, og jeg finner frem en del eksempler på lignende historier. For meg ser det ut som om alle samfunn som har bosatt seg ved en elv, som kan og vil gå over sine bredder fra tid til annen, utvikler såkalte flodmyter.
Blant annet finner jeg en fortelling i den hinduistiske tradisjonen i en tekst som kalles for Satapatha Brahmana. Den stammer fra cirka 600 år før Kristus og forteller om en diger flod som het «Pralaya» hvor en av mange avatarer av guden Vishnu advarer et menneske (Manu) om en diger oversvømmelse som er på vei. Rådet til menneskene er å bygge en diger båt og ta meg seg alt de trenger for å overleve.
Hos Platon finner vi også en klassisk flodmyte. I Timaeus, skrevet omtrent 360 år før Kristus, fortelles det om Zevs som er sint på den stridige «bronserasen» av mennesker. Zevs bestemmer seg for å straffe menneskene med en diger oversvømmelse. Titanen Promethesus, som faktisk hadde skapt menneskene av leire, forteller om Zevs plan til en utvalgt person blant menneskene. Prometheus anbefaler menneskene å bygge en ark for å overleve. Etter ni dager og ni etter med oversvømmelse, avtar vannmassene og arken havner på tørr grunn på toppen av et fjell. Dette er forbløffende likt fortellingen jeg har lest på søndagsskolen om Noahs Ark. En del kristne mener at flodmytene ikke svekker historien om Noah, men snarere bekrefter den. Flodmytene viser nemlig til den samme hendelsen, men fortalt på litt ulike vis. Siden så mange forteller om en slik hendelse, er det sannsynlig at den har skjedd. Er det logisk? Er det logisk at en båt kan romme to eksemplarer av alle dyrearter, overleve en flod som er sendt som straff fra Gud, og deretter starte hele sivilisasjonen på nytt. For meg er det åpenbart at dette er myter og folkeeventyr, men igjen møter jeg motstand hos troende mennesker med forholdvis overbevisende argumenter. Er du mer interessert i denne tematikken, må du høre dagens episode av «Pastoren og Psykologen» hvor spesielt Leif Egil Reve redegjør for denne typen fortellinger i den kristne kanon.
Du kan høre denne episode som podcast i spilleren øverst i artikkelen, eller se samtalen i videoen her:
