Dette er fortsettelsen av samtalen vi hadde i forrige episode. Da diskuterte vi hvorvidt Bibelens fortellinger skal betraktes som myter eller beskrivelser av faktiske forhold. Denne gangen stiller jeg spørsmålstegn ved den delen av religionsforsvaret som argumenterer for at Jesus stod opp fra de døde basert på vitneobservasjoner. Som psykolog stoler jeg ikke på vitnesobservasjoner. I parterapi hører jeg to medlemmer av samme familie beskrive én situasjon på vidt forskjellige måter. Sannheten er subjektiv, og vi konstruerer hele tiden våre egne varianter av sannheten. Derfor synes jeg det er vanskelig å legge lit til argumenter som legitimerer Jesus oppstandelse basert på hvor mange mennesker som påstod at de så ham etter hans død. Jeg ønsker ikke å være diskriminerende ovenfor mennesker som levde for 2000 år siden, men jeg våger likevel å påstå at de manglet en del kunnskap og hadde mindre kompetanse på kritisk tenkning.
Du kan enten høre samtale vår i avspilleren øverst på siden, eller se samtalen i videoen under.
I psykologien har man i moderne tid forstått at menneskets hukommelse er en skrøpelig anordning. Det er lett å huske feil, og det er tusenvis av faktorer som kan påvirke vår hukommelse og gjengivelse av en gitt situasjon. Vitneobservasjoner er sjelden et godt grunnlag for å dømme i en rettssak, simpelthen fordi hukommelsen vår er dårlig og stadig under påvirkning. Jeg har selv snakket om dette under en påstand om at mennesket har to hoder.
Du har to hoder(!)
Et filosofisk og psykologisk trent sinnelag vet at ethvert nervesystem fabrikkerer sin egen modell av virkeligheten. Dagens fysikkstudenter vet også at ethvert vitenskapelig eksperiment på tilsvarende vis fabrikkerer sine egne modeller av virkeligheten. Det betyr også at logikken som skriver seg fra Aristoteles, og baserer seg på en sann/falsk dikotomi, bør være utrangert i moderne psykologi.
I boken Our knowledge of the external world (1914, denne ut. 1993) drøfter Bertrand Russell forholdet mellom virkeligheten og våre mentale modeller av virkeligheten. Den avantgarde filosofen Robert Anton Wilson låner Russells argumenter i boken Quantum psychology (1990, denne utg. 2007), hvor han forsøker å bevise at mennesket har to hoder (!)
Jeg vil kort gjengi Wilsons begrunnelser som er både selvfølgelige og oppsiktsvekkende på samme tid. De fleste mennesker er inneforstått med at vi lever i en objektiv virkelighet, eller at den objektive virkeligheten eksisterer utenfor oss eller omslutter oss. Den ytre virkeligheten blir tilgjengelig for oss blant annet via øynene. Ved hjelp av synet overføres ”energisignaler” eller ”bilder” av verden til hjernen som fortolker bildene og lager mentale representasjoner. Hjernen er en dirigent som setter sammen den innkommende informasjonen om den ytre virkeligheten til en indre modell av verden. Det betyr at vi lever i en ”ytre virkelighet” som vi lager bilder eller modeller av i vår ”indre opplevelsesverden”. Dermed kan man si at vi egentlig aldri har en direkte erkjennelse av den ytre virkeligheten. Det vi kjenner er de mentale modellene av den ytre virkeligheten som er konstruert inne i vårt eget hode.
Det vi ser, som vi allminneligvis tror og mener eksisterer utenfor oss selv, eksisterer egentlig internt, altså inne i hodet. Alt vi tenker og vet noe om baserer seg på erfaring med egenkomponerte mentale modeller, noe som leder enkelte filosofer til å tvile på at verden over hodet eksisterer. Siden vi ikke kan erfare verden direkte, men gjennom våre egne modeller av verden, er det i prinsippet mulig at vi egentlig lever i en drøm hvor opplevelser av den ytre virkeligheten egentlig er et mentalt produkt av vår egen kreative bevissthet(!)
Denne posisjonen kalles solipsisme, og den er ikke spesielt populær i vitenskapsteoretisk sammenheng. Solipsisme kommer fra latin sol som betyr alene, og ipsis som betyr selv. Dette er rett og slett en ganske merkverdig filosofisk posisjon som hevder at psyken er det eneste som eksisterer, og følgelig at verden og andre mennesker kun er et resultat av psykens egenkomponerte mentale forestillinger. Når verden ikke eksisterer og andre mennesker er et spillfekteri for min egen bevissthet, blir det vanskelig å forholde seg til noe som helst. Dermed unngår vi en solipsistisk konklusjon ved å anta at den ytre virkeligheten eksisterer.
Det vi imidlertid kan utlede fra det ovenstående, er at vi ikke kan se eller erkjenne denne virkeligheten direkte. Vi ser en modell av den inne i vårt eget hode. Til daglig glemmer de fleste av oss at vi fortrinnsvis opplever vår egen modell av virkeligheten, hvorpå vi oppfører oss som om den indre modellen eksisterer utenfor oss selv. Faktum er at virkeligheten er ekstern og modellen er intern, og de to versjonene av virkeligheten okkuperer hvert sitt område.
På bakgrunn av dette konkluderer Wilson (2007) med at mennesket har to hoder: De har et fysisk hode som holder til i virkeligheten, og en modell av dette hodet som holder til i bevisstheten. Når vi står foran et speil for å pynte på hodet og gi det en sosialt akseptabel fasade, hender det at vi opplever modellen som flott og tiltrekkende, mens andre ganger opplever vi modellen som lite attraktiv og frastøtende. Det betyr ikke nødvendigvis at hodet i den virkelige verden har endret utseende, men at modellen i vårt eget hode forkludres av følelser og ”psykologiske stemninger” i vårt indre landskap. Men hva er forholdet mellom vår egen modell av virkeligheten og den egentlige virkeligheten? Nettopp det er det intrikate spørsmålet som har hjemsøkt vestens filosofi gjennom uminnelige tider.
Dersom vi kommer til en dyp erkjennelse av at vår opplevelse av virkeligheten, andres opplevelse av den samme virkeligheten og virkeligheten i seg selv (dersom den eksisterer) kan være svært forskjellig, har vi vunnet et viktig psykologisk verktøy. Det betyr at vi ikke nødvendigvis kommer til å stole på aller våre emosjonelt ladede fortolkninger av oss selv og vår plass i livet.
Med bakgrunn denne typen psykologiske overveielser, har jeg vanskeligheter for å tro på det forfatterne av Bibelen beskriver. Selv om de hadde vært øyevitner til Jesus sin oppstandelse, så hadde jeg vært mistenksom. Skribentene i bibelen gjengir stort sett ting som skjedde for flere ti-år siden (På det tidspunktet de levde), og da rekonstruerer de hendelser på bakgrunn av informasjon som må betraktes som svært spekulativ. Kanskje beskriver de en del ting som er i overenstemmelse med en virkelighet som eksisterte for over 2000 år siden, med sannsynligheten for at historiene har modifisert seg dramatisk før de føres i pennen av en evangelist, slik vi kjenner psykologien i fiskehistorier, er meget stor slik jeg ser det.
Innenfor psykologi kaller man det for bias, forutinntatthet eller motivert tenkning. Det betyr at det vi oppfatter er styrt av en underliggende motivasjon vi ikke er klar over. De første studiene som ble gjort på dette feltet, som gjerne kalles for kognisjonspsykologi, ble foretatt under fotballkamper. Man ba tilskuerne bedømme dommerens avgjørelser, hvilket lag som fortjente å vinne, hvorvidt kampen utspilte seg på rettferdige premisser og så videre. Ikke uventet svarte tilskuerne konsekvent til fordel for sitt eget lag. Det betyr at ingen egentlig hadde et objektivt syn på kampen, men oppfattet det som skjedde helt forskjellig ut i fra sin posisjon som fotballsupporter. Hjernen vår fordreier også vitenskapelige fakta slik at de passer inn med våre verdier eller politiske holdninger.
Vi tenker kanskje også at våre politiske holdninger er noe vi har etablert etter nøye overveielser av det politiske landskapet, men det er bare en liten del av det som bestemmer hva vi krysser av ved valgurnene. Vi liker å tro at det er kunnskap og gode argumenter som bestemmer hvor vi setter vårt kryss, men det er det altså ikke.
Nylig viste en studie fra Århus universitet at menn med stor fysisk styrke tenderer til å være motstandere av likhet i samfunnet. Desto sterkere de er, desto mindre tilbøyelig er de til å kjempe for eller se verdien av likhet. Det betyr at sterke menn statistisk sett er mer tilbøyelige til å være økonomiske liberalister. Andre studier viser at mennesker som stemmer på venstresiden er litt mer intelligente enn de som stemmer på høyresiden. Dette er bare noen få personfaktorer som påvirker hvordan vi bedømmer verden rundt oss. Jeg påstår at det er mange grunner til å betvile folks gjengivelse av både fotballkamper og gjenoppstandelser, men Rune og Leif Egil Reve er uenige.
Når jeg drøfter denne tematikken i kristne kretser, møter jeg alltid et helt bestemt forsvar. Miraklene i bibelen er godt dokumentert og belagt med mange uavhengige vitneobservasjoner. Det mest kjente eksempelet er påstanden om at 500 mennesker møtte Jesus etter at han hadde stått opp fra de døde. Deretter innrømmer religionsforsvarerene at enkeltmennesker muligens kan ta feil, eller opplever ting motivert av et sterkt ønske om at det er sant, men dette fenomenet forekommer ikke på gruppenivå. Det finnes ikke gruppehallusinasjoner påstår de. Det mener jeg også er feil. I dagens episode utfordrer jeg Rune og Leif Egil med noen konkrete eksempler.
13. oktober 1917 i Fatima i Portugal så 50.000 mennesker et kosmisk mirakel hvor sola plutselig begynner å snurre, faller ned på jorden og utstrålte ubeskrivelig vakre farger, og hele seansen ble assosiert til Jomfru Maria.
25. mars 1984 i Betania i Venezuele så 108 mennesker Jomfru Maria. Først åpenbarte hun seg for barna, og deretter for de voksne ved en messe litt senere på dagen.
Det er også utrolig mange eksempler på mennesker som har utført mirakler. Miraklene er sjelden noe de gjør uten et publikum. Shirdi Sai Baba fra India er et godt eksempel. Han har blant annet stoppet en epidemi med kolera, gjort vann om til olje, stoppet regnet og økt vannmengden i en brønn. Han levde fra 1838 til 1918, og det er en masse mennesker som kan bekrefte denne mannens mirakuløse fremferd.
Mange muslimer tror også at Mohammed utførte mirakler anmass. I enkelte muslimske kretser påstår de at Mohammed delte månen i to. Det fortelles om en episode hvor fienden kom på døra til Mohammed, og han løste problemet ved å gjøre dem blinde. Mohammed slukket visstnok tørsten til tusenvis av soldater med ren magi, han fikk to trær til å flytte seg på hans kommando, han kunne forstå dyrenes språk, han hadde ingen skygge, han kunne høre de døde snakke fra graven, han kunne kurere sykdom og gi de blinde synet tilbake bare ved å røre ved dem, og han fløy på en hest med vinger fra Mekka til Jerusalem.
I denne episoden skal vi se at det er flere overbevisende argumenter for å tro på Gud, men mye av den kristne troen står og faller på Jesu oppstandelse. Man mener å ha godt belegg for at Jesus var en historisk skikkelse som stod opp fra de døde, men skeptikeren i meg har fremdeles en sterk stemme. Jeg ble født på slutten av 70-tallet og hørte om Uri Geller, som leste tanker og bøyde skjeer. Litt senere fikk vi se at David Copperfield tryllet vekk frihetsgudinnen, svevde over Grand Canyon og gikk gjennom den kinesiske mur. Illusjonistene gjorde inntrykk på meg, samtidig som de var med på å etablere en skeptisk grunntone. I Frikirken påstår de at det var annerledes med Jesus. Han gjorde vann om til vin, helbredet syke, og det var mange som så ham etter oppstandelsen. Det var mange som så at Copperfield gikk gjennom den kinesiske muren også, men det var likevel et triks. Jeg har hørt om yogier som kan senke sin egen hjertefrekvens, men det er riktignok dårlig dokumentert. Imidlertid er det mulig å redusere sin egen puls i armen ved å legge en ball i armhulen og presse slik at sirkulasjonen ut i armen avtar. Dette blir brukt som et triks for å «spille død», ettersom det er vanlig å lete etter livstegn ved å sjekke pulsen ved håndleddet. Jeg sier ikke at Jesus var en illusjonist, men jeg klarer heller ikke helt å fri meg fra tanken. I tillegg lever jeg i en tid hvor den amerikanske presidenten lyver hele tiden. Dersom Trump sier noe sant eller noe med substans, så er det ved et uhell. Mine kritiske sanser er i alarmberedskap. Poenget er uansett at mennesker er lette å lure, og vi var ikke mindre lettlurte for 2000 år siden, snarere tvert imot. Om vi ikke blir lurt av andre, har vi en tendens til å lure oss selv. Vi har en rekke mentale tilbøyeligheter som sørger for at vi tilpasser ny informasjon til våre egne preferanser, følelser og ønsker. Noen ganger kaller man det for bekreftelsesbias. Dessuten er hukommelsen vår en anordning som rekonstruerer fortiden på en forholdsvis kreativ måte, ettersom vi dypest sett har problemer med å huske så mange detaljer. Det vi ikke husker, fyller vi inn med mer eller mindre plausible rasjonaliseringer, og i denne prosessen forsvinner mye av den «objektive sannheten». Av slike årsaker har jeg store problemer med å tro på noe som bygger på vitnesobservasjoner: I alle fall eldgamle vitnesobservasjoner.
Det siste argumentet vi skal drøfte i denne episoden, handler om at kristne styrker sin tro på Jesus oppstandelse fordi øyevitner sverger på at de har set Jesus. Her er det ikke bare at de har sett ham, men at de hardnakket hevder dette til tross for at det kunne være farlig. Myndighetene på Jesus tid var ikke begeistret for misjoneringen, og man kunne risikere dødsstraff for påstander om at han hadde stått opp fra de døde. Hvorfor vil noen påstå noe som eventuelt ikke er sant, når de vet at de risikerer å dø for det. Dette blir brukt som et vektig argument fot at Jesus faktisk stod opp fra de døde. At folk er villig til å dø for denne påstanden, er altså et tegn på at den er sann. Jeg vil imidlertid innvende at historien er full av folk som er villig til å dæ for en sak. Dette har vi sett hundrevis av ganger. Man kan nevne Jim Jones og Folkets Tempel hvor over 900 mennesker døde 18. november 1978 ved å drikke gift.
Charles Manson var en amerikansk kultleder og massemorder. Han ble dømt og sonet for at han og hans «familie» i løpet av et par dager drepte flere mennesker på bestialsk vis i Los Angeles i 1969. Manson drepte ingen selv, men ble dømt for medvirkning.
Marshall Applewhite var lederen for en sekt som påstod at det fantes et slags himmelrike på en annen planet. Det endte med at 39 mennesker døde i massesuicid i 1997. Tanken var at de i fellesskap skulle ta sitt eget liv i det en komet som het Hale–Bopp suste forbi i verdensrommet. Hvis man døde på riktig tidspunkt, ble man overført til denne planeten og fikk et fantastisk liv langt ute i Kosmos. En vanvittig idé, men folk er villig til å dø for de merkeligste ting, uansett hvor lite evidens det er som legitimerer de vanvittige dødshandlingene.
Man kan også nevne Mohammed Atta som fly flyet inn i World trade senter 11. september 2001.
Mange mennesker har dødd for det de tror på, og siden Jesus var opptatt av at han var veien til et liv etter døden, synes ikke jeg det er så rart at de som trodde på ham var villig til å ta en viss risiko. I spilleren øverst i denne artikkelen kan du høre hva pastor Rune Tobiassen og Leif Egil Reve mener om disse tilfellene. Som to dyktige religionsforsvarere har de gode argumenter på lager.
