Vi fortsetter samtalen fra forrige uke ved å legge ut på den «moralske motorveien». Spørsmålet er om moral betinger en Gud. Må vi ha en utenforstående lovgiver for å finne ankerfeste for våre moralske føringer. Dersom moral ikke er diktert av Gud, men noe mennesker finner på underveis, blir moral en litt flyktig størrelse. Som vanlig setter jeg scenen med et utdrag fra «Psykologens journal» hvor jeg drøfter menneskers atferd på den såkalte moralske motorveien. Det er en metafor som synliggjør hvorfor troende og ikke troende har ulikt syn på moral, og ikke minst hvorfor de troende mener at moral må være forankret i noe større enn menneskers tilfeldige tilbøyeligheter.
Moralfilosofi er et stort tema fullt av intrikate dilemmaer. I diskusjon med troende mennesker koker det ofte ned til to posisjoner: Det ene er moralsk objektivitet, og det andre er moralsk relativitet. Moralsk objektivitet er troen på at moralske verdier og plikter er virkelige og bindende. Det vil si at moralske føringer er tuftet på objektive lover gitt oss av en overnaturlig kraft, og da vanligvis Gud. Moralen er noe som er forankret utenfor oss selv, og det er denne posisjonen de fleste troende tilhører. Moralsk objektivitet er også bakteppet for teorien om menneskets syndige natur. Når vi mennesker gjør noe moralsk forkastelig, begår vi ikke bare en urett mot hverandre, men også mot Gud, vår skaper.
Ateisten vil ofte helle mot moralsk relativitet. Det finnes imidlertid også en del forsøk på å etablere objektive moralske verdier uten å påberope seg Gud, noe Sam Harris prøver seg på i boken The Moral Landscape, men de fleste tro- ende jeg kjenner, mener at disse forsøkene har mislykkes. Jeg er ikke så sikker.
Den første innsigelsen jeg møter i moraldebatten, er omtrent slik: Når man ikke tror på en utenforstående moralsk lovgiver, vil alle moralske føringer ha sitt opphav i det menneskelige sinnelag. Det betyr nødvendigvis at moralske verdier og plikter er subjektive. Hva vi anser som moralsk, blir diktert av våre personlige preferanser, og det er her den troende blir skeptisk. De tviler på enkeltindividets integritet og dømmekraft i moralske spørsmål, og man trenger ikke å ha så mye kjennskap til psykologi eller menneskets natur for å forstå denne bekymringen.
Da jeg spør pastoren om han ser på meg som moralsk konkurs, nøler han, men nikker bekreftende. Han legger imidlertid til at han betrakter meg som ufarlig og sivilisert.
Jeg har møtt mange troende som er vant til at ateister hardnakket hevder sin moralske integritet, og de legger merke til at ateisten har et stort behov for å forsvare seg på dette området. Når alt kommer til alt, går man ikke rundt og tenker at alle som ikke tror på Gud, er umoralske, men dersom man tenker seg om, frykter den troende at ateisten er lettere tilgjengelig for moralske feilskjær enn troende mennesker. For å forstå denne bekymringen kan man se for seg en moralsk motorvei.
Tenk deg at du kjører på en motorvei uten etablert fartsgrense. Som regel har folk en tendens til å kjøre i åtti kilometer i timen på denne veien. Noen kjører litt raskere eller litt tregere, men de fleste holder seg rundt den vilkårlige fartsgrensen på åtti kilometer. Plutselig begynner det å gå rykter om at designeren av motorveien hadde bestemt en fartsgrense, og at de som kjører for fort, vil få en klekkelig bot. De som startet ryktene begynner å sette opp skilt langs veien, som markerer makshastighet. Noen kjøper seg biler som ikke kan kjøre raskere enn fartsgrensen, slik at de skal unngå fristelsen til å kjøre for fort. Men du kjenner sannheten: Fartsgrensen er egentlig bare en god idé som man har bestemt seg for, fordi det gir en god flyt i trafikken, man kommer raskt frem, men ikke så raskt at man setter seg selv eller andre bilister i fare. Når du kjører forsiktig, er det ikke fordi du er redd for å få bot,
men fordi du innser ditt ansvar overfor de andre trafikantene. Så kommer det en dag hvor du er sent ute til en viktig avtale. For å ha håp om å komme tidsnok må du kjøre for fort.
En person som mener at fartsgrensen er reell (det vil si en religiøs per- son), vil føle seg forpliktet til å holde fartsgrensen, selv om det betyr at han går glipp av avtalen. Men du som vet at fartsgrensen er noe mennesker har diktet opp av praktiske årsaker, gjør en kjapp vurdering av trafikkbildet, og så kjører du så raskt bilen kan klare for å nå avtalen. Du kommer frem i tide, og så lenge ingen kom til skade, har du strengt talt ikke gjort noe galt. Du fikk heller ingen fartsbot, og alt er greit.
I et slikt tilfelle kan det virke som om det er den religiøse personen som er dum fordi han overholder en vilkårlig fartsgrense. Og dersom fartsgrensen (moralske lover) bare er et forslag og ikke en regel, så har den religiøse bilisten gått glipp av en viktig avtale på grunn av en tilfeldig fartsgrense.
Dersom fartsgrensen derimot er reell, har den troende forstått at designeren kan ha flere grunner til å bestemme en fartsgrense. Den ikke-troende tenker at fartsgrensen er der for å beskytte trafikantene mot alvorlige kollisjoner og ulykker, men det er bare en del av hensikten. Den troende vet at designeren også har skapt alle bilene på veien. Ved kjøring over fartsgrensen skades bilen fra innsiden, og til slutt vil den bli totalt ødelagt dersom man ikke tar bilen til reparasjon (bønn og absolusjon).
Man kan argumentere for at det er min bil, og at jeg kan gjøre hva jeg vil med den, men da har man misforstått siste del av lignelsen. Bilen du skader, tilhører ikke deg. Den tilhører designeren, og han forventer at du behandler den med omhu.
Fra et troende perspektiv viser dette eksempelet forskjellen på moral som er gudgitt, og moral som er menneskeskapt. Moral som stammer fra Gud, er mer bindende fordi den ikke bare refererer til hvordan vi forholder oss til hverandre, men også hvordan vi forholder oss til vår Skaper. Selv om ateisten anser seg selv for å være et godt menneske, er det ingenting som hindrer ham eller henne fra å bli umoralsk når det moralsk riktige er ubeleilig. Og da ser vi bort fra den kontinuerlige skaden ateisten volder på sin egen sjel ved å fornekte Gud.
Men dersom ateisten har rett, og Gud ikke eksisterer, har mange kristne utsatt seg selv for vanskeligheter ved forgjeves å adlyde Guds føringer. Jeg har møtt flere troende som resonnerer på denne måten, og de avslutter ofte med å karikere ateistens posisjon: Dersom det ikke finnes noen høyerestående moralske føringer, kan man gjøre hva som helst så lenge man slipper unna. Her ligger det en indirekte forventning om at ateisten vil prioritere seg selv fremfor et større gode, uten skrupler.
Jeg vet at jeg handler egoistisk i mange sammenhenger, men dette er samtidig en side av meg selv som jeg bruker mye energi på å minimere. Selv om jeg ikke er religiøs, har jeg en sterk samvittighet som plager meg når jeg bryter mine prinsipper eller oppfører meg ugreit. Jeg tror at egoisme kan gi meg mange materielle fordeler, men dette er fordeler jeg ikke vil ha. Jeg har erfart at egoisme er en tendens som nettopp ødelegger meg fra innsiden. Jeg vet at jeg har det bedre med meg selv og mine medmennesker når jeg klarer å la medfølelse og raushet overvinne smålighet og irritasjon. Jeg har erfart at det gir meg et mer harmonisk liv, og psykologisk teori har forklart at slike holdninger reduserer sjansen for stress, angst, depresjon og hjerte- og karsykdommer. Jeg streber etter å være et godt menneske, og det er åpenbart at det innebærer selvdisiplin og enkelte forsakelser for å være tro mot overordnede prinsipper. Dette er en type livskunnskap jeg har tilegnet meg uten å tro på Gud. Jeg sier dette med en viss frustrasjon, og det er den samme frustrasjonen du får mer av i dagens episode hvor jeg skal drøfte moral med Leif Egil Reve og Rune Tobiassen.
Synes du denne typen tematikk er interessant, så håper jeg at du klikker deg inn på linken til venstre for å sjekke ut «psykologens journal«. Det er som nevnt min reise i livets mest intrikate dilemmaer og en reise i inn i mine egne frykter og tilkortkommenheter.
Du kan også se denne episoden i videoformat
