I denne episoden skal jeg innledningsvis snakke om «hvilehjemmet». Det er et begrep jeg har fra den svenske psykiateren Johan Cullberg. Det dreier seg om familier hvor et av medlemmene betraktes som syk. Siden personen er syk, må man behandle vedkommende med omhu. Hvis det dreier seg om psykisk sykdom, kan det hende at man føler seg forpliktet til å si ting som ikke gjør personen følelsesmessig opprørt. Man må liste seg rundt vedkommende, trå forsiktig og ikke si ting som kan forverre angsten eller depresjonen. Det betyr videre at man egentlig ikke kan gi direkte utrykk for hva man selv tenker og føler, og sakte med sikker har man skapt seg et familiesystemet hvor alle ubehagelige følelser og meninger undertrykkes for å skåne personen som sliter med angst. På sett og vis er det et slags stilltiende angrep på ytringsfrihet, og det medfører at familiemedlemmene må holde mye av det de tenker og føler for seg selv, og ofte må de lyve for husfredens skyld. I et klima som ikke tolererer alle medlemmens oppriktighet, men hele tiden undergraver sannheten for å skåne den «syke», kommer til å skli fra hverandre og tape enhver mulighet for gode relasjoner. Gradvis vil det etableres en usynlig vegg av løgn og irritasjon mellom den syke og de pårørende, og denne dynamikken innvarsler «starten på slutten».
Dette fenomenet kaller Cullberg for hvilehjemmet, og det foregår sannsynligvis i ganske mange familier. Samtidig kan man påpeke at noe av den samme dynamikken foregår på et samfunnsplan hvor folk har en lei tendens til å bli krenket for alt mellom himmel og jord. Når folk i stigende grad føler seg krenket, må man være mer forsiktig med hva man sier, og det legger et destruktivt beslag på menneskers ytringsfrihet og åpenhet. Dette er et problem vi ser i stor skala i USA, og noe vi begynner å fornemme også her hjemme. Jeg vil starte dagens episode med komiker Steve Huges som tar problematikken på kornet.
