I psykologien brukes identitet om den del av personens selvoppfatning som oppleves som særlig sentral, ekte og typisk for vedkommende. «Å finne sin identitet» vil si å danne et selvbilde man føler man kan akseptere og leve opp til, og så etablere en livsstil som svarer til dette bildet.
Jeg holdt et innlegg på Psykologidagene i Trondheim 2. februar 2021. Jeg skulle snakke om identitetskriser, og da med fokus på de viktige identitetskrisene. Hva er egentlig en viktig identitetskrise? Jeg mener det handler om å innse at man ikke er sånn som man tror, men snarere så mangfoldig at man aldri vil oppnå en særlig helhetlig vurdering av seg selv.
I etterkant av foredraget dukket det opp et ganske interessant spørsmål. En av deltakerne på arrangementet skrev følgende:
I en komplisert verden med ganske mange valg som må tas på daglig basis finner jeg mye trygghet som ligger i et noenlunde klart og sammenhengende bilde av meg selv. Dette gjør at jeg ikke alltid må ta alle alternativer opp til vurdering og kan prioritere hvor jeg investerer mine kognitive ressurser. Livet blir litt enklere å navigere.
Det jeg lurer på er hvordan du tenker man kan oppnå lignende trygghet uten at det nødvendigvis innebærer å lure seg selv eller å handle basert på en slags illusjon? Er det praktisk mulig å leve helt uten en slags illusjon? Å lytte til hver enkelt elev i klasserommet kan vel også bli utmattende hvis alle skal bli hørt til enhver tid. Går det an å balansere mellom vårt kronisk unøyaktige, men trygge, narrativ om oss selv og det å leve mer virkelighetsnært? Hvor går grensen mellom identitet som et nyttig navigasjonsverktøy og skadelig selvbedrag?
Dette er for øvrig gitt at man har et mer eller mindre positivt selvbilde og en positiv illusjon om seg selv.
Vel, får å forstå dette spørsmålet fullt ut, er det kanskje nødvendig å høre hele episoden først, men jeg velger likevel å innlede med dette, da det er en interessant problemstilling å ta med seg inn i denne episoden.
Mitt mantra er at alt du tenker og føler er feil, og med det mener jeg at alt du dypest sett tror om deg selv og din egen identitet, også kun representerer en liten flik av den du er eller kan være. Identiteten er sånn sett ikke en fastlåst størrelse, men i høyeste grad et mer flytende fenomen. Jeg synes det er lurt å ha noen ganske faste og trygge beskrivelser og tanker om seg selv og sin identitet. Så lenge vi kan stole på at vårt selvbilde og identitet vil besørge en ganske god og trygg livsførsel, trenger vi ikke å grave så mye dypere for å finne årsaker, feilkoblinger og faktorer som påvirker vår måte å leve på. Men likevel tror jeg at den måten vi lever på, i et uendelig stort univers med uendelig mange måter å leve på, ikke nødvendigvis er den mest optimale, men siden vi har en fast strategi, frigjør autopiloten mental energi vi kan bruke på andre ting. Det er et godt poeng, men akkurat som med fysisk trening, tror jeg det kan være lurt å ta seg noen mentale treningsøkter innimellom, og en slik treningsøkt kan handle om å tenke en gang til om vår egen identitet og hvordan denne ligger i bakgrunn av vår tilværelse og styrer mye av det vi foretar oss.
Jeg mener også at mye terapi og selvutvikling går ut på å ikke være så sikker på egne tanker og følelser, men undersøke litt mer av bakgrunn for de følelsene vi har.
La meg innlede med et helt konkret eksempel:
I 1959 gjennomførte Festinger og Carlsmith en ganske interessant studie som understøtter at det vil føler for en bestemt hendelse, ikke handler så mye om hendelsen i seg selv, men om hvordan den prosesseres mentalt. Sosialpsykologien er full av denne typen eksperimenter som nettopp antyder at vi ofte tror vi vet en del om dybden i våre egne opplevelser, men like ofte tar feil. I studien ble en gruppe mennesker utsatt for en test som var både kjedelig, tidkrevende og vanskelig. Det var en sann plage å gjennomføre de langdryge prosedyrene, og da deltakerne var ferdige, ble de bedt om å fortelle nestemann som skulle ta testen at den var gøy. Forskerne sa at dersom de fortalte den neste deltakere at testen var både spennende og artig, vill det være til hjelp for prosjektet og studien. Derfor forteller deltakerne at de hadde en god opplevelse med testen, selv om sannheten var at de opplevde det som svært belastende og kjedelig. I denne situasjonen oppstår det som kalles for kognitiv dissonans. Det er med andre ord ikke samsvar mellom det de forteller til neste testdeltaker og det de selv faktisk opplevde under testingen. For å balansere denne uoverensstemmelsen, viser det seg at deltakerne justerer sin egen opplevelse av testsituasjon. Når de to uker senere blir bedt om å fortelle hvordan de opplevde testsituasjonen, svarer de at det ikke var så ille. De som ikke får beskjed om å lyve om testen til neste deltaker, beskriver trestsitnasjon som forferdelig kjedelig også to uker senere. Poenget er at den lille beskjeden om å lyve til neste deltaker, også modifiserer minnet om opplevelsen, og dermed lever man videre med en litt mer positiv innstilling til det man var med på i studien til Festinger og Carlsmith.
Denne typen forskning viser at vi sjelden opplever verken oss selv eller verden slik den er, men snarere på den måten vi prosesserer informasjon på, og informasjonsprosesseringen er åpenbart påvirket av enormt mange faktorer. Det er nok et eksempel på at alt du tenker og føler sannsynligvis ikke speiler virkeligheten på en direkte måte, men kun er et uttrykk for måten du har tolket virkeligheten på.
I slike situasjoner kan man kanskje gå inn i seg selv for å utlede en mer sannferdig vurdering av sine egne opplevelser, altså det vi kaller for introspeksjon, men også vår egen introspektive undersøkelse av oss selv er beheftet med forvrengninger og feilskjær. Et studie fra 1993, arrangert av McFarland, Ross og DeCourville, demonstrerer dette på en fiffig måte. Forskerne fikk en større gruppe damer til å skrive en ganske detaljert rapport om sine plager og opplevelser under menstruasjon. De skrev daglige rapporter som forskerene samlet inn. I etterkant ble de intervjuet og fikk beskjed om å gjenkalle sine erfaringer fra forrige menstruasjon, og her må de altså rapportere om egne følelser og plager fra en situasjon som nå er forbi. Det viser seg at deltakerne i studien i etterkant beskriver smertene under forrige menstruasjon som mer smertefulle enn de egentlig var. Det vil si at deres egne beskrivelser i etterkant ikke matcher vurderingene de selv gjorde underveis. Forskerene tror at denne forskjellen handler om at vår felles oppfatning, eller kulturelle narrativ, knyttet til menstruasjon beskriver dette som en ganske ubeleilig og plagsom affære, og at deltakerne er preget av disse generelle oppfattelsene når de skal gjenkalle og beskrive sine egne opplevelser. Igjen ser vi at våre forsøk på introspeksjon og selvransakelse heller ikke er en spesielt farbar vei for en mer oppriktig innsikt i oss selv, da den introspektive teknikken også er påvirket av masse faktorer vi i liten grad er klar over.
Dagens episode skal igjen handle om identitet, og hvordan vår forståelse av oss selv og vårt indre liv, våre muligheter, verdier og karakteristiske trekk, ikke er en fastlåst størrelse, men snarere noe vi kan utlede og forstå på stadig mer nyanserte måter. Selvutvikling handler om å utvide vår «indre horisont», og når vi ser mer, og samtidig innser vårt tidligere trangsyn, kan det oppleves som en slags krise, og i denne episoden kaller jeg det en identitetskrise. Velkommen til en ny episode av SinnSyn!
Patreon
Vil du har mer SinnSyn hver måned kan du gå til Patreon.com/sinnsyn. Her finner du masse eksklusivt materiale. Her er det flere episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning for denne podcsten. Du kan selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende på mange måter å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det!
