R. L. Stevensons roman The Strange Case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde er et fremtredende eksempel på viktoriansk fiksjon. Navnene Jekyll og Hyde har blitt synonymt med multippel personlighetsforstyrrelse.
Dr. Jekyll og Mr. Hyde er altså en kortroman av Robert Louis Stevenson utgitt i 1886. Dr. Jekyll, som er en høyt ansett lege, eksperimenterer med å atskille de gode og onde karakterelementene i sin egen personlighet, og oppnår å inkarnere sine mest djevelske instinkter i en skikkelse han kaller Mr. Hyde. I denne skikkelsen begår han så de verste forbrytelser. Deretter kan han fungere normalt, vennlig og sosialt akseptabelt i sin dr. persona som heter Jekyll.
I psykisk helse er det et poeng å føle en slags kontinuitet i egen person. Det vil si at vi har innsikt i egne preferanser og tilbøyeligheter og ser en sammenheng mellom våre mer attraktive og negative sider. Jeg kan være sint og urimelig, men jeg kan også være vennlig og medgjørlig, og dette er ikke spaltet opp i to ulike personligheter i meg selv, men ulike varianter hvor jeg er mer eller mindre i emosjonell balanse. Noen ganger mister jeg balansen og blir sikkelig forbanna, men så tar jeg meg i det og kanskje jeg sier unnskyld dersom jeg har kjeftet på noen uten god nok grunn. Begge deler er meg, men ikke alle mennesker har en like sterk følelse av sammenheng mellom ulike moduser i seg selv. I verste fall er det ingen sammenheng mellom ulike karaktertrekk og emosjonelle tilstander, og da kan det være ganske vanskelig å føle nettopp denne kontinuiteten som alle trenger for å føle at jeg er meg. Uten en følelse av sammenheng i seg selv, kan det også bli vanskelig å forutse fremtiden, og det er psykisk ekstremt slitsomt. Følelsen av at vi kan forutse fremtiden til en viss grad, altså regne ut hvordan vi kommer til å reagere, er helt avgjørende for vår selvfølelse og trygghet. Uten denne forutsigbareheten, vil enhver ny situasjon fremstå som uberegnelig og usikker. I nettopp denne usikkerheten finner vi en rekke av våre vanligste psykiske plager som generell angst, sosial angst eller andre former for fobier. I ekstrem forstand har vi en totalt spaltet personlighet, og det er her Stevenson finner kilden til en dramatisk fortelling og mennesket på godt og vondt.
The Strange Case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde er en klassisk grøsser og verdens første og mest berømte psykologiske thriller. Som nevnt er den skrevet i 1886, som ved et underlig sammentreff bare to år før en virkelig «Mr. Hyde», nemlig den aldri avslørte Jack the Ripper dukket opp på Londons østkant. Utgangspunktet for tragedien i boken er den anerkjente vitenskapsmannen dr. Jekylls sterke ønske om å få leve et skjult og tøylesløst liv. Det handler om kampen får å leve uten grenser eller moralske skrupler, la alle impulser få fritt utløp og hvordan dette kolliderer med kravene om å være et sivilisert, omtenksomt og ansvarlig menneske. Det er en urgammel distinksjon mellom fornuft og følelser, illustrert i den greske mytologien hvor Dionyses er guden for det ville og begjærlige, men Apollon symboliserer fornuft og rasjonalitet. I dette spenningsfeltet lever vi mennesker, og når vi ikke klarer å håndtere denne balansen, risikerer vi å bli impulsive, og i verste fall hensynsløse, eller overdrevent rasjonelle uten evne til å imøtekomme våre egne lyster og behov.
The Strange Case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde setter denne dualiteten på spissen. Dr. Henry Jekyll er allment respektert, vellykket og har et strålende intellekt, men er altfor klar over dobbeltheten i livet han fører, og om det onde som bor i ham. Dr. Jekyll gir skjult ytring til det onde i sjelen ved forskjellige usigelige handlinger, men er redd for å gjøre det åpent på grunn av frykten for sosial kritikk. Han er med andre ord i kontakt med sine impulser og lyster, men holder dem isolert og undertrykt ved hjelp av psykisk forsvar og dannelse. Han fremstår som sømmelig og respektabel, men under overflaten koker et begjær som ikke finner sitt utløp. De fleste av oss vil kjenne igjen en variant av denne problemstillingen, men på slutten av 1800-tallet var det vanskeligere å være i pakt med seg selv enn i dag. Vi lever i en mer åpen og romsligere kultur hvor aksepten for det som ikke er strømlinjeformet er høyere. Vi tåler ulike seksuelle tilbøyeligheter og vi lever i en tid hvor det er mulig å trykke følelser i større grad, enten det dreier seg om glede, sorg eller frustrasjon. Vi har ytringsfrihet på et annet nivå enn man hadde på 1800-tallet, selv om det også i dag eksisterer en rekke krefter som forsøker å strupe denne ytringsfriheten.
Tilbake til Dr. Jekyll: Han vil altså finne en formel hvor han kan administrerer sine ulike tilbøyeligheter i to helt ulike personer. Det vil si at han forsøker å forankre sin egen eksistens i en ekstrem form for splitting, altså en svart/hvitt modus ofte forbundet med alvorlige personlighetsforstyrrelser. Hos borderline personlighet kan man oppleve store følelsessvingninger og gå fra «jeg elsker deg» til «jeg hater deg» på kort tid, og tilsynelatende nærmest umotivert forandre emosjonell tilstand. Istedenfor å integrerer det gode med det onde, slik et modent menneske må tilstrebe, vil Dr. Jekyll ha en annen løsning. I løpet av eksperimentene lykkes han med å produsere en blanding som gjør det mulig for ham å frigjøre dette onde i ham fra kontrollen over sitt gode selv, og dermed gi opphav til Edward Hyde. Edward Hyde er ganske gjennomført ond og amoralsk. Ikke bare er psyken hans forskjellig fra Dr. Jekyll, men også kroppen er grotesk og deformert. Dermed tror Dr. Jekyll at han kan motta gleden som begge deler av hans væren krever, uten at hver av dem blir belastet av den andres krav. Imidlertid fremkaller Mr. Hyde følelser av frykt og avsky hos Dr. Jekylls venner som ber ham om å gi opp sitt «vennskap» med denne Edward Hyde. Edward Hyde får imidlertid gradvis mer innflytelse enn sitt ‘gode’ motstykke og fører til slutt til Dr. Jekyll sin undergang. «Jekyll og Hyde» har blitt et synonym for dissosiativ identitets-forstyrrelse eller multiple personlighet i vitenskapelig og lekmannslitteratur.
Problemstillingene som ble reist i romanen finner resonans med de freudianske begrepene om drifter, både livs- og dødsdrifter, og ikke minst den strukturelle teorien om psyken som er fremmet av Freud.
Freud definerte drifter forskjellig, men mest tydelig som «et begrep som ligger på grensen mellom det mentale og fysiske, som den psykiske representanten for stimuli, som stammer fra og når sinnet, som et mål på kravene som stilles til psyken for å forvalte dens forbindelser med kroppen.” Freud utviklet teorien om drifter med hensyn til libido-begrepet, og dette ble utgangspunktet for ideen om de psykoseksuelle utviklingsfasene.
Imidlertid ble aggresjon, som en komponent av de menneskelige psykiske drivkrefter, stadig viktigere og kunne ikke ignoreres. Det aggressive ble derfor forhøyet til status som en egen drift. Det ble videre innsett at mennesker på langt nær var utelukkende gode. Freud introduserte sin endelige teori om livs- og dødsdrifter i 1920. Freud postulerte at dødsdriften er en dominerende tendens hos alle organismer og deres celler til å gå tilbake til en tilstand av ikke-eksistens. Dødsdriftene representerte de aggressive instinktene, og Freud separerte senere de libidinale og aggressive driftene fra egoet og lokaliserte dem i et vitalt reservoar som er uavhengig av jeget. Denne tankegangen førte til ytterligere differensiering av psyken og endte opp i forholdet mellom id, ego og superego.
Karakterene i Dr. Jekyll og Mr. Hyde representerer på mange måter elementene i Freuds psykiske topografi. Mr. Hyde virker lett gjenkjennelig som id; søker øyeblikkelig tilfredsstillelse, har et aggressivt instinkt og har ingen moralske eller sosiale føringer som må følges. Han gleder seg over vold, noe som også ligner dødsdriften og liketil fører til hans egen ødeleggelse og undergang. Dr. Jekyll er da egoet; han er bevisst og rasjonell, og domineres av sosiale prinsipper. For ham er det uhyre krevende å sjonglere mellom ID-kravene, representert av Mr. Hyde, og superegoet som representert av den proklamerte og implisitte moral i det viktorianske samfunnet, som var stolt av raffinement og godhet, og ganske sjokkert over den tilsynelatende nonchalansen som Edward Hyde hengir seg til i sine utskeielser. I romanen gir Dr. Jekyll etter for sine impulser, og etter at han får smaken på lystprinsippene i uhemmet utfoldelse, klarer han til slutt ikke å kontrollere seg. I stedet for å la Mr. Hyde gå fri og innse at Hyde trenger Jekyll for å eksistere, bestemmer han seg for å avslutte sitt eget liv.
Videre, ved å fremstille Mr. Hyde som en slags «huleboer», er det flere som mener at Stevenson gir en skjønnlitterær kommentar til teoriene om evolusjon, og at han betraktet Hyde, som er vill og usivilisert, som en dårligere utviklet variant av menneske. Edward Hyde representerer i så henseende en regresjon til en tidligere, mindre sivilisert og mer voldelig fase av menneskelig utvikling.
Å modnes som menneske handler om å integrere ulike aspekter ved seg selv, se sammenhengen mellom dem og opparbeide seg en helhetlig følelse for den man er. Sterke følelser kan fange oss i ulike moduser, og noen ganger er det vanskelig å lage en bro mellom den åpne og interesserte varianten av oss selv, og den mer bitre og misfornøyde varianten. Det finnes utrolig mange dualiteter av denne typen innbakt i et komplisert menneske, og følelsen av en viss sammenheng og forutsigbarhet mellom polene i selvet, er et kjennetegn på psykisk sunnhet. Dr. Jekyll og Mr. Hyde representerer det motsatte, altså en nærmest total forandring av modus hvor man ikke opplever noen form for sammenheng mellom «modusene» man opererer i. Dette ligger tett på det som kalles en spaltet eller multiple personlighetsforstyrrelse, men som regel er det ikke så karikert som i romanen til Robert Louis Stevenson. Likevel er det sannsynlig at romanen om Dr. Jekyll og Mr. Hyde har hatt så stor innflytelse, nettopp fordi den tar et av menneskets mest gjenkjennelige psykiske utfordringer på kornet, altså evnen til å forså, regulere og administrere ulike følelser og tilbøyeligheter i oss selv på en måte som konstituerer det mennesket vi ønsker å være.
Psykoterapi handler til en viss grad om å utlede ulike aspekter ved oss selv, forstå deres opphav i vår egen fortid, og bli kjent med våre mentale reaksjonsmønstre slik at de ikke tar oss på senga og frarøver oss både kontroll og følelse av sammenheng. Når vi gjennom oppveksten ikke får hjelp, støtte og trygghet nok til å bli kjent med oss selv på en stadig mer integrert måte, risikerer vi å havne i mer oppspaltede moduser som ødelegger relasjonen vi har til oss selv og andre mennesker. Dr. Jekyll og Mr. Hyde karikerer dette i en av verdens mest kjente grøsser-roman.
Patreon
De siste segmentene i denne episoden var hentet fra et lengre foredrag om det gode og det onde i menneske med referanser til grøsseren av R. L. Stevenson. Vil du høre hele foredraget, kan du gå til episode «#36 – Dr. Jekyll og Mr. Hyde» på min Patreon-side.
Vil du ha hele foredraget, samt mye mer SinnSyn hver måned, kan du altså gå til Patreon.com/sinnsyn. Her finner du masse eksklusivt materiale. Her er det flere episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning for denne podcsten. Du kan selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende på mange måter å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det!