#339 – Grenser er det viktigste vi har

Vi vet at det er viktig å sette grenser i relasjoner, men vet vi hvorfor? På overflaten kan det virke som om grensesetting handler om å bygge vegger mellom oss og andre for å holde dem på god avstand. Men grenser trenger ikke å lage en kløft mellom mennesker, snarere tvert imot. I vårt daglige liv er det faktisk slik at grenser gjør oss i stand til å nærme oss andre, nettopp fordi grensene hjelper oss å føle oss trygge slik at vi i større grad våger å åpne oss opp og uttrykke våre mer sårbare sider.

Sannsynligvis er det alt for mange som misforstår eller undervurderer behovet for grenser i relasjoner. Og hva er konsekvensen av det? De blir frustrerte og bitre, de syter og klager på ting som kunne løst seg selv i en mer åpen dialog og de blir utnytta.

Sunne relasjoner trenger sunne grenser

Og da er spørsmålet: Hvordan vet vi om vi har tydelige grenser i vårt liv? Man kan for eksempel reflektere over følgende spørsmål. Føle du deg ofte stresset, overvelda eller utbrent av alle oppgavene du må gjøre? Opplever du at det er vanskelig å si «nei» til venner, familie eller kollegaer? Hender det at du unngår enkelte mennesker fordi du synes det er ubehagelig å være med dem? Hvis du svarer «Ja» på ett eller flere av disse spørsmålene, så kan det tenkes at grensesetting er et viktig tema for deg. Kanskje kan disse situasjonene virke svært forskjellige, men de koker ned til samme problem: Du har tillat at dine behov kommer i andre rekke for å gjøre andre til lags eller følge deres spilleregler.

Sånn sett handler grenser om å stå opp for seg selv. Å ha sunne grenser betyr at du kan føle deg trygg og at menneskene i ditt liv behandler deg på en måte du er komfortabel med. Og når de ikke gjør det, sier du i fra og minner dem på dine grenser. Sunne relasjoner trenger sunne grenser, og dette er kanskje viktigere enn man skule tro.

Når vi tenker på grenser, tenker vi kanskje først på fysiske grenser hva angår vår egen kropp og vårt behov for å være for oss selv. Eksempelvis er det ganske ubehagelig dersom noen kommer for tett på, altså helt opp i ansiktet ditt, i en samtale. De mangler intimgrenser og bryter dine, og det oppleves invaderende, og spesielt i corona-tider.

Men i følge forfatteren av boken «Set Boundaries, find peace», Nedra Glover Tawwab, er de fysiske grensene bare en av seks grenser vi bør, eller må, forholde oss til.

Blant annet har vi seksuelle grenser. Det innbærer en variant av de fysiske grensene, men det handler også om å markere at seksualisert språk, tilnærmelser, upassende vitser også videre ikke aksepteres, dersom vi ikke synes det er ok med den typen oppførsel.

Deretter har vi intellektuelle og emosjonelle grenser. Det handler om at andre respekterer våre meninger og våre følelser, selv om de er uenige med oss. Dernest kan man snakke om materielle grenser, som dreier seg om hvordan andre behandler våre ting og eiendeler. Og til sist kan vi snakke om tidsgrenser, noe som henviser til at andre forstår verdien av vår tid.

Mange av disse grensene er kodet inn i kulturelle kutymer, som for eksempel en viss avstand mellom to mennesker som snakker sammen, og derfor er det unødvendig å markere disse grensene. Men andre grenser kan være mer individuelt betinget, og det er disse grensen vi må være tydelige på. For eksempel foregår det ofte en rask relasjonell forhandling når man møter mennesker: Skal vi klemme eller håndhilse? For noen er en klemt litt for nært, mens andre kan ikke få nok av det, men akkurat på dette området har Covid-19 tegnet opp nye nye og helt klare grenser, men når pandemien er over, er vi tilbake til forhandlingen som ofte blir litt klønete.

Det er ikke alltid så lett å sette grenser. Vi frykter å bli sett på som steile, rigide, trengende eller overdrevent sensitive og lite fleksible. Det kan også hende at vi frykter at relasjonen vil ta skade av våre grenser fordi grensesettingen gjør situasjonen ukomfortabel.

Men på lengre sikt er mangel på grenser svært uheldig. Hvis vi til stadighet tillater andre over egne grenser, vil kvaliteten på relasjonene våre tape seg for hvert overtramp. Konklusjonen er at grensesetting kan være både vanskelig og ubehagelig, men et midlertidig ubehag er en liten pris å betale for velfungerende relasjoner.

De fleste relasjonelle problemer skyldes for svake eller for rigide grenser

Man kan tenke på grensene sine som membranen på en celle. Cellemembranen er en finurlig beskyttelse som lar viktige stoffer passere inn i cellen, mens den blokkerer farlige stoffer eller substanser vi ikke trenger. Membranen fungerer som en selektiv dørvakt, og på samme måte fungerer våre grenser. Sunne grenser lar positive innspill influere på oss, men holder destruktive overtramp på avstand. Hvis du ikke finner denne balansen, som gjør deg til en imøtekommende person med tydelige grenser, så risikerer du en lang rekke relasjonelle problemer. Hvis grensene dine er utydelige og svake, blir du sårbar og absorberer andres behov og følelser som dine egne. Men dersom du befinner deg i andre enden av det grensesettende kontinuumet, og har for rigide grenser, risikerer du å ende opp emosjonelt isolert og alene. Poenget i boken til Nedra Glover Tawwab er at de fleste relasjonsproblemer handler om enten for svake eller for steile grenser.

Diffuse grenser er svake, overdrevent fleksible og dårlig eller utydelig uttrykt. De kjennetegnes ved manglende emosjonell separasjon, avhengighet, føyelig oppførsel underdanighet, selvoppofrelse og en «pleasende» væremåte. På sitt verste kan dette føre til at personens identitet nærmest smelter sammen med andres, og man opplever på ingen måte å klare seg selv eller ha en engenrådig fungering. Det er også i dette landskapet vi finner det som kalles for medavhengighet.

En medavhengig er overdrevet og tvangsmessig fokusert på noe eller noen utenfor seg selv. En medavhengig har ofte lite fokus og kontakt med sin egne kjerne. Grensesystemet er skadet, og avstanden til andre er uklar. Man kan ofte ta på seg andres sinnstilstand.

Disse menneskene sliter med å klarere hvilke følelser som tilhører den andre, og hvilke følelser som hører til hos meg. Man blir som en svamp på andres sinnstilstander, og det avstedkommer en fornemmelse av å miste seg selv, eller ikke eie seg selv. Det tydeligste eksempelet er kanskje de parene som aldri gjør noe hver for seg. De som alltid er ved hverandres side og opererer som én enhet ute i livet.

Denne typen symbiotiske relasjoner ligner også på medavhengighet, men medavhengighet er mer ubalansert. Ved medavhengighet har en person påtatt seg å løse alle problemene til en annen person. Denne ordningen er generelt sett dårlig for begge parter, fordi den ene parten aldri blir møtt på egne behov, mens den andre parten aldri lærer å løse sine egne problemer.

Mennesker som sliter med utydelige grenser må jobbe med å gjenvinne autonomi. Første skritt på veien er å etablere en fysisk og emosjonell distanse . Det er viktig å redusere noe på energien du bruker på å gjøre andre til lags, og investere denne tiden i mer ivaretakelse av deg selv og dine behov.

Og på den andre siden av spekteret har vi altså de som har rigide grenser. Disse folka synes generelt sett det er vanskelig å komme nær andre. Den mest patologiske varianten av rigide grenser er det som kalles for mot-avhengighet, som kjennetegnes ved stor emosjonell distanse og manglende evne til å uttrykke egen sårbarhet. Et eksempel på dette er personer som trekker seg fra en dating-situasjon eller et begynnende forhold fordi den andre parten har uttrykt interesse og sagt at de liker deg.

Løsningen for mennesker med rigide grenser er å prioritere, investere og kultivere nære relasjoner. Det innebærer å fortelle andre hva man føler, spørre om hjelp når man trenger det og tillate seg selv å elske.

Når alt kommer til alt, er sunne grenser en passe balanse mellom svake og rigide grenser. Det vil si at man kan kombinere omsorg og ivaretakelse av egne behov med ivaretakelse av andres behov. Så enkelt, men likevel forbløffende vanskelig for mange mennesker.

Tydelige grenser krever tydelig kommunikasjon

Når vi ikke setter tydelige grenser, vil grensene våre uttrykkes indirekte. Her snakker vi om den velkjente kommunikasjons-teknikken som kalles passiv-aggressiv. Den er meget vanlig, men dessverre særdeles ineffektiv.

Hvis vi tenker oss om, så er passiv aggresjon rett og slett bare et dårlig forsøk på å kommunisere grenser. Istedenfor å uttrykke oss direkte, og tydeliggjøre hvordan vi eksempelvis føler oss forbigått, så utagerer man isteden følelsen av skuffelse og håper at den andre personen skjønner hva vedkommende har gjort galt. Dette fører dessverre ofte til at den andre personen bare blir irritert og fortsatt helt uvitende om hvordan han eller hun har trampet over noen grenser.

Passiv aggresjon er spesielt vanlig i romantiske relasjoner fordi mange forventer at partneren har telepatiske evner og derfor har direkte tilgang til alle tanker, følelser og behov hos den andre. Faktum er at ingen kan lese tanker, og dermed blir den som forventet den telepatiske forbindelsen skuffet over sin partner som ikke leverer på det de hadde håpet og trengt, men ikke uttrykt. Derfor et det selvfølgelig et godt råd å uttrykke sine behov så direkte og tydelig som mulig. Her er det to trinn man bør forholde seg til. Først uttrykker man seg direkte verbalt, og deretter understøtter man det verbale med konsekvente handlinger.

Det er dette som kalles «assertivness» på engelsk, men mangler et godt norsk uttrykk. Kanskje kan man si selvsikker eller vennlig og bestemt. Eller rett og slett bare «bestemt».

Denne formen, hvor man er vennlig og bestemt, er som regel vårt beste alternativ. I motsetning til passiv aggresjon, er dette en form for kommunikasjon hvor man uttrykker sine behov og forventninger på en tydelig måte, uten å angripe eller anklage den andre for å ha gjort noe feil. Og når man er tydelig rundt egne grenser, minimerer man sjansen for at folk misforstår. Denne typen grensesetting begynner med setninger av typen: «Jeg vil…», «Jeg trenger…» eller «Jeg forventer…». Dersom man har en overinvolvert mor, som i liten grad respekterer ens grenser, kan man være tydelig og grensesettende med følgende setning: «Jeg vil at du skal slutte å spørre meg om når jeg skal gifte meg».  Når du begynner setningen på denne måten, er du tydelig og bestemt, og det er viktig at du ikke følger opp med masse ekstra ord og forklaringer. Hvis du pakker inn den grensesettende beskjeden med masse «verbal staffasje», gir du inntrykk av at grensene likevel ikke er så tydelige eller at du er åpen for forhandlinger.

Prosessen med å sette grenser er heller ikke over i det du har sagt det du vil si. Ordenen dine må underbygges og konsolideres gjennom konsekvente handlinger. Du må stå for det du har sagt, eller så vil ikke folk respektere grensene dine, og da er du i en enda verre posisjon. Uten grenser risikerer du å bli utnyttet eller invadert, men siden du ikke satte ned foten, er den overtrampene parten på sett og vis «uskyldig». I det du setter grenser og de ikke respekteres, har noe begått et psykologisk innbrudd hos deg, og det er nesten hakke verre. Denne typen mennesker bør du unngå, da de rett og slett utsetter deg for mer eller mindre etterrettelig kriminalitet, i alle fall psykisk.

Her spiller også eksempelets makt inn. Hvis du forlanger ærlighet, åpenhet, respekt, tydelig kommunikasjon og likeverd av din partner, må du selvfølgelig leve opp til samme standard selv.

Dernest er det viktig å påpeke at handlinger også innebære å respektere andres grenser. Sunne relasjoner er likestilte. Hvis ikke du respekterer andres grenser, kan du ikke forvente det tilbake. På denne måten er det å sette grenser en fordel for begge parter.

For de som har problemer med å sette tydelige grenser, kan man også tenke at man ikke bare gjør det for sin egen del, men også for andre. Tydelige grenser hjelper andre å navigere i møte med deg. Uten slike markører, risikerer man å gjøre eller si noe du misliker, ute å vite det, og senere forstå at man har begått en slags utrett. De fleste vil ikke invadere andre, men uten grenser, vet man ikke hvor man er. Det er som om mangel på grenser tåkelegger det mellommenneskelige landskapet.

Mange er redde for å miste andre eller bli avvist hvis de er tydelig på egne grenser, men jeg mistenker at folk mister flere relasjoner dersom de vegrer seg for å markere egne grenser. Det er både slitsomt og litt farefullt å omgås mennesker som ikke uttrykker egne grenser på en tydelig måte. Man begynner å trå ekstra varsomt, i tilfelle det plutselig dukker opp en mine. Dermed er ikke det å sette grenser noe som skaper avstand, men nettopp det som muliggjør en trygg og solid relasjon.

Folk som ikke respekterer grensene våre

Det er vel å bra å konstantere at vi må sette grenser for oss selv på en vennlig, bestemt og tydelig måte, men de fleste vil innvende at dette er lettere sagt enn gjort.

De fleste av oss er mer eller mindre innhyllet i ulike former for bekymringer knyttet til konsekvensen av å hevde seg selv, eller være åpne om det vi egentlig føler. Mange av oss frykter at det å sette grenser kan virke støtende på andre, skyve dem vekk, såre dem, gjøre dem forlegne, få dem til å føle seg avvist eller at de på grunn av våre grenser vil komme til å se oss i et langt mer negativt lys. Men sannheten er at så lenge du er vennlig vil de fleste mennesker verdsette direkte tale.

Når det er sagt, kan man legge til at ikke alle mennesker er fullt så modne. Noen mennesker vil møte deg med motstand. De vil stille spørsmål ved grensene dine eller teste deg. Vi risikerer også å møte på de som later som om de ikke hørte hva vi sa, og dermed ignorerer grensene våre. Dette anser jeg som et slags psykologisk innbrudd, og det er kriminelt. Denne typen oppførsel er alltid et tegn på at du bør revurdere denne relasjonen. Det kan tenkes at du må tilpasse grensene dine noe, eller uttrykke dem enda tydeligere, eller rett og slett innse at denne relasjonen ikke er bærekraftig.

Noen grenseoverskridelser er såpass ubetydelige at du kan klare å riste dem av deg og gå videre. Dersom en full bekjent snakker hull i hodet på deg om seg og sitt, i timesvis på fest, er det sannsynligvis bedre å bare trekke seg unna, enn å initiere en dypere samtale om grenser og likeverd i relasjonen. Men hvis en person agerer grenseoverskridende gang på gang, må du gjøre noe med det. Hvis du ikke gjør det, vil det fortsette og langsomt ta livet av relasjonen. Hvis ikke du sier tydelig i fra, risikerer du å havne som et offer for den andres invasjon, og i tillegg frarøver du vedkommende muligheten til å endre seg dersom du ikke markerer grensene dine. Det skader deg, den andre og det ødelegger relasjonen.

Før du gjør noe overilt, kan du forsøke å statuere dine grenser enda en gang, og muligens på en enda tydeligere måte. Man kan for eksempel si følgende: Vi ender alltid opp i krangler når vi snakker om politikk, kan vi derfor holde oss til tema?

Men idet andre til stadighet ignorerer grensene dine, må du gjøre noe med det. Du må understøtte grensen med konkrete handlinger. Hvis du for eksempel har en mor som stadig dukker opp på døra uten å si i fra på forhånd, og du gang på gang har sagt at du gjerne vil ha beskjed, kan det hende du må la være å åpne døra, eller åpne, men ikke slippe henne inn.

I noen tilfeller er man nødt til å avslutte relasjonen fordi den andre ikke respekterer grensene dine uansett. Hvor mye av din tid du velger å bruke sammen med andre, er ditt valg. Du er ikke forpliktet til å gi av din tid til mennesker som ikke respekterer deg eller drenerer deg for energi.

At du distanserer deg fra relasjonen, betyr ikke nødvendigvis at du ikke bryr deg om vedkommende. Det betyr bare at du tar var på deg selv og bryr deg om ditt eget ve og vel. Og nettopp det, å vite hvordan man ivaretar seg selv, og innse at man har rett til å ivareta seg selv, er en sentral del av dette problemkomplekset.

Grenser er viktig for relasjonen vi har til oss selv

En av de viktigste grunnene til at mennesker vegrer seg for å sette grenser, er at vi rett og slett misforstår hva det vil si eller hva grenser er. Vi innbiller oss at det å sette grenser er å emosjonelt distansere seg fra en person, at nærer relasjoner handler om å gi ubegrenset og uselvisk av seg selv. Kvinner har særlig fått vite at en god hustru og en god mor er givende og selvoppofrende for sin familie, gjerne på bekostning av egne behov. Men det er også en grunn til at den stereotype «husmoren» ofte blir utbrent, umotivert eller deprimert. Det er åpenbart at det å gi ubetinget av seg selv ikke er en farbar vei på lengre sikt. Hvordan kan man forvente at mennesker kan være til stede for andre dersom de ikke har verken tid eller energi eller aktiviteter som er gledelige for dem selv? Det er rett og slett ikke mulig å helle noe fra en tom mugge.

Ofte tenker vi på grenser som noe vi setter opp for å avverge eller beskytte oss mot noe andre gjør mot oss, men det er bare den ene siden av ligningen. Grenser er også avgjørende for hvordan vi behandler oss selv. Hvis du virkelig vil hjelpe andre, må en del av din energi gå med til ivaretakelse av deg selv og dine behov.

Så da er spørsmålet: Hva det vil si å ha sunne grenser ovenfor seg selv?

På den ene siden sørger egne grenser for at vi ikke utsetter oss for aktiviteter som ikke gagner oss. Det hindrer oss i å bruke alle våre penger på ting vi ikke trenger, eller kaste bort tid på tidtrøyte når vi burde gjort noe mer fornuftig. Men egne grenser handler ikke bare om å si «nei». Det handler like mye om å si «ja» til seg selv og sørge for at man opprettholder selvrespekt og engasjerer seg i ting som er oppbyggende og sunt. Denne typen «selvhjelp» refererer ikke bare til et spa-opphold i ny og ne, og virkelig ivaretakelse av seg selv involverer sjelden bruke av penger. Essensen av ekte omsorg for seg selv er autensitet. Det handler om å være i takt meg egne behov og respektere seg selv nok til å dekke dem.

Et godt eksempel på egenomsorg er å si «nei» til en forespørsel når du ikke har tid, selv om du føler deg forpliktet til å si «ja». Når du sier «nei» til ting du ikke har kapasitet til eller ikke lyst til, så har du tilsvarende mer energi og entusiasme å gi i de prosjektene du sier «ja» til.

Andre former for egenomsorg kan være å prioritere tid til ting du liker, utvikle deg selv ved å lære noe nytt, engasjere deg i selvutvikling eller tilbringe mer tid med dem du bryr deg om. Poenget er at man ikke må betrakte grensesetting som noe utelukkende restriktivt. Vi må tenke på grenser som verktøy for å føle oss bedre, leve friere og mer i pakt med egne verdier og ha fordelen av gode og solide relasjoner.

Å grensesette familie er en viktig del av det å bli voksen

Familien er ofte det domenet hvor mennesker har størst problemer med å sette grenser, spesielt i foreldere-barn-relasjonen. Dette er relasjoner som har etablert seg gjennom mange år, og endringer i denne dynamikken er ikke gjort over natten.

Men evnen til å sette grenser ovenfor foreldre er kjempeviktig, da det er veien til å bli et modent og voksent menneske. Vi utvikler autonomi og selvstendighet i takt med grensene vi setter for våre foreldre. De som ikke setter disse grensene, vil fortsette å være et barn, også i voksen alder.

Det er ikke så uvanlig å høre om relasjoner hvor en av partene har et alt for tett forhold til foreldre. Jeg husker en dame som sleit i parforholdet fordi mannen hadde en langt tettere kontakt til sin mor enn til henne. Denne dama hadde problemer med å ta mannen seriøst fordi han ikke klarte å ta en eneste avgjørelse uten å konsultere moren.

Første moment i grensesetting ovenfor familie handler om fysisk avstand. Man må redusere antall ganger man treffes eller ringes. Det er også viktig å etablere en emosjonell avstand, noe som innebærer å ikke dele alle intime detaljer fra eget liv med foreldre. Deretter må man trene på å uttrykke sine behov på en bestemt og tydelig måte. Den beste måten å gjøre dette på, er å løse egne problemer selv og ta egne avgjørelser. Men det er også flere ting man kan gjøre for å statuere sin autonomi. Blant annet kan man uttrykke sine meninger fritt og åpent i møte med foreldre på områder hvor de mener noe annet.

Det er også viktig å påpeke at disse rådene og grensesetting i nær familie, også gjelder motsatt vei. Hvis du er en forelder, kan det være lett å glemme at barn også har behov for grenser, og det er viktig at vi respekterer dem, i alle fall innenfor rimelighetens grenser. Når et barn setter grenser, kan det utspille seg ved middagsbordet hvor de nekter å spise en bestemt type mat.

Selv om det ikke alltid er så lett (eller lurt) å respektere barns grenser, er det likevel viktig. Det betyr ikke at barn alltid skal få det som de vil, men de skal vite at deres grenser blir tatt på alvor. Derom vi klarer å gi dem den følelsen, er sjansen for at de fortsetter å sette tydelige grenser for seg selv mye større, og nettopp denne evnen er en del av ditt barns mentale immunforsvar. Når vi respekterer barns grenser formidler vi følgende: «Ja, du har kraft og mulighet til å påvirke ditt liv», og «Ja, dine ønsker og behov betyr noe».

Alt i alt er sunne grenser mellom familiemedlemmer utgangspunktet for hvordan man senere i livet kan relatere seg til hverandre på en likestilt, respektfull og selvstendig måte.

Grenser på jobb

Overtidsarbeid er nesten som en pandemi å regne. Alt for mange av oss klokker inn langt over 40-timer hver uke, selv om arbeidskontraktene sier noe annet. Mange jobber i helger og på kvelder som egentlig burde vært brukt til rekreasjon. Vi sier «ja» til nye prosjekter og forespørsler fra kollegaer, selv om oppgavene egentlig ikke hører til på vårt bord. Og på grunn av en slags diffus skyldfølelse og oversensitiv samvittighet, utnytter vi ikke ale feriedagene våre. En studie viser at 768 millioner feriedager ikke ble brukt i USA i 2018.

Selv om vi har sunne grenser på privaten, har mange lengst svakere grenser i sitt profesjonelle liv. Det er nok fordi mange er redde for å bli ansett som mindre verdifulle, late eller utilstrekkelige av sin sjef og kollegaer.

Men denne holdningen er ikke bærekraftig eller effektiv, snarere tvert imot. Fordi man bli overarbeidet og utslitt, reduseres kvaliteten på jobben du gjør i takt med at livskvaliteten din reduseres. Å sette grenser på jobb er viktig for å beholde en god balanse mellom jobb og fritid – innsats og rekreasjon. Det betyr at du ivaretar både deg selv og din egen helse, samtidig som du sørger for engasjement og energi i den tiden du bruker på jobb. Svake grenser på jobb er hovedårsaken til utbrenthet. Kanskje har du en jobb du egentlig elsker, men siden du sier «ja» for mye, blir jobben et ork som langsomt drenerer deg for energi, glede, selvfølelse og livskvalitet. Da er det vårt fordømte ansvar å sørge for at vi hele tiden har hodet over vann, slik at den jobben vi elsker ikke drukner i forakten som dukker opp når jobben invaderer livet vårt.

For å sørge for gode grenser på jobb, er det en del ting du kan gjøre. Først og fremst må man legge fra seg ideen om at en god arbeidstaker sier «ja» til alle forespørsler. Det er ingenting bra med å grave deg ned i alt for store arbeidsmengder slik at du kun rekker å gjøre ting halvhjerta. Hver gang du sier «nei» til mer jobb eller mer ansvar, sier du samtidig «ja» til å investere ditt engasjement og kompetanse i de oppgavene du allerede har.

Neste skritt mot sunne grenser på jobb, handler om å gjøre jobben innenfor den tiden som er fastsatt. En måte å bli fordi på innenfor en arbeidsdag eller uke relaterer seg til delegering. Når vi har for mye, kan vi be om hjelp. Kanskje trenger du også å jobbe med fysiske grenser, slik at du for eksempel tar småsnakkingen i lunsjen og lar mobiltelefonen ligge på god avstand slik at den ikke spiser oppmerksomheten din i tide og utide.

Dersom du likevel har alt for mye å gjøre, bør du melde det inn til ledelsen. For mange er det skrekkinnjagende å sette grenser ovenfor en sjef, men husk at det er livsviktig. Uten passe arbeidsmengde, ødelegges kvaliteten på det du gjør og du ender opp med sykemelding, stress og hodepine. Som sykemeldt med diffuse plage og utmattelse, er du verken til nytte for jobben, familien eller deg selv. Derfor er det mye bedre å rapportere om overarbeid og stress i forkant, enn å lide i stillhet. Og når du opplever følelsen av kontroll og oversikt på jobb, fordi du satte sunne grenser, skjønner du ikke hvorfor du ikke har gjort dette tidligere.

Parforhold og grensesetting

Hva er det viktigste i et parforhold? Svaret er den reneste klisje: Kommunikasjon: Men selv om et mantra om god kommunikasjon har fungert som bærebjelke i alt for mange selvhjelps-foredrag, er det et faktum at dårlig kommunikasjon er hovedgrunnen til skilsmisser og hovedårsaken til at par oppsøker terapi.

Et annet spørsmål er hva som egentlig menes med god kommunikasjon. Her finnes det også mange svar, men kanskje koker det ned til evnen vi har til å sette grenser.

Når par ikke klarer å sette tydelige grenser, henfaller de til andre strategier som ofte  er dårligere og mer konflikt-fremkallende på litt lengre sikt, som for eksempel passiv aggresjon.

Det er ikke uvanlig at par unngår å fremme direkte forespørsler i frykt for å invadere eller presse sin partner. Denne frykten er som regel ubegrunnet. Par som lærer å være tydelige og direkte, altså presentere ganske tydelige forespørsler ovenfor hverandre, vil med denne strategien redusere både antall konflikter samt intensiteten i hver konflikt som oppstår. Mange er overrasket over hvor begeistret andre kan være for tydelig og ærlig tale, og hvor villig folk er til å imøtekomme andres ønsker når de får en direkte forespørsel. Selv om dette er demonstrert i hundrevis av studier på parforhold, driver mange mennesker fremdeles og kommuniserer via røyksignaler, diffuse antydninger, små tegn, sukk, taushet og alle andre mellommenneskelige strategier de fleste av oss kjenner godt fra egen erfaring.

I parforhold er det viktig å være tydelig på hva man forventer, ønsker i en relasjon, både her og nå, og for fremtiden. Ideelt sett er opptegnelse av tydelige grenser det første man gjør i et parforhold, men dessverre er ikke dette det vanligste. Ved å være ærlige på hva man forventer, hvordan man vil behandles og hva man ønsker for parforholdet allerede i starten, sparer man seg for masse kvalme og bortkastet tid på lengre sikt.

Imidlertid er dette samtaler vi mennesker synes er litt vanskelige, og det er en type samtaler vi er tilbøyelige til å unnvike. Det er overraskende hvor mange parforhold som ikke diskuterer spørsmålet om giftemål, barn og bosted før de har vært sammen i årevis, og først da oppdager de at de vil helt forskjellige ting.

Andre samtaler som bør på bordet så tidlig som mulig, for å hindre en konflikt rundt neste sving, kan handle om felles økonomi, ansvar for husarbeid og lignende, lojalitet og og toleranse for utroskap. Sistnevnte kan, om ikke annet, bli en interessant diskusjon.

Men hva så hvis du allerede er i et forhold som har vart ganske lenge uten å berøre de sentrale temaene? Da er det vel på tide å ha en vanskelig samtale. Det kan hende du opplever det som ukomfortabelt, men ukomfortable samtaler redder parforhold. Basert på tidligere krangler, vet du sikker en del om hvor det er viktig å tegne opp noen grenser, diskutere forventninger og plante et flagg. Det er heller ikke uvanlig at par som våger å markere noen grenser, skape litt avstand og hevde sin egen autonomi opplever at parforholdet får en romantisk oppblomstring. Hvis man hele tiden lever uten tydelige grenser, går man på eller oppå hverandre på en måte som egentlig er både forvirrende og potensielt sett irriterende. Det er i dette landskapet vi kaster ut passivt aggressive røyksignaler for å antyde det vi har unngått å si åpent og ærlig. Alle driver med dette, og det fungerer som regelrett gift for parforholdet.

Dette var en ganske lang og omfattende innleding basert på boken som heter «Set Boundaries, find peace» av Nedra Glover Tawwab. I dagens andre segment skal du få være med inn i en samtale om grensesetting.

Mer på Patreon!

Takk for at du hører å SinnSyn. Det siste segmentet, altså den frie fabuleringen, i denne episoden var kun et kort utdrag fra en lengre refleksjonsrunde omkring grensesetting.

Mange av problemene våre, som stress, konflikter i parforholdet og overbelastning på jobb koker ofte ned til grensesetting, og nettopp det har jeg reflekterer videre over i episode #51 på Patreon. Episoden heter rett tog slett «Hvor går grensa?» og inneholder hele foredraget du kun fikk en smakebit av her. Dessuten har jeg laget en episode som heter «Øvelse 24 – Å sette grenser for seg selv». Den episoden handler om hvordan vi kan sette teorien om sunne grenser inn i eget liv. En ting er å forstå at grenser er viktig, som et sundt psykologisk immunforsvar, men en annen ting er å faktisk ta denne innsikten i bruk. Det er altså tema for «Øvelse 24» på min Patreon-Side.

I tillegg finner over hundre andre poster fra denne podcasten inne på Patreon. Her er det over 50 ekstra-episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning for dette prosjektet. Du kan selv velge beløp (50, 80 eller 130 nok) per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende og tidskrevende å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det!

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here