I tidligere tider var status og velstand noe som gikk i arv. Var du fattig bonde, ble du værende i den kategorien, og dersom du ble født inn i en adelig familie, var du som regel økonomisk sikret for resten av livet. Det var lite sosial mobilitet, og forskjellen på rik og fattig var enorm. Men man trodde gjerne at dette var Guds vilje, og at man som fattig ble prøvet av Gud og ville få sin belønning i himmelen. Samtidig hadde de fattige Jesus på sitt lag, siden han åpenbart ikke var rik og velstående. Derfor var det en viss aksept for denne forskjellen på folk.
På midten av 1800-tallet begynte man å se overgangen til det som kalles meritokrati, noe som skiftet ut de gamle fortellingen med nye og mer angst-induserende forståelses-rammer. Suksess og rikdom var noe du tilegnet deg gjennom hardt arbeid, intelligens og karakterstyrke, og ikke noe du bare arvet. Så hvis du var fattig, var du ikke bare uheldig og prøvet i kraft av Guds uransakelige vilje, du fortjente faktisk den lave statusen som følge av latskap og idioti.
Meritokrati har selvfølgelig sine fordeler: Det tillater folk å foreta klassereiser, og man er mindre bundet av hudfarge, familieforhold, kjønn og alder. Men dessverre har det også gjort det å være fattig skamfullt.
Større grad av likestilling gjorde livet til gjennomsnittsmennesket betraktelig bedre, men det førte også til en slags rastløshet. Når mennesker begynte å se muligheten for et bedre liv med visse goder, og senere nærmest forventet dette, begynte de å martres langt mer når de ikke oppnådde forventet levestandard. Den «sosiale smerten» økte i det de oppdaget at naboen hadde noe de selv manglet.
I dag blir vi fortalt at vi kan gjøre hva vi vil, og hvis vi ikke lykkes, faller det på vår egen tilkortkommenhet og manglende innsats. Dermed regjerer en slags mentalitet som ser ned på de som mangler luksus-symboler på velstand. Faktum er at mennesker ikke kan bli hva de vil. Vi er i høy grad bundet av konteksten, og mange som vokser opp i dårlige kår, har enormt mange blokkeringer på veien til et bedre liv. Fattigdom er fortsatt noe som går i arv, men nå later vi som om det er den fattige selv sin skyld. Det er forferdelig!
I behandling av psykiske plager spiller dette en stor rolle. Mangel på ressurser forsterker omtrent alle psykiske plager man kan tenke seg.
Ut i fra det som kalles for emosjons- og behovsterori kan fattigdom føre til eskalering av ubehag fordelt på fire ulike områder:
1) Aggresjon, irritabilitet og uvennlighet; 2) Engstelse, bekymring, indre uro; 3) Depresjon, håpløshet, «alt er et slit», 4) Skam og skyldfølelse.
Uten penger, er man reelt sett truet på livet, noe som kan gjøre en både forbanna og redd. I tidligere tider var det familien og et større kollektiv som tok seg av de som trengte noe ekstra, mens i vår individorienterte kultur er det økonomi som besørger vår overlevelse, ikke vår tilhørighet i storfamilien. Når man har det vanskelig, og et upersonlig NAV med ulike saksbehandlere besørger månedlige utbetalinger, tror jeg de fleste lever på en viss grad av uro hele tiden, rett og slett en slags uro knyttet til overlevelse, altså en form for dødsangst. Når NAV kommer med nye krav og reformer, kan mange få søvnløse netter og uavklarte situasjoner, som igjen forsterker skammen, frykten, sinne og håpløsheten.
I tillegg er selvfølelsen vår i høy grad styrt av andres blikk på oss. Hvis noen ikke ler av en vits du forteller, kan det lett få deg til å føle deg dum. Det skal ikke mye til før vi føler oss sårbare og usikre på oss selv. Derfor er det ganske naturlig at vi er engstelige med tanke på vår plass i det sosiale hierarkiet. I vår verden vil status bestemme hvor mye respekt og kjærlighet vi høster fra andre, selv om vi snakker flott og høyt om respekt for alle og likestilling, noe som sekundært påvirker hvorvidt vi kan «elske oss selv» med overbevisning. Det er skadelig å føler seg skyldig for sin egen ulykke, og faktum er at ingen egentlig er det.
Hvem som helst kan bli uføretrygdet, gjeldsslave, minstepensjonist, enslig forsørger, konkursrammet, offer for familievold eller havne i rehabilitering etter uheldige livsvalg. At du er «din egen lykkes smed» er en nyliberalistisk vrangforestilling som trykker de uheldige lenger ned i gjørma.
Med andre ord er økonomisk trygghet en slags forutsetning for god psykisk helse. Jeg tror man kan drive terapi i hundrevis av timer uten helsegevinst dersom personen hele tiden lever med marginale ressurser, høy gjeld og få muligheter til å takle de sosioøkonomiske aspektene ved livet. I et slik perspektiv kan jeg forestille med at fast borgerlønn kunne vært et vanvittig løft i den psykiske helsen til de som lever i vanskelige økonomiske situasjoner.
Du kan høre hele foredraget fra denne episoden ved et abonnement på «SinnSyn Premium«. Som abonnent får du tilgang til eksklusive premium episoder av SinnSyn, og ditt abonnement vil støtte dette prosjektet slik at vi kan holde hjulene i gang her på Podcasten. Det er selfølgelig også mulig å støtte prosjektet med et medlemskap på mitt «mentale treningsstudio«. Dert får du også ekstra episoder, samt en masse mer ekstramateriale fra denne podcasten.
