Daniel Kahneman har skrevet en svært interessant bok som heter «Thinking fast and slow». Den er full av interessante innblikk i menneskets mentale apparat, og den presenterer forskning på hjernen som er såpass oppsiktsvekkende at det kan få leseren til å endre oppfattelsen de har av seg selv. Jeg skal ikke ta for meg hele boka denne episoden, men fremføre et par interessante poeng som forteller litt om menneskets selvforståelse.
Først vil jeg snakke litt om hukommelsen. Det er sannsynligvis åpenbart for de fleste at vi ikke husker ting akkurat slik de var, men husker en slags rekonstruksjon av det som faktisk skjedde. Denne rekonstruksjonen er sårbar for feil og mangler, noe som gjør hukommelsen vår delvis upålitelig. Kahneman legger til at vi husker med to ulike «avdelingen» i hjernen, og han kaller disse for hukommelses-selvene.
Først har vi et slags opplevelses-selv som registrerer hvordan vi føler oss i øyeblikket. Dette selvet stiller følgende spørsmål: «Hvordan føler jeg meg nå?»
Dernest har vi en annen avdeling som tar seg av hva vi husker om dette øyeblikket basert på det som faktisk skjedde. Det stiller følgende spørsmål: «Hva skjedde egentlig i denne situasjonen?» Dette selvet rekonstruerer de faktiske forholdene og gir rapport på dette til vår hukommelse.
Det viser seg at opplevelses-selvet, som baserer seg på følelser her og nå, har en mer presis gjengivelse av en situasjon enn avdelingen som gjør en rekonstruksjon i etterkant. Likevel er det rekonstruksjonen i etterkant som dominerer i vår hukommelse.
Det er minst to grunner til at vår hukommelse er dominert av rekonstruksjonen fremfor opplevelsen. Først og fremst dreier det som om et fenomen som kalles for varighetsneglekt, hvor vi i etterkant ignorerer hele hendelsesforløpet til fordel for en enkeltepisode som stikker seg frem. Dernest handler det om en annen mental «feilkobling» som sørger for at vi vektlegger det som skjedde på slutten av en hendelse når vi forsøker å minnes hva som skjedde.
Disse forholdene er godt illustrert i et eksperiment på mennesker som gjennomfører en ganske ubehagelig koloskopi. Pasientene ble delt inn i to grupper hvor den ene ble utsatt for et ganske langdrygt inngrep, men den andre gruppen fikk en raskere gjennomføring koloskopi, men i en variant hvor smertene økte mot slutten av prosedyren.
Man skulle tro at de som ble utsatt for dette inngrepet (eller angrepet) i lang tid (altså et slags kamera opp i rumpa og videre inn i tarmen), ville rapportere mest smerte, og det stemte dersom du spurte deltakerne underveis. Da var det opplevelses-selvet som svarte, og et langt inngrep ble registrert som verre enn det korte inngrepet. Men dersom du spurte deltakerne i etterkant, når det rekonstruerende-selvet var hovedansvarlig for svaret, var de de med det korte inngrepet som rapporterte sterkest ubehag og mest smerte. Det er fordi det rekonstruerende-selvet ikke tar høyde for varighet (duration negleat) samtidig som slutten av inngrepet får stor plass i rekonstruksjonen som forer vår hukommelse.
Hjernen fungerer på to ulike gir
Kahneman snakker om to systemer i hjernen som fungerer litt om hverandre. Noen ganger bruker vi system-1 og andre ganger er system-2 aktivert.
Når vi befinner oss i en situasjon uten særlig motstand eller krevende oppgaver, opererer vi på system-1 som er mer easy-going, intuitivt, kreativt, lekent, lykkeligere og avslappet. Dette systemet har senkede skuldre, noe som også gjør det mer sårbart for å begå feil.
Når vi møter mer motstand, skifter hjernen gir over til system-2 hvor oppmerksomheten vår skjerpes. System-2 vil i større grad dobbelsjekke våre avgjørelser og resonnementer, noe som gjør det mindre kreativt og intuitivt, men bedre på å unngå feil.
Hvis du ønsker å overbevis folk om noe, er det lurt å sørge for at du paret til system-1, og dermed må du gjøre budskapet så enkelt som mulig og repetere det mange ganger. Hjernen vår har utviklet seg slik at den vil forholde seg til informasjon som kommer flere ganger. Dersom budskapet ditt er mer komplisert, og mottaker må koble inn system-2 for å avkode beskjeden, bruker mottakeren mye mer mental energi og det er vanskelige å vinne frem. En som virkelig har forstått (eller bare dratt veksel på dette) er Donald Trump.
Det er også slik at system-2 i visse henseende er mer møysommelig, analytisk og reflektert, og på den måten bedre til å nettopp løse litt mer kompliserte oppgaver og når det først er aktivert, vil det som regel være mer utholdende og ikke gi opp i møte med det komplekse, diffuse eller det som ikke er umiddelbart lett å forstå.
Jeg påstår stadig vekk at alt du tenker og føler er feil, noe det selvfølgelig ikke er, men våre opplevelser er fortolkninger basert på interaksjon mellom ulike avdelinger i hjernen. Her kan ting gå galt, eller det kan forkludres av forsvarsmekanismer og tankefeil begått av hukommelsen eller andre mentale koblinger. Daniel Kahnemans viktigste bidrag til psykologien, er hans beskrivelser av denne typen feil. I boken «Tenk, fort og langsomt» gir han en glitrende innføring i hjernens finurlige fungering. Han stiller det åpenbare spørsmålet: Hvorfor gjør vi feil? Og hvorfor i all verden fortsetter vi å gjøre de samme feilene gang på gang? Daniel Kahneman påpeker altså at vi tenker i ett av to systemer- enten raskt, intuitivt og følelsesdrevet, eller langsomt, rasjonelt og logisk. Begge systemene er nødvendige, og begge har sine svakheter. Gjennom å forstå de to systemene, og hvordan de kan balanseres og virke sammen, skjønner vi mer av oss selv og hverandre – og samtidig lærer vi hvordan vi selv kan ta bedre avgjørelser, personlig og økonomisk. «Tenke, fort og langsomt» forklarer oss hvordan vi tenker og tar beslutninger, gjerne stikk i strid med vedtatte sannheter i psykologi og økonomi.
Nå skal du får være med til et utdrag fra en refleksjonsrunde hvor de to systemene er i fokus. Hvordan fungerer de og hvordan opererer de i tospann? Hvordan kan vi forstå menneskers psykiske utfordringer i lyset av ideene til Kahneman? Velkommen til en ny episode av SinnSyn.
Avslutning
Det siste du hørte var kun et lite utdrag fra en lengre refleksjonsrunde omkring ideene til Daniel Kahneman.
I vårt mentale førstegir er vi intuitive og kreative, mens i andregir er vi ettertenksomme og grublende. For at vi skal fungere, må systemene jobbe godt sammen. Vil du høre mer om dette, kan du gå til episode #56 på patreon. Episoden heter rett tog slett «Spontan eller reflektert», og den inneholder hele foredraget du kun fikk en smakebit av her.
I tillegg finner du over hundre andre poster fra denne podcasten inne på Patreon. Her er det over 50 ekstra-episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning. Du kan selv velge beløp (50, 80 eller 130 nok) per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende og tidskrevende å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det!