Erich Fromm var en tyskfødte psykoanalytiker som blant annet har skrevet boken Escape from Freedom. Her kommer han med en rekke skaper psykologiske forståelser av samfunnet og menneskers tendens til å unnvike smerte og ansvar. Han sier for eksempel at trossystemer er metaforiske representasjoner av våre foreldre. Når vi tilskriver en slags autoritet til en ide, frigjør den oss fra ansvar, noe som er utrolig forførende. Det indre barnet i oss alle, lengter etter assistanse, støtte, omsorg og som barn baserer vi oss på at foreldre besørger dette og gir oss de forklaringene vi trenger. Denne dynamikken ligger også som et ubevisst ønske hos voksne, noe som gjør oss sårbare for ideer presentert av metaforiske foreldrerepresentasjoner, og vår tilbøyelighet til å koble ut egen kritiske tankegang er nærliggende, samtidig som et latent ønske om å bli ivaretatt og slippe for ansvar lurer i skyggen av vår bevissthet. Dette gjør oss sårbare for å avskrive eget ansvar og droppe kritisk tenkning til fordel for å hvile i autoritetens meninger og prosjekter. Her finner man en ganske psyko-logisk forklaring på hvorfor mennesker blant annet henfaller til konspirasjonsteorier.
Escape form freedom er rett og slett en skrekkinnjagende psykoanalyse av menneskers tendens til fraskrive seg ansvar, og det inkluderer ansvaret vi har for å vurdere hva som er sant og ikke sant. Ofte gir vi vekk vår kraft til å avgjøre hva som egentlig er sant, i bytte mot å regrediere til en barnets ansvarsløse posisjon, eller den komfortable posisjonen hvor vi ikke trenger å erkjenne virkelighetens harde fakta.
Jeg er livredd for klimaendringer, og jeg innser at jeg har en fråtsende livsførsel som er med på å tvinge moder jord i kne. Det er en stor kløft mellom min måte å leve på og mine idealer om miljøvern. Denne kløften er smertefull, som et åpent sår, og det ville være enormt behagelig å stemme på et parti som både avviser og avlyser klimaendringer, men jeg tror det vil svekke min evne til å leve bærekraftig. Smerten er viktig og riktig.
Kulturen er full av fortellinger som tilbyr oss enkle og forløsende forklaringer som fritar oss for ansvar, smerte og en mer realistisk livsbevissthet.
Når mennesker er for late til å tenke, henfaller de til fordommer. Tenkning krever mye energi, og i dagnes samfunn er kritisk tenkning viktigere enn noen gang. Alt for ofte kaster mennesker sin bedre viten over bord for følelsesmessig tilfredsstillelse eller muligheten for å halve i fanget på en autoritet som anerkjenner vår følelse av avmakt og gir den en sterk stemme. Her er Donal Trump et åpenbart eksempel. I dag er det uhyre viktig at mennesker går til institusjoner som har en viss historie på å fremskaffe mest mulig evidensbasert viten, altså kunnskap som ikke er motivert av følelser, ønsketenkning, muligheten for ansvarsfraskrivelse, opposisjon mot en følelse av urettferdighet eller andre psykologiske og delvis ubevisste insentiver. Universiteter representerer nettopp institusjoner som har lang erfaring med kontrollerte studier som nettopp sikter på å fremskaffe kunnskap som ikke er besudlet av de sterke psykologiske kreftene i mennesker og kulturer.
Evnene til å tenke klart og kritisk kan forstyrres ganske ettertrykkelig av traumer og vanskelige oppvekstvilkår. Istedenfor at traumer aktiverer denne sunne formen for skeptisisme og analytiske tankevirksomheten, virker det som om traumer installerer en enorm mistillit til seg selv og egen vurderingsevne, noe som gjør mennesker med traumer i bagasjen sårbare for autoriteter i en nesten desperat jakt etter omsorg, støtte og noen som viser vei. Og gjerne noen som viser vei på en måte hvor de uttrykker stor mistillit til en gruppe (gir gjenklang i den traumatiserte egen mistillit) samtidig som de foreslår forklaringer og perspektiver på en måte som gir tiltro til at denne alternative autoriteten har avslørt urettferdigheten og kan tilby en frelsende løsning og en forløsning på tilhengernes problemer. Igjen er Trump et åpenbart eksempel på denne dynamikken i stor skala.
Mennesker som er traumatisert blir ofte fremmedgjort for sine instinkter, fordi personer som egentlig skulle tatt vare på dem, eksempelvis foreldre, læreren eller andre autoritetspersoner, bidrar med en virkelighetsoppfattelse som er falsk, men det er ikke til barnets fordel å opponere mot de falske perspektivene. Barnet tør rett og slett ikke å motsi overmakten, hvorpå de isteden forlater sine iboende instinkter for å henfalt til de mektige overformyndernes perspektiver. Når det blir en vane for å overleve, kan de henfalle til den samme typen forfalskning av virkeligheten på et senere tidspunkt på grunn av den store avstanden til sine bedre instinkter og kapasitet for logisk analyse.
Hvis vi ikke kan lytte til våre instinkter, er vi ille ute. Vi risikerer å overhøre egen frykt og havne i farlige situasjoner. Andre ganger har vi for mye frykt i situasjon som ikke er farlige. Problemet blir at man ikke klarer å tenke klart og fornuftig rundt egne følelsesmessige responser. Noen ganger blir viktige følelser ignorert, mens andre følelser blir de overdimensjonert. Noen ganger begynner man å endre sin oppfattelse av virkeligheten for at egne følelser skal få legitimitet og virke tilpasset. Hvis man er livredd for verden og føler seg kronisk sviktet av først foreldre, og deretter samfunnet, kan denne underliggende frykten være legitimert i konspirasjonsteorier som Qanon hvor tanken er at myndigheter er pedofile firfisler, forkledd som mennesker, fra en annen planet som voldtar barn og drikker blod. Pedofili er en gjenganger i denne typen konspirasjoner, og trolig kan det speile tilhengernes manglende følelse av trygghet og ivaretakelse gjennom oppveksten.
I dagens episode skal jeg snakke om mulighetene for å forstå virkeligheten på en så nyansert måte som mulig, og jeg vil ha Erich Fromms psykoanalytiske teorier som bakteppe.
Jeg mener også at denne typen perspektiver er helt avgjørende for å finne ut hvordan man kan utvikle seg som menneske. Her er det mange teorier og mange øvelser som kan hjelpe oss å sjøsette innsikten vi eventuelt opparbeider oss i selve livet. Spørsmålet er altså hvilke psykologiske eller mental gymnastiske øvelser fungerer og kan implementeres på jobb og i hverdagslivet? Her har jeg etterhvert mange svar og forslag, og det er dette jeg tilstreber å presentere på mitt såkalte mentale treningsstudio. Hvis du er privatperson, kan du tegne et abonnement via patreon.com/sinnsyn, men jeg har også etablert et bedriftsabonnement. Hvis du jobber i en bedrift, har lyst til å få mer SinnSyn å jobbe med hver måned, kan du nå tipse din sjef. Hvis sjefen er interessert i dette, kan vedkommende gå inn på webpsykologen.no og laste ned en brosjyre hvor jeg forklarer konseptet og presenterer tilbudet. Hvis du er interessert i å prioritere bedriftens psykiske helse ved å tilby de ansatte et abonnement på et «mental helsestudio», kan du sende meg en mail på sinnsynmedlem@gmail.com. Hvis du nå vil høre mer om kartet over de ulike fasettene ved det å være et menneske, kan du som medlem på helsestudioet bla deg frem til episoden som heter #49 – Kunsten å forstå et komplisert problem.
