I dagens episode skal jeg varme opp med noen tanker om det som kalles følelsesmessig utpressing. Det vil si at man, ofte i nære relasjoner, plutselig føler at det er vanskelig å sette egne grenser eller hevde egne behov uten å føle seg skyldig og usikker. Det hender at folk som står oss nær, og som kanskje selv opererer på en underliggende lav selvfølelse eller mindreverdighetskompleks, forsøker å kontrollere relasjonen med en form for subtil manipulasjon. Hvis dette får fotfeste som dynamikken mellom to mennesker, vil relasjonen på sikt bli direkte usunn, som regle for begge parter. Derfor er det maktpåliggende av vi oppdager og avslører det som vi i dag skal omtale som følelsesmessig utpressing.
Etter et dypdykk i mekanismene bak følelsesmessig utpressing, skal jeg også snakket om en helt spesiell vrangforestilling eller fornemmelse, nemlig den at man opplever å være en del av et reality show. Dette er ofte en del av forestillingene hos mennesker som har havnet i psykose, men jeg påstår at et snev av denne følelsen er noe de fleste av oss kan fornemme fra tid til annen, og jeg vil se på en mulig årsak til denne typen opplevelser.
For å sette scenen skal jeg beskrive denne vrangforestillingen som dukket opp i sin nåværende fasong i kjølvannet av en svært populær film, nemlig The Truman Show.
Truman Show-vrangforestillingen, også kjent som Truman syndrom, er en type vrangforestilling der personen tror at livet deres er et iscenesatt realityprogram, eller at de blir observert av kameraer døgnet rundt. Begrepet ble innført i 2008 av brødrene Joel Gold og Ian Gold, henholdsvis psykiater og nevrofilosof, etter filmen The Truman Show fra 1998.
Truman Show-vrangforestillingen er ikke offisielt anerkjent eller oppført i Diagnostic and Statistical Manual of the American Psychiatric Association eller den europeiske diagnosemanualen, med de fleste klinikere, som har jobbet med mennesker med en viss grad av paranoid beredskap i et grensepsykotisk landskap, vet at mange av dem tenker at Truman-show ikke er en festlig komedie, men en realitet som også er manifestert i deres eget liv.
The Truman Show er altså en komedie-dramafilm fra 1998 regissert av Peter Weir og skrevet av Andrew Niccol. Skuespiller Jim Carrey spiller Truman Burbank, en mann som oppdager at han lever i en konstruert virkelighet som kringkastes globalt døgnet rundt. Siden han var i livmoren har hele livet blitt sendt på TV, og alle menneskene i livet hans har har vært betalte skuespillere. Mens han oppdager sannheten om sin helt spesielle eksistens, kjemper Burbank for å finne en flukt fra dem som har kontrollert ham hele livet.
Konseptet i denne filmen ble inspirert av en episode fra 1989 av The Twilight Zone med tittelen «Special Service», som begynner med at hovedpersonen oppdager et kamera i badespeilet. Denne mannen får snart vite at livet hans blir sendt 24/7 til TV -seere over hele verden. [4] Forfatter Philip K. Dick skrev en roman, Time Out of Joint (1959), der hovedpersonen lever i en skapt verden der hans «familie» og «venner» alle er betalt for å opprettholde illusjonen. Senere science fiction -romaner gjentar temaet. Selv om disse bøkene ikke deler reality-show-aspektene ved The Truman Show, har de imidlertid felles tematikk i den forstand art de gestalter opplevelsen av å være i en «fake» virkelighet, omgitt av skuespillere som er ansatt for å opprettholde illusjonen. Man opplever at man er i en konstruert verden hvor alle andre vet at verden er et skuespill, men hovedpersonen skal lures til å tro at det er på ekte. Det er en følelse preget av mistillit, paranoide tanker og en inderlig følelse av fremmedhet og bedrag som selvfølgelig er svært ubehagelig å bære på for den som lider av et Truman-syndrom.
Vrangforestillinger er symptomer som, i fravær av organisk sykdom, indikerer psykiske utfordringer. Innholdet i vrangforestillinger varierer betydelig (begrenset av vedkommendes fantasi), men visse temaer går igjen; for eksempel forfølgelse eller en kronisk følelse av å være observert, som en slags fremmedgjort selvbevissthet. Følelsen av å være kontrollert eller styrt av andre, altså ikke opphavet til sine egne gjerninger, er heller ikke uvanlig.
Innholdet i vrangforestillinger er alltid knyttet til en persons livserfaring, men samtidskultur ser også ut til å spille en viktig rolle. En retrospektiv studie utført i 2008 viste hvordan vrangforestillingsinnhold har utviklet seg over tid fra religiøst/magisk, til politisk og nå er forestillingene hofte influert av teknikk, digitalisering og internett. Forfatterne av studien konkluderte med at:
«Sosiopolitiske endringer og vitenskapelig og teknisk utvikling har en markant innflytelse på vrangforestillingsinnholdet ved schizofreni.»
Psykiater Joseph Weiner legger til at:
«… på 1940 -tallet ville psykotiske pasienter uttrykke vrangforestillinger om at hjernen deres ble kontrollert av radiobølger; nå klager pasienter ofte over implanterte datamaskinbrikker i hodet.»
The Truman Show Delusion kan representere en videre utvikling i innholdet av forfølgende vrangforestillinger som reaksjon på en popkultur i endring.
Fordi realityprogrammer er så synlige, er det et område som en pasient enkelt kan innlemme i et vrangforestillingssystem. En slik person ville tro at de hele tiden blir videofilmet, sett på og kommentert av et stort TV -publikum.
Selv om forekomsten av lidelsen ikke er kjent, har det blitt rapportert flere hundre tilfeller. Det har blitt registrert tilfeller av mennesker som lider av Truman Show Delusion fra hele verden. Joel Gold, psykiater ved Bellevue Hospital Center i New York City, og klinisk førsteamanuensis i psykiatri ved New York University, og broren Ian, som har en forskerstilling i filosofi og psykiatri ved Montreals McGill University, er de fremste forskere på denne tematikken. Siden 2002 har de kommunisert med over hundre individer som lider av Truman-show-syndromet. De har rapportert at en pasient reiste til New York City etter 11. september for å forsikre seg om at terrorangrepene ikke var en plott-tvist i hans personlige Truman Show, mens en annen reiste til en føderal bygning i Lower Manhattan for å søke asyl fra sitt eget show. Jeg har selv møtt et titalls pasienter som har en vag eller sterk mistanke om at de befinner seg i et Truman Show, og da opplever de selvfølgelig meg som en skuespiller i rollen som psykolog. Det er et vanskelig utgangspunkt for en tillitsfull og god relasjon, og den paranoide beredskapen legger seg som et teppe av mistillit over alle relasjoner personen har. Det er dermed en svært ensom og fryktsom posisjon.
En av Golds pasienter, en krigsveteran fra øvre middelklasse, mente at han måtte klatre til toppen av Frihetsgudinnen for å frigjøre seg selv fra «showet». Han beskrev sin egen opplevelse på denne måten:
«Jeg innså at jeg var og er sentrum for oppmerksomhet fra millioner og millioner av mennesker … Min familie og alle jeg kjente var og er skuespillere i et manus, en opptreden som har til hensikten å gjøre meg til fokus for verdens oppmerksomhet.»
Valget av navnet «Truman Show Delusion» ble påvirket av det faktum at tre av de fem pasientene Joel Gold opprinnelig behandlet for syndromet eksplisitt knyttet sine opplevelser til filmen «The TRuman Show».
I Storbritannia beskrev psykiaterne Paolo Fusar-Poli, Oliver Howes, Lucia Valmaggia og Philip McGuire fra Institute of Psychiatry i London i British Journal of Psychiatry det de omtalte som «Truman Syndromet»:
Vrangforestillingen innebar tro på at verden hadde forandret seg på en eller annen måte som andre mennesker var klar over, noe man deretter tolker som indikasjoner på at man selv er gjenstand for en film og levde i et filmsett eller en type ‘oppdiktet verden’. Denne typen opplevelser er uttrykk for en grunnleggende og nærmest ontologisk usikkerhet på seg selv, og det kan være et forvarsel eller en såkalt prodromal fase av schizofreni.
Forfatterne antyder at «Truman -forklaringen» er et resultat av pasientenes leting etter mening i deres oppfatning av at den vanlige verden har endret seg på en vesentlig, men uforklarlig måte.
Jeg vil påstå at Truman-Show virkelig gestalter en følelse av fremmedhet, usikkerhet og mangel på «connection» til andre mennesker som de fleste av oss har kjent litt på, men ikke på et nivå som kvalifiserer for en alvorlig psykisk lidelse. Hvorfor vi kommer til å få et snev av «Truman-show-delusion» skal jeg snakke om mot slutten av dagens episode. Velkommen til en oppkonstruert og iscenesatt episode av SinnSyn, som skal få deg som lytter til å tenke på noe helt spesielt, slik at jeg som regissør av dette programmet kan få deg til å tenke og handle på nye måter etter at episoden er ferdig.
Hvis du vil høre mer om denne tematikken, finner du en egen episoden om dette på min Patreon-konto. Episoden heter #58 – Manipulerende mennesker.