Bruken av psykedeliske stoffer i terapeutiske sammenhenger er ikke ny. På 1950- og 1960-tallet ble LSD og psilocybin brukt eksperimentelt i psykoterapi, med varierende suksess. Etter en periode med forbud og stigmatisering, har nyere forskning og kliniske studier gjenopplivet interessen for disse stoffene. Studier ledet av forskere som Roland Griffiths ved Johns Hopkins University og Robin Carhart-Harris ved Imperial College London har dokumentert positive effekter av psilocybin-assistert terapi for behandling av depresjon og angst, spesielt hos pasienter med livstruende kreftdiagnoser.
Studiene ramler inn fra ulike hold, og stemningen hos behandlere i psykisk helsevern er todelt. Noen er ekstremt skeptiske, mens andre er svært håpefulle. Jeg befinner meg på et seminar i regi av Sørlandet sykehus hvor forskere på feltet snakker om tall og effekt-størrelser fra sine studier. Det gir tyngde til psykedelika assistert terapi, men jeg synes tall er litt kjedelig. Min oppgave denne dagen var å snakke litt mer løst og lettbeint om klinikernes tanker om psykedelika i behandling. Siden jeg var litt lei av tall og detaljerte mål på effekt, ønsket jeg å snakke litt mer og forholdet mellom terapi og de erfaringene man får under påvirkning av psykedeliske stoffer. Jeg synes det er interessant at opplevelsen mange rapporterer har en slags drømmeaktig logikk, og sånn sett ser jeg for meg at jungianere og psykoanalytikere kan komme til sin rett når det gjelder å integrere, avkode, forstå og gi mening til de opplevelsene mange får på psykedeliske stoffer. Det betyr at forskere som er opptatt av tall og evidens må snakke med terapeuter som er opptatt av drømmer og det symbolske mennesket. Det er to avdelinger innenfor psykisk helse som normalt sett ikke snakker så godt sammen, og derfor oppleves introduksjonen av psykedelika i behandling som en slags venners venner fest hvor mange av gjestene i utgangspunktet ikke kan fordra hverandre. Og det var litt den stemningen jeg plukket opp på Sørlandet Sykehus 20 juni 2024. Nå skal du få være med til mitt korte innlegg, hvor jeg stotrer og snakker i halvsetninger om mitt skråfaglige perspektiv på psykedlika.
Den Terapeutiske Prosessen: Fra Opplevelse til Integrasjon
Psykedelisk-assistert terapi består av tre hovedfaser: forberedelse, den psykedeliske opplevelsen og integrasjon. Hver fase er kritisk for å sikre terapeutisk suksess.
- Forberedelse: Før en psykedelisk sesjon, arbeider terapeuten med klienten for å sette klare intensjoner og bygge en trygg relasjon. Forberedelsesfasen innebærer ofte flere samtaler hvor klienten blir informert om hva de kan forvente og hvordan de kan navigere opplevelsen. Denne fasen er viktig for å redusere angst og skape et grunnlag for en meningsfull opplevelse.
- Den Psykedeliske Opplevelsen: Under selve opplevelsen, som ofte foregår i en kontrollert setting med tilstedeværelse av en eller flere terapeuter, kan klienten oppleve endringer i persepsjon, følelser og kognisjon. Disse opplevelsene kan inkludere intense visuelle eller auditive hallusinasjoner, endringer i tidsoppfattelse og en følelse av enhet med omgivelsene. Dette kan åpne opp for bearbeiding av traumer og undertrykte følelser på en måte som ofte ikke er mulig i tradisjonell terapi. Forskning viser at slike opplevelser kan føre til dype innsikter og følelsesmessig katarsis (Carhart-Harris et al., 2016).
- Integrasjon: Integrasjonsfasen er kanskje den mest kritiske delen av psykedelisk terapi. Etter den psykedeliske opplevelsen hjelper terapeuten klienten med å tolke og forstå deres opplevelser. Dette kan innebære samtaler, kunstnerisk uttrykk eller andre terapiformer som hjelper klienten med å integrere innsiktene i deres daglige liv. Ifølge psykologisk litteratur, som for eksempel arbeidene til Stanislav Grof, er det gjennom integrasjon at de dype, transformative effektene av psykedelika virkelig blir varige (Grof, 1980).
Psykedelika og Nevrovitenskap: Hvordan De Påvirker Hjernen
Nevrovitenskapelig forskning har begynt å avdekke hvordan psykedeliske stoffer påvirker hjernen. Studier med funksjonell magnetisk resonansavbildning (fMRI) har vist at psykedelika kan redusere aktiviteten i hjernens standardmodusnettverk (DMN), som er knyttet til selvrefleksjon og ruminering. Reduksjonen i DMN-aktivitet kan bidra til økt fleksibilitet i tankemønstre og en større følelse av tilstedeværelse og forbindelse med omverdenen (Carhart-Harris et al., 2014).
Etiske og Praktiske Betraktninger
Til tross for de lovende resultatene, er det viktig å bemerke at psykedelisk-assistert terapi fortsatt er under forskningsstadiet og ikke uten risiko. Potensielle bivirkninger inkluderer psykisk ubehag, forvirring og, i sjeldne tilfeller, forverring av psykiske lidelser. Derfor er det avgjørende at slik behandling utføres under strengt kontrollerte forhold av kvalifiserte fagpersoner.
Konklusjon
Integreringen av opplevelser under innflytelse av psykedelika er essensiell for å oppnå terapeutisk gevinst. Forskning viser at når disse opplevelsene blir nøye bearbeidet og forstått i en støttende terapeutisk kontekst, kan de føre til varige positive endringer i mental helse. Den økende interessen og aksepten for psykedelisk-assistert terapi i både forskningsmiljøer og klinisk praksis tyder på at vi er på vei mot en ny forståelse av hvordan disse stoffene kan brukes til å helbrede og transformere menneskesinnet.
Referanser:
- Carhart-Harris, R. L., et al. (2014). The entropic brain: a theory of conscious states informed by neuroimaging research with psychedelic drugs. Frontiers in Human Neuroscience.
- Carhart-Harris, R. L., et al. (2016). Psilocybin with psychological support for treatment-resistant depression: an open-label feasibility study. The Lancet Psychiatry.
- Grof, S. (1980). Beyond the Brain: Birth, Death, and Transcendence in Psychotherapy. Albany: State University of New York Press.
- Griffiths, R. R., et al. (2006). Psilocybin can occasion mystical-type experiences having substantial and sustained personal meaning and spiritual significance. Psychopharmacology.
