I boken Our knowledge of the external world (1914, denne ut. 1993) drøfter Bertrand Russell forholdet mellom virkeligheten og våre mentale modeller av virkeligheten. Den avantgarde filosofen Robert Anton Wilson låner Russells argumenter i boken Quantum psychology (1990, denne utg. 2007), hvor han forsøker å bevise at mennesket har to hoder (!)
Jeg vil kort gjengi Wilsons begrunnelser som er både selvfølgelige og oppsiktsvekkende på samme tid. De fleste mennesker er inneforstått med at vi lever i en objektiv virkelighet, eller at den objektive virkeligheten eksisterer utenfor oss eller omslutter oss. Den ytre virkeligheten blir tilgjengelig for oss blant annet via øynene. Ved hjelp av synet overføres ”energisignaler” eller ”bilder” av verden til hjernen som fortolker bildene og lager mentale representasjoner. Hjernen er en dirigent som setter sammen den innkommende informasjonen om den ytre virkeligheten til en indre modell av verden. Det betyr at vi lever i en ”ytre virkelighet” som vi lager bilder eller modeller av i vår ”indre opplevelsesverden”. Dermed kan man si at vi egentlig aldri har en direkte erkjennelse av den ytre virkeligheten. Det vi kjenner er de mentale modellene av den ytre virkeligheten som er konstruert inne i vårt eget hode.
Det vi ser, som vi alminneligvis tror og mener eksisterer utenfor oss selv, eksisterer egentlig internt, altså inne i hodet. Alt vi tenker og vet noe om baserer seg på erfaring med egenkomponerte mentale modeller, noe som leder enkelte filosofer til å tvile på at verden over hodet eksisterer. Siden vi ikke kan erfare verden direkte, men gjennom våre egne modeller av verden, er det i prinsippet mulig at vi egentlig lever i en drøm hvor opplevelser av den ytre virkeligheten egentlig er et mentalt produkt av vår egen kreative bevissthet(!)
Denne posisjonen kalles solipsisme, og den er ikke spesielt populær i vitenskapsteoretisk sammenheng. Solipsisme kommer fra latin sol som betyr alene, og ipsis som betyr selv. Dette er rett og slett en ganske merkverdig filosofisk posisjon som hevder at psyken er det eneste som eksisterer, og følgelig at verden og andre mennesker kun er et resultat av psykens egenkomponerte mentale forestillinger. Når verden ikke eksisterer og andre mennesker er et spillfekteri for min egen bevissthet, blir det vanskelig å forholde seg til noe som helst. Dermed unngår vi en solipsistisk konklusjon ved å anta at den ytre virkeligheten eksisterer.
Det vi imidlertid kan utlede fra det ovenstående, er at vi ikke kan se eller erkjenne denne virkeligheten direkte. Vi ser en modell av den inne i vårt eget hode. Til daglig glemmer de fleste av oss at vi fortrinnsvis opplever vår egen modell av virkeligheten, hvorpå vi oppfører oss som om den indre modellen eksisterer utenfor oss selv. Faktum er at virkeligheten er ekstern og modellen er intern, og de to versjonene av virkeligheten okkuperer hvert sitt område.
På bakgrunn av dette konkluderer Wilson (2007) med at mennesket har to hoder: De har et fysisk hode som holder til i virkeligheten, og en modell av dette hodet som holder til i bevisstheten. Når vi står foran et speil for å pynte på hodet og gi det en sosialt akseptabel fasade, hender det at vi opplever modellen som flott og tiltrekkende, mens andre ganger opplever vi modellen som lite attraktiv og frastøtende. Det betyr ikke nødvendigvis at hodet i den virkelige verden har endret utseende, men at modellen i vårt eget hode forkludres av følelser og ”psykologiske stemninger” i vårt indre landskap. Men hva er forholdet mellom vår egen modell av virkeligheten og den egentlige virkeligheten? Nettopp det er det intrikate spørsmålet som har hjemsøkt vestens filosofi gjennom uminnelige tider, og det er tematikken i dagens episode her på SinnSyn. Når du skjønner at alt som dukker opp i bevisstheten er fortolkninger, og ikke den du egentlig er, nærmer du deg en tilstand hvor du våkner opp, eller blir opplyst, i følge de Østlige visdomstradisjonene. Hva mener man egentlig med det? Følg med, så skal du få noen svar som er like svevende som denne innledningen.
Avslutning
Dersom vi kommer til en dyp erkjennelse av at vår opplevelse av virkeligheten, andres opplevelse av den samme virkeligheten og virkeligheten i seg selv (dersom den eksisterer) kan være svært forskjellig, har vi vunnet et viktig psykologisk verktøy. Det betyr at vi ikke nødvendigvis kommer til å stole på aller våre emosjonelt ladede fortolkninger av oss selv og vår plass i livet. Dystre dager og negative tilbakemeldinger vil ikke i like stor grad få lov til å styre vår identitetsfølelse og dagsform.
På bakgrunn av en erkjennelse av ovenstående, kan vi til en viss grad diskvalifisere en følelse av å være verdiløs fordi vi vet at følelsen ikke nødvendigvis er ”sann” og dermed kan den heller ikke tilskrives en absolutt definisjonsmakt over vår egen faktiske verdi. På bakgrunn av ovenstående er det overhengende sannsynlig at den negative selvfølelsen er korrumpert av negativt forskrudde modeller som lurer oss inn i depresjon fordi vi blindt stoler på modellenes virkelighetsvurderinger. På sett og vis er det først og fremst Freud som har satt fingeren på dette innenfor psykologien. Han påpeker at våre indre modeller av virkeligheten er skrudd sammen på bakgrunn av tidligere erfaringer og relasjoner til foreldre, noe som gjør vår selvfølelse sårbar og til dels upålitelig, hvis ikke udugelig, dersom vi har vokst opp under dårlig omsorg i utrygge omgivelser. Terapi handler om å modifisere og utvide våre indre modeller slik at de blir mer fleksible og dermed atskillig bedre å navigere etter gjennom livets opp- og nedturer.
