Aldringens psykologi

Anna våkner med smerter i muskulaturen, og legen sier det er tidlig tegn på alderdom. Aldringsprosessen kan minne oss om eksistensielle grunnvilkår, og få er forberedt på en slik følelsesmessig belastning.

Anna våkner opp hver morgen med smerte. Hun forsøker å stå opp, men ryggen, knærne og føttene adlyder ikke på samme måte som før. Hennes fastlege har forklart at disse symptomene er et tegn på tidlig alderdom. Anna er knust. Hun er bare 45 år gammel. Hun vet at overgangsalderen vil melde sin ankomst i løpet av de neste årene, men hun var ikke forberedt på vanskeligheter med å bevege seg. Legen har anbefalt henne å trappe ned på jobben ettersom smertene er knyttet til arbeidsstillingen hennes på jobb. Anna synes det er vanskelig å akseptere. Mye av hennes identitet er knyttet til jobben. I tillegg er arbeidsplassen en viktig sosial arena for Anna. Anna har alltid levd et aktivt liv og uttrykk som “trappe ned” eller “ta det roligere” lyder som et slags dødsvarsel for Anna.

Anna begynner å se seg selv i en rullestol. Hun blir en byrde, hun blir lite attraktiv og ensom. Det er et slikt skrekkscenario som flagrer forbi hennes indre øye hver morgen hun merker at kroppen ikke spiller på lag. Etter hvert opplever hun at hun ikke kan takle den stadige smerten. Hun synes synd på seg selv og gråter flere ganger om dagen. Hun forsøker å snakke med sine venner om disse problemene, men hun synes ikke de virker så interesserte. Annae er gift, og hennes mann er en god støtte, men han vil at hun skal konsentrere seg om å leve med de forutsetningene hun har fremfor å drukne seg i sorger. Anna føler at ingen kan forstå henne.

Greg har en stikkende smerte i armer og ben. Etter en lengre periode med tester og utredninger viser det seg at han har utviklet en form for reumatisme. Det er en tilstand som ikke kan kureres, men den kan kontrolleres ved hjelp av endringer i livsstil og medisiner. Greg leser om sykdommen på internett og blir opprørt av den informasjonen han finner. Greg er 55 år gammel og frem til nå har han gledet seg over livet. Han har en god jobb som han trives i, og han har lenge tenkt at han bør finne en kjæreste. Nå tenker han at sykdommen er et hinder for at han noen gang kan finne en person å dele livet med. Han ser for seg en akterutseilt mann i rullestol som kommer til å tilbringe resten av livet i ensomhet og smerte.

Gjennom aldringsprosessen gjennomgår kroppen forandringer på mange nivåer. Store systemer som luftveier, fordøyelseskanaler, det endokrine systemet og musklene vil med årenes løp vise tegn på nedsatt funksjon. Musklene er spesielt utsatt dersom man har en livsstil med lite aktivitet og bevegelse. Artrose, den mest vanlige revmatiske lidelsen, kan dukke opp rundt 40-årene og enda tidligere. Et stillesittende liv med sporadisk trening kan føre til at flere av de viktigste fysiologiske systemene er i god behold, mens muskler og bein forfaller.

Anna har levd et relativt sundt liv. Innarbeidede vaner og evne til selvdisiplin bør gjøre henne i stand til å foreta noen livsstilsendringer for å avhjelpe smertene som plutselig har dukket opp. Gode vaner har gitt Anna et sunt og respektfullt forhold til trening og kosthold. Hun har følt seg involvert, hatt kontroll, følt seg sterk, vakker, elsket og til stede. Samtidig har en stilltiende fornemmelse for alderdommen lurt i skyggen av hennes bevissthet. Tegn på alderdom kan ramme mennesket med stor kraft. Kanskje fordi aldringsprosessen minner oss om døden. Plutselig blir livet litt vanskeligere å leve fordi kroppen ikke adlyder like smertefritt som før, og i vårt stille sinn er det lett å koble aldringstegn til død.

Memento mori – husk, du skal dø”. De flste av oss bruker mye energi på å unngå en erkjennelse av vår egenn dødelighet. Når døden viser seg for mennesket, oppleves det som ofte som et sjokk for dem som gjennom hele livet har fornektet dødens realitet. Selv om vi tror vi er avklat med døden, kan livets slutt likevel snike seg på oss som et eksistensielt sjokk. Det er få som virkelig er forberedt på veis ende.

Irvin Yalom har skrevet boken Å stirre på solen – om å overvinne frykt for døden. Boken handler nettopp om dødelighet – og den eksistensielle smerten som de fleste av oss opplever ved å betrakte døden. Det er vondt å stirre på solen, og det er vondt å stirre døden i hvitøyet. Men evnen til å møte vår egen dødelighet, kan være avgjørende for hvordan man velger å leve livet. Livet kan bli mer verdifullt når vi erkjenner begrensningene, og det er et av Yaloms viktigste poeng.

Kanskje står Anna egentlig ovenfor et av de vanskeligste eksistensielle spørsmålene i menneskelivet. Det krever mot og psykisk styrke på flere plan. Helt konkret kan det hende at hun må se etter alternative remedier og strategier for å håndtere smertene slik at hun ikke blir totalt avhengig av medisiner. Det kan hjelpe henne å skape en følelse av mestring og kontroll. Kanskje innser hun at hun faktisk kan opprettholde et aktivt liv selv om smertene gjør seg gjeldene ved jevne mellomrom. En følelse av å være agent i eget liv og ha evner og muligheter til å ivareta sin egen tilværelse er helt sentralt for menneskets helse. På mange måter handler dette om helt kontrete livstilsendringer, men også om holdningen vi har til livets motbør. Blir vi et offer for det livet kaster vår vei, eller klarer vi å gjenvinne livsmot på tross av store utfordringer.

Hvis smerter og tap av funksjonsevne tjener som stilltiende påminnelser om livets ende, og vi som mennesker ikke makter å ta innover oss de eksistensielle livsvilkårene, risikerer vi at livet blir en lang flukt fra smertefulle erkjennelser. Hvis Anna ikke våger å møte sine følelser rundt alderdom og smerte, kan det hende at livet blir stadig mer anstrengende. Slike emosjonelle anstrengelser kan gi seg utslag i kroppslig smerte, og sånn sett kan man tenke seg at situasjonen hennes stadig forverres. Det forverres fordi hun lever på flukt fra livets realiteter.

Det er lett å si eller skrive at man må våge følelser som handler om sorg, tap, aldring og død, men det er noe annet å faktisk erkjenne livets grunnvilkår. Det er uhyre vanskelig affære, men de som makter dette psykologiske kunststykke lever sannsynligvis best.

Man kan enten akseptere eller fornekte alderdommen og døden. Hvis man ser til psykologisk teori og praksis virker det som om mennesket har størst utviklingspotensial dersom det våger å akseptere følelser og realiteter på en mest mulig autentisk måte. Av og til er vi ikke i stand til å ta innover oss alt det livet kaster vår vei, og vi makter ikke å kjenne på de tilhørende følelsene, og da har vi et psykisk forsvar som ofte beskytter oss mot dette. Men fornektelse av følelser, realiteter og døden, har som nevnt sine psykologiske omkostninger. Når Anna våkner med smerte, møter hun nettopp denne utfordringens brutalitet.

At sykdom og smerte fører til tap, er ganske åpenbart. Det kan hende at vi ikke lenger er i stand til å leve på samme måte som før. At døden fører til tap er enda mer åpenbart. Vi mister vår kropp, vår fremtid, mennesker vi er glad i, og det vanskeligste av alt: Vi mister vår eget Selv. Det kan imidlertid også være noen gevinster forbundet med døden. Når døden nærmer seg, hender det ofte at man opplever en større nærhet til sine nærmeste pårørende.  Yalom peker også på at konfrontasjoner med døden ofte skaper dramatiske perspektivforandringer, både for den som er døden nær og de pårørende. Av og til er det på kanten av stupet, med en sterk følelse for livet og en nær fornemmelse for døden, at vi klarer å reorientere oss og vinne ny “innsikt”.

Både for Anna og Greg er det snakk om en fysisk og en psykisk smerte, men sannsynligvis henger disse to tett sammen. Resignasjon og flukt, som en slags holdningssykdom hvor vi ikke makter å ta innover oss livets realiteter, vil sannsynligvis forverre og eventuelt kronifisere plagene på en mer intens måte.

Greg sin situasjon er på mange måter lik Anna sin. Han har levd et liv med suksess på jobb, og dette har koblet mye av hans selvfølelse opp mot prestasjoner i arbeidslivet. Dyktighet, effektivitet og personlige egenskaper i yrkeslivet utgjør mye av Greg sin identitet. Det er her han føler seg attraktiv og god. Sykdom og alderdom er uunngåelige faktorer som pirker ved selve kjernen i Greg sin identitet. Smerten blir en kontinuerlig påminnelse om fysiske begrensninger, og det skaker ved noen helt sentrale grunnpilarer i Greg sitt liv.

Vi lures ofte til å tro at en veltrent og sunn kropp og en aktiv livsstil vil skåne oss for tegn på alderdom. Noen mener at et travelt sinn er et sundt sinn, men spørsmålet er hvilke tanker som okkuperer vårt indre liv. Høy aktivitet både på innsiden og utsiden kan være tegn på vitalitet og livskraft, men det kan også være et tegn på en slags ubevisst og fryktsom unngåelse av vanskelige følelser og eksistensielle grunnvilkår. Når vi forankrer vår identitet og selvfølelse i faktorer som på sikt vil angripes av tidens tan, risikerer vi ulike varianter av ”psykiske sammenbrudd”.

Mennesker som i sterk grad forankrer seg Selv i en aktiv livsstil, risikerer depresjon når kroppen ikke orker like mye. Når vi sammenligner oss mye med andre og fokuserer på status eller materialistiske goder, risikerer vi en følelse av tap og mindreverd når andre virker ”lykkeligere” enn oss. En kritisk holdning til andre mennesker er en sikker vei til et ensomt liv (Se den relaterte artikkelen En kritisk og selvopptatt mor).

Livet blir med andre ord et særdeles sårbart prosjekt når vi hviler mye av vår verdi eller selvfølelse i utenforliggende faktorer som personlige talenter, status, tilkjempede goder, kropp, karriere etc. Alle disse ”tingene” kan vi miste eller de kan forandre seg, og da vil vi gå ”ned med flagget” dersom vår verdi er for sterkt knyttet til slike aspekter. Når man snakker om å ”hvile i seg selv”, handler det mye om å ikke være for sterkt knyttet til nettopp status, talenter, utseende og lignende. Det neste spørsmålet er hvordan man skal leve for å unngå at livet blir et skjørt prosjekt hvor alt faller når livets begrensinger melder sin ankomst.

Her har den Østlige filosofien et tips som både er enkelt og komplisert. Målet er rett og slett å legge merke til og ”avsløre” tankenes natur og deres påvirkning på våre følelser. Legg merke til hvordan tankene sklir inn og ut av vår bevissthet, raskt avløser hverandre, og sånn sett spiller et ødeleggende spill med vår indre følelse av likevekt. En del tanker driver en form for korrupt virksomhet i vårt indre liv, og et fokus på tankene kan avsløre nettopp hvordan tanker setter i gang vonde følelser som videre avstedkommer fysiologiske reaksjoner, gjerne forbundet med det vi overordet sett kan kalle ”stress”, angst eller uro. Mange (nærmest automatiske og ubevisste) tanker leder oss inn i bekymring og indre ubalanse, og dermed går vi glipp av livet her og nå. Vi ser ikke løsninger eller muligheter for å leve annerledes og bedre med de pågjeldende forutsetninger.

Anna faller sammen i gråt hver gang hun tenker på gleden hun fikk av en grytidlig joggetur i skogen. Hun lengter etter en morgen hvor hun kan hoppe ut av sengen og planlegge den neste ferieturen, men ordet ”hoppe” gjør henne oppmerksom på sine begrensninger, og det aktiverer en overveldende følelse av nedstemthet. Det å akseptere livets temporalitet, en erkjennelse av erfaringer og epokers midlertidighet, gjør det lettere å godta endringer. Når en erfaring tar slutt, begynner en ny. Nye erfaringer kan ligne våre gamle, eller de kan være av en helt annen karakter. Uansett vil aksept av livets midlertidighet hjelpe oss å overvinne selvmedlidenhet, og kanskje etablere en positiv kraft i møte med livets realiteter og utfordringer.

Som voksne og aldrende mennesker blir livet kanskje rikest når vi våger å føle. Selvutvikling handler ikke om mer positive følelser, mer håp og glede. Selvutvikling handler om mer sorg og mer glede. Det handler om å våge og føle, og det handler om evnen til å håndtere de følelsene som nettopp gir livet sin farge og mening. Døden er på mange måter rammen rundt livet. I et slikt perspektiv er døden med på å gi livet mening og verdi. De som har stirret døden i hvitøyet, har ofte en annen evne til å sette pris på livets små og store øyeblikk dersom de får en ny sjanse. Det er mye av budskapet i den eksistensielle filosofien.

Evnen til å akseptere det midlertidige ved livet, kan altså hjelpe oss å akseptere forandringer, og dermed de forandringene som ledsages av den uunngåelige aldringsprosessen. En aksept av livets temporalitet er kanskje greit i forhold til en del situasjoner, men den mest tungtveiende formen for aksept er sannsynligvis forandringen fra liv til død. Men dersom vi virkelig tenker etter, er døden, som et opphør av samarbeidende celler, et helt vanlig fenomen som vi alle kjenner til. Dette er også tema i webfilosofen sin artikkel: Ateisten om forholdet til døden. Bilder er eksempler på mennesker som ikke lenger er til stede i livet slik vi ser på bildet. Det lille barnet i fotografiet er erstattet av et litt større barn eller et voksent menneske. På sett og vis er det døden vi ser på i et bilde. Det er kanskje en litt dramatisk måte å se det på, men tidligere versjoner av oss selv eksisterer ikke lenger, bortsett fra på film eller i bilder. Holdninger, følelser, tanker, målsetninger, evner og fysisk fasong kan være forandret. Kanskje er det visse likhetstrekk mellom den voksne personen og barndomsbildet, men veldig mye er som regel forandret.

Sykdom gjør disse stilltiende overgangene og gradvise forandringene mer åpenbare for oss, og det er kanskje den aller største utfordringen ved aldringsprosessen. Både Anna og Greg merker forandringen særlig sterkt fordi den følges av smerte. Det er som om livets langsomme forandring plutselig blir synlig ved sykdomsutbrudd. Anna og Greg tvinges på sett og vis til den omtalte erkjennelsen av livets stadige bevegelse og midlertidighet. For mange medfører dette en stor emosjonell belastning hvor man kan trykkes ned og stagnere i melankolske og vemodige tankerekker. Andre våger å se forandringene og de pågjeldende følelsene i hvitøyet, og dernest kan man kanskje finne en større verdi i livets små og store øyeblikk. Faren er hele tiden at livet overskygges av negative tanker, bekymringer og følelser som frarøver oss øyeblikket – eller selve livet.

Hvis vi skal gå tilbake til Greg, er det tydelig at han hele tiden lar mer eller mindre uberettigede tanker få lov til å styre hans psykiske liv. Tanker som ”siden jeg er mangelfull på grunn av x-y-z, så vil jeg aldri finne en kjæreste eller følgesvenn.” En slik idé vil nesten alltid føre til at Greg møter nye mennesker med en form for mistanke og negativitet. Hans manglende tro på at det er mulig å opprette nære og gode relasjoner på grunn av kroppslige plager, fører på et subtilt nivå til at han støter potensielle partnere fra seg. ”Hvorfor liker hun meg når jeg er sånn? Liker hun meg, eller er det pengene mine hun er ute etter?” Nesten enda verre er det når en underliggende følelse av mangel og tap fører til en slags blind takknemlighet: ”Jeg er så heldig å ha funnet noen som elsker meg til tross for…” Begge disse sinnstilstandene vil føre personen inn i mistrivsel og en slags (ikke erkjent) offerposisjon. (Se artikkelen Offerrollen, Alkoholisme og Familietragedie).

En person kan finne er partner eller livsledsager uansett alder og helse. Det finnes utallige eksempler på ensomme mennesker som nærmer seg pensjonsalder med holdninger som hindrer de i å etablere nye og kanskje nære eller betydningsfulle relasjoner. Jeg er ikke god nok, jeg er for gammel, jeg er uinteressant eller jeg vil ikke involvere meg for å unngå potensielle konflikter i fremtiden. Det er med andre ord nok av tankefeller som sørger for at vi ikke får nok ut av våre forbindelser til andre mennesker. Vi tror på våre bekymringstanker, og dermed blir de vår virkelighet. Håp finnes det der begge parter har en holding om å hjelpe og støtte hverandre. Vanskeligere er det der relasjoner bygger på avhengighet eller en forventning om å bli ivaretatt. I slike tilfeller er det som regel en ”profesjonell” omsorgsperson eller relasjon som må bli personens følgesvenn.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Oversatt av Vera Føllesdal. Arneberg Forlag.

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here