Stor frihet og mye angst

Mennesket er et sosialt mediert vesen. Barnet får tillit til seg selv gjennom anerkjennelse fra sentrale skikkelser i sitt oppvekstmiljø. I et preindustrielt samfunn var denne tillit enklere levert fordi de fleste aksepterte sin situasjon, base og plikt i verdensorden, og samfunnet var generelt så forutsigbart og stabilt at det foranlediget utviklingen av personlig identitet. Innenfor allerede eksisterende rammebetingelser kunne man finne sin plass og forankre sin identitet. Man hadde mindre valgfrihet, noe som kan gi en følelse av å være fastlåst og kulturelt fanget, men det representerer også en slags grunnlegende stabilitet eller forutsigbarhet. Denne forutsigbarheten kan skape et visst ubehag og kanskje nevroser basert å undertrykkelse, men det gir også mennesket trygghet. I et overordnet perspektiv er stabilitet forbundet med trygghet, mens uforutsigbarhet krever langt mer av individet. Et (post)moderne menneske møter ofte en verden hvor ingenting er like fastlagt som i tidligere tider. Man får frihet til å velge selv, og det er nettopp denne friheten som mange litt avantgarde kunstnere og litterære skikkelser har satt fokus på ved overgangen til det tyvende århundre. 

Det freudianske mennesket hadde hovedsakelig ødipale problemer, og individet hadde ofte inkorporert tilstrekkelig primær tillit til seg selv og omverden til å nå dette utviklingsnivået. I dag mangler mange unge for det første en farsfigur, og for det andre synes den tradisjonelle autoritative målestokk smuldret. Mennesket blir i stadig stigende grad usikre på mer og mer primitive nivåer og berøves den primære tilliten, fordi et karakterfast ontologisk grunnlag glimter med sitt fravær (Kirsner, 2003, p. 168). Allerede på tidlige tidspunkt kan man mangle en stabil plattform eller struktur som man kan forstå seg selv ut i fra, nettopp fordi samfunnets sosiokulturelle klima endrer seg så raskt. På tidlige utviklingstrinn trenger mennesker på sett og vis en bruksanvisning på livet, og tidligere var bruksanvisningen ofte mye tydeligere til stede. Det var simpelthen en tydeligere ramme rundt hvordan man ”burde” eller ”skulle” leve sitt liv. Sosiale koder, sedvaner, kjønnsrollemønster, plikter og livsprosjekter lå i større grad innbakt i menneskelivet på forhånd, mens i dag er mange av de tradisjonelle livspolitiske konvensjonene tilsidesatt i et moderne samfunn som hyller likestilling, valgfrihet og individualisme.

Det er veldig mye bra med den (post)moderne ”ideologien” som har avskaffet mye undertrykkelse, men som nevnt kan frihet, på et fortidlig tidspunkt, anstifte en grunnlegende usikkerhet i mennesket (ontologisk usikkerhet) og deretter blir det desto vanskeligere å bygge en solid selvfølelse og meningsbærende livsprosjekter på toppen av dette. Angsten vi her snakker om beskrives ofte som fremmedhet, diffus uro eller eksistensiell forvirring.

Sosiologer som Anthony Giddens (2003) beskjeftiger seg nettopp med modernitetens tveeggede karakter. Ekstrem utviklingsdynamikk åpner nye muligheter, men tilveiebringer også en høyst uoversiktlig verdenskoloni, hvor en ikke ubetydelig tvil pirker ved tilværelsens eksistensielle spørsmål. (se artikkelen: Postmoderne angst & identitetskrise ). Ontologisk sikkerhet refererer til den tillit mennesker har til sin selvidentitets stabilitet eller de omgivende sosiale og materielle handlingsmiljøers stabilitet. Ustabilitet, uklare rollemodeller og et hav av mulige og umulige livsprosjekter krevet at individet hele tiden velger sitt liv, men å velge krever også at vi har en viss grad av selvsikkerhet og følelse av oversikt og sammenheng. Denne friheten til å velge, som vi skatter så høyt, har altså sine ulemper når mennesket i utgangspunktet mangler den bunnsolide psykologiske grunnmuren i sin egen selvforståelse og selvfølelse. I slike tilfeller blir valgene en byrde som ikke sjelden fører til en ganske gjennomgripende livsangst. Den danske filosofen Søren Kierkegaard er kjent for sin antakelse om at angst er sekundene før man tar et valg. Når valgmulighetene økes, betyr det kanskje også at angsten øker?  

Albert Camus (1913-1960) var forfatter og filosof med hovedinteresse for menneskets eksistensielle vilkår under ”total frihet”. I Sisyfos-myten (denne utg.1992) tegner Camus sitt bilde av vår eksistens og den absurde opplevelsen når livets store fortellinger frarøves sin gyldighet. Myten omhandler Sisyfos som dytter en stein opp på toppen av et fjell hvorpå den alltid ruller ned igjen. Camus forklarer at myten er tragisk fordi Sisyfos er skremmende klar over sitt forehavendes totale meningsløshet. Tidligere hvilte mennesket i troen på ideologier som rotfestet deres aktiviteter i en meningsfull kontekst. I følge Camus kan vi kanskje si at livslede er mangel på mytologi. Moderne tid har belyst, avklart, avslørt, demystifisert, desillusjonert, konstatert og demytologisert den menneskelige situasjon. I vitenskapens navn er mennesket og verden plukket fra hverandre. Psykoanalyse og sosiologi har lagt frem dystre rapporter som lodder den uutgrunnelige, ubevisste dybde i vår mangel på kontroll over egen situasjon.

Pessoa er en portugisisk forfatter i samme ånd. Han er smertelig klar over konsekvensene for mennesket som tar kalkulasjon og kvantifisering som konstituenter for rasjonalitet og realitet. ”Dekadence er det totale afkald på ubevidsthed; for ubevidsthed er selve livsgrundlaget. Hvis hjertet begyndte at tænke, ville det holde op med at slå” (1997a, pp. 17). Pessoa poengterer at vi ikke kan tro med vår fornuft. Det moderne menneskets ridderferd mot sannhet med fornuften som hærfører, vil møte en verden som slår tilbake med paradokser av umenneskelig størrelsesorden. Her oppstår visse psykiske klimaendringer, og Freuds hysteriske pasienter avløses av pasienter som lider av apati, relasjonsfattigdom, depersonalisering, ensomhet, demoralisering, tomhet og eksistensiell angst (Kirsner 2003, pp. 12-13). Individualisme og frihet er satt i høysetet, men for mange betyr det at selve fundamentet for en trygg eksistens vakler. De kollektive fortellingene om livets strabaser, som man tidligere brukte som ”dannelseshistorier” og ”livsveileder”, har mistet sin betydningsfulle posisjon, og dermed står individet i større grad alene med friheten til å velge selv (!) Vi har skrevet mer om psykiske lidelser og (post)modernisme i artikkelen som heter Personlighetsforstyrrelse som moderne angst på WebPsykologen.no.

Avantgarden og en rekke filosofer reiser såkalte ontologiske spørsmål som omkranser hva det vil si å eksistere. Pessoas mest kjente tekster er samlet i Uroens bok hvor han maler denne meneskelige og høyst moderne livslede i uendelige avskygginger. ”…hvem er dette mennesket jeg betrakter? Hvor mange er jeg? Hvem er jeg? Hva er dette gap som finnes mellom meg og meg?” (Pessoa, 1997b, p. 26).

 

Kilder

Camus, Albert (1992): Sisyfos-myten. Gyldendal, København

Kirsner, Douglas (2003). The schizoid world of Jean-Paul Sartre and R. D. Laing. Karnac, USA.

Pessoa, Fernando (1997a): Rastløshedens bog. Brøndums Forlag, Danmark.

Pessoa, Fernando (1997b): Uroens bok. Solums Forlag, Oslo.

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

6 KOMMENTARER

  1. Det er noe inni hodet mitt som piper – og suser. Det er veldig slitsomt. Det heter tinnitus. Nå har vi vært fem dager i Skottland, der dattera vår skal være utvekslingsstudent. Dager med mye bygåing og gode opplevelser – og surr og støy. Nå må jeg ha kontinuerlig Mozart i øreproppene for å overdøve øresusen, som forhåpentligvis snart går ned til sitt vanlige, mer håndterbare, nivå.

    Jeg skriver ikke om dette for å sutre, men fordi all denne postmoderne tomhet og angst som beskrives på denne bloggen, ville gjort meg mye dårligere i stand til å håndtere tinnitusen. Tinnitus tar plass i mitt innerste rom, der jeg skal slappe og og samle meg og finne styrke til å gå videre. Øresusen skyver meg ut av senteret i mitt eget liv – hvis jeg lar den gjøre det.

    Uten en tro på mening med livet, og en Gud som gir meg krefter til å håndtere mine plager, ville jeg ikke sett fram til de ca 20 leveår til jeg statistisk sett kan få.

    “Freedom’s just another word for nothing left to lose” som poeten sa det.

  2. Forstår deg godt Svein. Har stor respekt for den problemstillingen du sliter med! Det er også Camus sitt poeng at man på sett og vis ”tar livet av mennesket” ved frarøve det mytologi, meningsbærende forståelsesrammer og helhetlige livsfilosofier. Selv om jeg tidvis skriver fra et trangsynt naturvitenskapelig ståsted, som nettopp dementerer alle de store sammenhengene eller magiske dannelsesideene, har jeg selv store fortellinger som hjelper meg i min hverdag. Helt sikkert på samme måte som du beskriver ditt forhold til religion. Spørsmålet er hvordan vi kommer oss forbi moderne skråsikkerhet og postmoderne tvil på en måte hvor vi høster det beste fra begge posisjoner, men samtidig kvitter oss med patologien på hvert nivå. Enhver tidsepoke har sine egne sykdommer, men også sine verdifulle nyvinninger. Jeg har skrevet om postmoderne relativisme (nihilisme) nettopp for å synliggjøre noe jeg oppfater som vår tids patologi. Jeg tror at første skritt mot helbredelse er en grundig forståelse av problemet.

    “Freedom’s just another word for nothing left to lose” er et veldig godt sitat. Takk for det!

    (Ellers må jeg beklage sen respons, og jeg håper at du vil fortsete med dine kommentarer Svein. Jeg føler de veldig stimulerende.)

  3. Sitatet er fra “Me and Bobby McGhee” av Krist Kristofferson, best kjent i Janis Joplins versjon.

    Jeg har stor respekt for “gudløse” livssyn, men hadde ikke klart det selv.

  4. Takk for sitatet Svein. Jeg vet heller ikke om jeg kan leve uten en form for kreativ åndelighet. Problemet mitt med livssyn basert på bibelen eller lignende religiøse doktriner, er at disse idétradisjonene nødvendigvis må gjøre regnskap for veldig mange forsøk på å forulempe og undertrykke menneskets potensial. Jeg vet at det finnes mange enestående religiøse mennesker som kaller seg kristne eller muslimer, men de spiller på samme lag som mange mindre oppegående og til dels farlige mennesker. De bruker den samme boka. Dersom jeg spilte i en forballklubb som heter Start (Kristiansands fantastiske lag) og plutselig fant ut at flere lag i samme klubb vant kampene sine ved å ta livet av motstanderne, ville jeg forsøkt å stoppe disse lagene momentant. Dersom jeg ikke lykkes med det, og oppdaget at det morderiske laget kom til å fortsette og spille med Starts gule drakter, hadde jeg meldt meg ut av klubben. Min kritikk mot moderate religiøse mennesker er at de i liten grad er bevisste sin egen religion, på godt og vondt. De går dermed god for eksempelvis bibelen som en brukbar livsveileder og deler samme drakt med mennesker de over hodet ikke vil identifisere seg med. Jeg ville gått inn i spillereglene og omformulert en del paragrafer som gang på gang blir gjenstand for misforståelse. Eventuelt må man starte en ny klubb med nye forskrifter og et revurdert verdigrunnlag.

  5. “Eventuelt må man starte en ny klubb med nye forskrifter og et revurdert verdigrunnlag”.
    Det livssynsalternativet som frister meg mest, hvis jeg skulle skifte lag, er nettopp “ta med det beste fra alle”- alternativet.
    Men jeg mener det er mulig å være et fornuftig og bra menneske innenfor kristendommen, selv om det finnes folk som bruker kristenmerkelappen som jeg knapt ville orket å være i rom med.
    Lord’s Resistance Army, f.eks.
    (Kanskje mer i morgen, jeg har noe ved som må i hus/garasje). 🙂

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here