Personlighetsforstyrrelse som moderne angst
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød
I førmoderne tid skaper man mening og sammenheng i tilværelsen ved hjelp av mytologier og overtro. Industrialisering og gryende modernisme fører til mer innsikt og mer kunnskap. Mye av overtoren erstattes med viten. Nå er det mekanikk og vitenskap som fyller verden og gir håp om store fremskritt. De mytiske gudeskikkelsene må vike for menneskets stadig skarpere intellekt. Etter en stund viser det seg at vitenskapen heller ikke kan stå som garantist eller som allmenngyldig forklaringsmodell på de menneskelige eksistensvilkår. Dermed begynner man å nære en viss mistillit til de eksakte vitenskapene, og en mer kulturrelativistisk holdning baner vei for en postmoderne tid hvor de store fortellingene har mistet sin meningsbærende plass i menneskets forståelse av seg selv og verden. Heretter står mennesket ganske alene i sin kamp om å finne seg selv og meningen med livet. Individualisme og fremmedgjøring er sentrale stikkord for det (post)moderne mennesket.
På grunn av de kulturelle omkalfatringene og en utvikling som går stadig raskere, står mennesket ansikt til ansikt med en verden full av flertydig informasjon og til dels motstridende ideer om verdens beskaffenhet. Det er forandring og bevegelse som er det eksistensielle utgangpunktet for menneskets livsprosjekter, noe som krever enormt mye av individet. I tidligere epoker hadde man en mer stabil verden å forholde seg til, noe som skapte andre problemer enn de vi hanskes med i dag. Noen mener at blant annet Freud hadde en helt annen pasientgruppe enn den vi behandler i dagens psykisk helsevern.
Freuds hysteriske pasienter var sannsynligvis i større grad tynget av sosiale dogmer og en strengere påbudsfilosofi. Deres problem var ufrihet og emosjonell undertrykkelse på grunn av kvassere kulturelle føringer og konvensjoner. I dagens moderne samfunn er det kanskje motsatt? Muligens er det nettopp for stor frihet til å velge vårt eget liv som er hovedproblemet. Vi er dømt til frihet, og denne dommen kan veie tungt på ryggen til et individ som befinner seg midt i en verden full av valg. Dette individet savner på sett og vis en kultur hvor familiær tilhørighet bestemmer hvilken vei du skal gå i livet. Den overveldende friheten til å velge sitt liv, og dermed ansvaret for alle livspolitiske beslutninger, kan bli for mye for mennesker. Det kan anstifte en slags eksistensiell uro og en følelse av å bygge et liv på sand. Usikkerheten kan bli stor, og den tilhørende forvirringen enda større. Hvem er jeg? Hva skal jeg bli? Hvordan skal eg skape min identitet og mitt liv? Dette er de store spørsmålene enkeltindividet strever med i en (post)moderne tidsalder. Det er mulig at de psykiske lidelsene som hører til denne kulturelle understrømmen av frihet og valg, er det vi kaller personlighetsforstyrrelser? Problemet for det (post)moderne mennesket er å finne seg selv i en verden som ikke har andre krav enn at man staker ut sin egen kurs og ”blir den man er”. Det blir som å lete etter seg selv i en kolossal samling av valgmuligheter og flertydighet, noe som ofte borger for usikkerhet, forviring og identitetsproblemer.
Flere store litterære personligheter og kunstnere har på hver sin måte uttrykt en skarp innsikt i den fremmedgjøringen og eksistensielle krisen som dukker opp når mennesket ikke lenger finner mening i gudstro eller vitenskapelig progresjon, men blir nødt til å skape seg sammenheng og mening i tilværelsen helt på egenhånd. Konsekvensen er at man må lete etter mening med utgangspunkt i seg selv, og det er nettopp dette prosjektet som kan resultere i angst, forfjamselse og eventuelt det som kan kalles personlighetsforstyrrelser. Den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa er blant mine favoritter når det kommer til poetiske fremstillinger av den postmoderne ”personlighetsforstyrrelsen” og angsten som hører til en situasjon hvor man er blottet for sikre holdepunkter:
”Jo mer jeg genskaber mig selv, jo mer ødelegger jeg mig selv. Jo mer jeg tænker, jo mer bliver jeg til et med mine tanker, men ikke med mig selv. Jeg har forsøkt at lodde dybden i mig selv, men har sluppet loddet, jeg lever kun for at tænke på om jeg er dyp eller ej, uden nogen annen sonde end mit blik, som i brøndens dype spejl viser mig mit eget ansigt, som betragter mig betrakte det.” (Pessoa, p. 56, 1997).
Fernando Pessoa er også en kulturkritisk forfatter som er smertelig klar over konsekvensene for mennesket som tar kalkulasjon og kvantifisering som konstituenter for rasjonalitet og realitet. ”Dekadence er det totale afkald på ubevidsthed; for ubevidsthed er selve livsgrundlaget. Hvis hjertet begyndte at tænke, ville det holde op med at slå” (1997, pp. 17). Pessoa poengterer at vi ikke kan tro med vår fornuft. Det moderne menneskets ridderferd mot sannhet med fornuften som hærfører, vil møte en verden som slår tilbake med paradokser av umenneskelig størrelsesorden. Her oppstår visse psykiske klimaendringer, og Freuds hysteriske pasienter avløses av pasienter som lider av apati, relasjonsfattigdom, depersonalisering, ensomhet, demoralisering, tomhet og eksistensiell angst (Kirsner 2003, pp. 12-13). Selve fundamentet for en trygg eksistens vakler. At det moderne mennesket har andre psykologiske problemer enn de pasientene Freud behandlet, er for øvrig et fenomen som er beskrevet av mange.
I sitatet over forsøker Pessoa å finne ut hvem han er ved å ransake seg selv, men i denne prosessen ender han opp i en stadig mer forvirret posisjon, og til slutt mister han seg selv fullstendig. 8. januar 1914 skjer omtrent det samme med den tsjekkiske forfatteren Franz Kafka. I sin dagbok uttrykker han sin hjerteskjærende fortvilelse: ”Hva har jeg til felles med jøder? Jeg har ikke engang noe til felles med meg selv…” (denne utg. 1994, p. 56).
Modernismen og vitenskapen er full av nyvinninger som beriker menneskelivet på utrolig mange måter, men den hurtige utviklingen og stadige forandringen har sannsynligvis også sine eksistensielle omkostninger. Muligens er prsonlighetsforstyrrelsen en av de lidelsene som oppstår i møte med de moderne livsvilkårene?
Relaterte artikler:
Kilder
Kafka, Franz (1994): Dagbøker i utvalg. Bokvennen Forlag, Larvik Norge.
Kirsner, Douglas (2003). The schizoid world of Jean-Paul Sartre and R. D. Laing. Karnac, USA.
Pessoa, Fernando (1997). Rastløshedens bog. Brøndums Forlag, Danmark.
Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
