Forstå barnets uttrykksmåter

Foreldrenes evne til å forstå barnets ”indre verden” er sentralt for psykisk utvikling. Ofte definerer vi barn som lydige, egenrådige, vanskelige, intelligente osv., men slike definisjoner kan forstyrre vår forståelse av barnet.

Foreldre er vant til å definere barn som lydige, egenrådige, vanskelige, sinte, intelligente, langsomme, kvikke, enfoldige og så videre. Det finnes en rekke ord som angivelig skal beskrive ulike egenskaper ved barnet. Det kan virke som om slike definisjoner hjelper foreldre til å forstå barna sine.

Kunsten å oppdra et barn ligger kanskje i foreldrenes evner til å utvise kjærlighet, omsorg samt sette grenser. Det handler om at barnet skal føle seg akseptert og verdifullt. I en slik prosess er det viktig å ha øye for konteksten og hele tiden tilstrebe og sette seg inn i barnets situasjon. Det handler grovt sett om empati og sunn innlevelsesevne. Bateman og Fonagy (2007) kaller denne egenskapen for mentalisering, og de definerer det som evnen til implisitt og eksplisitt å fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av ”indre liv”. Det handler om å se og vurdere en person med hensyn til vedkommendes behov, ønsker, følelser og intensjoner. Gode foreldre har psykologisk overskudd til å leve seg inn i sine barn på en måte som tar høyde for både egne og barnets følelser, tanker og motiver i det mellommenneskelige samspillet. Barn forstår seg selv via sine foreldre, og dermed er foreldrenes mentaliseringsevner avgjørende for barnets psykologiske utvikling. Foreldre med høy mentaliseringsevne gir sine barn gode forutsetninger for å utvikle en solid selvfølelse og selvforståelse, noe som altså borger for en trygg identitetsdannelse og personlighetsutvikling. Motsatt kan foreldre med dårlige mentaliseringsevner sette sine barn i en vanskelig posisjon hvor barnet risikerer motstridende og uklare tilbakemeldinger, både direkte og indirekte, i kontakten med foreldrene.

Den amerikanske sosiologen, filosofen og psykologen, George Herbert Mead, snakker mye om Selvet og hvordan vi dannes som mennesker i relasjon til andre. I flere av sine bøker beskriver han hvordan individet (ego) oppfatter seg selv og sine gjerninger gjennom en eller flere andre (alter). Når individet foretar en handling, registreres denne av alter (èn eller flere personer) som tolker/vurderer det den andre sier/gjør og gir tilbake en reaksjon som oppfattes av jeg-et (feed-back). Reaksjonen kan skje gjennom diffuse kropps-signaler, verbale budskap, eller i kombinasjoner av signaler. I følge Mead kommuniseres dette oftest langs «nettverksfibre» (familie og nære personer), men også av personer utenfor nettverket. Poenget er at det er en kompleks affære hvor vi ofte kommuniserer mer enn vi tror. Bevegelsen mot voksenlivet handler blant annet om å få en stadig bedre innsikt og forståelse for det kompliserte interaksjonsmønsteret mellom mennesker (mentalisering). Samværet med barn krever mye av foreldrene fordi små barn ikke har utviklet et språk, og dermed må man utlede behov, ønsker og følelser på bakgrunn av andre, og kanskje mer diffuse, kommunikasjonssignaler.

Foreldrenes evne til å forstå sine barns ”indre verden” er altså direkte knyttet opp mot barnets utvikling av et sammenhengende Selv. Det er igjen direkte knyttet opp mot barnets evner i forhold til affektregulering. Man kan kanskje påstå at våre evner til å tåle, forstå, uttrykke og bruke våre følelser er et viktig kjennetegn på psykisk sunnhet. For at barnet skal utvikle en god forståelse for eget følelsesliv, og dermed ha mulighet til å regulere følelser på en adekvat måte, er det avhengig av omsorgspersoner som har overskudd til å forstå barnet fra ”innsiden”.

Dessverre er det ofte slik at vårt behov for å definere barna våre kan komme i veien for den prosessen jeg har beskrevet over. En bestemt definisjon på barnet kan på sett og vis betvinge vår virkelighetsoppfattelse på en måte som forstyrrer vår innlevelsesevne. Vi risikerer å se barnet i lyset av en bestemt definisjon, og tidvis er det slik at språket skaper virkeligheten. Spørsmålet er hvorfor foreldre har et slikt behov for å definere sine barn.

Det finnes sannsynligvis en rekke grunner til dette, og jeg vil forsøke å liste opp noe få.

Selvbekreftelser – Foreldre har selvfølgelig et ønske om å være vellykkede og gode foreldre. Uansett hvordan de tidligere har levd sitt liv, ønsker de som regel det beste for sine barn. Ofte betinges deres egen selvfølelse av barnas prestasjoner og utvikling.

Sammenligning – foreldre, venner, besteforeldre og en rekke andre velmenende personer lirer stadig av seg kommentarer og ideer om hvor gode og ikke gode noen foreldre er i forhold til noen andre. De har meninger om barna og foreldrene, og disse meningene er ofte forankret i sammenligninger med andre barn, og slike sammenligningsgrunnlag er som regel alltid snevre og utilstrekkelige. Å sammenligne barn er med andre ord en dårlig idé. Det skaper unødvendige og verdiladede forståelser av forskjeller som risikerer å miskjenne barnets særegenheter og evner.

Litteratur – Man kan plukke opp en bok om barneoppdragelse eller psykologi, og ofte vil man oppdage at ens eget barn tilfredsstiller 8 av 10 tegn på unormal adferd. Dette kan gjøre det vanskelig å foreta en objektiv vurdering av barnet. Barns adferd varierer mye og de utforsker omgivelsene på sin egen måte. Man skal være veldig forsiktig med å trekke for raske konklusjoner. Selv om det står i bøkene at denne typen atferd er ”unormal”, bør det ikke bety at noe er galt med barnet. Det er første ved gjennomgripende og vedvarende mønstre over lengre tid at man kan begynne å utlede eventuelle atferdsvanker hos barnet. Igjen er det viktig å ha konteksten og forholdene rundt barnet i mente. Muligens reagerer barnet ganske adekvat i forhold til de påkjenningene det utsettes for.

Lite selvbevissthet/ lav mentaliseringsevne – Foreldre som tror at barn “alltid skal være” eller “alltid skal gjøre” visse ting på bestemte måter, risikerer ofte å havne på et blindspor som forhindrer dem i å håndtere ulike situasjoner på en god måte. Selvbevissthet innebærer at man anerkjenner sin egen emosjonelle tilstand, og tar den med i beregnningen når man håndterer barnet. Det betyr ofte at man må erkjenne at man er frustrert, og deretter holde denne følelsen litt ”til side” for å ta seg av barnet. Frustrasjon avler som regel mer frustrasjon, både hos foreldre og barn, og det er derfor foreldrenes ansvar å passe på at situasjonen ikke sklir ut i det uhåndterlige på grunn av et høyt frustrasjonsnivå. De foreldrene som lar konflikter på arbeidsplassen eller ekteskapelig problemer influere kommunikasjonen med barnet, befinner seg som regel i en fase med lite selvbevissthet og dermed ringe evner til å regulere egne følelser og opprettholde god mentaliseringsevne. Dette kan selvfølgelig føre til unødvendige verbale konfrontasjoner og et stadig mer betent forhold til barnet. Slikt merker barn, og svært ofte ser vi at de gradvis blir mer mutte og innesluttede. Dersom foreldrene ikke gjenvinner sin selvbevissthet og mentaliseringsevne, risikerer de å feilaktig attribuere barnets atferd til noen bestemte definisjoner, slik vi nevnte innledningsvis. Kanskje forstår man barnet som trassig, noe som øker foreldrenes frustrasjon og forringer mentaliseringsevnen ytterligere.

Problemet med definisjoner

  • Siri er alltid så trassig!
  • Min sønn er litt treg, vet du…
  • Datteren min kommer ikke over ens med jevnaldrende, slik hun burde.
  • Vår baby er svært intelligent!

Trassig eller intelligent, lydig eller ikke, små barn er uansett ganske uvitende om begrensningene og rammene rundt definisjoner av denne typen. Siri oppleves som trassig og foreldrene ”forventer” at hun alltid gjør ugang. Spørsmålet er om denne forventningen og deres forståelse av ”trassig” forhindrer en mer innlevende forståelse av Siri. Dersom de angitte definisjonene farger forholdet mellom foreldrene og Siri, er det også ganske sikkert at det forstyrrer kommunikasjonen på uheldige måter.

Barn er utforskende. Det er en nødvendig egenskap i forhold til ferdighetsutvikling og modning. De kan ta på seg selv, uten å vite at det er sosialt uakseptabelt. De kan putte fingeren i stikkontakten uten å vite at det er livsfarlig. Barn trenger omsorg, empati og føring for et optimalt utviklingsmiljø. En liten gutt kan den ene uken oppføre seg sjenert og usikker i møte med nye ansikter, mens uken etter kan den samme gutten ha forandret seg til et sosialt og utadvendt barn. Hos barn skjer forandringer så raskt at de unndrar seg de fleste definisjoner. Det vil nesten alltid være misvisende å definere et barn i forhold til karaktertrekk og egenskaper.

Det er viktig å unngå fastlåsende definisjoner når det kommer til barn. Definisjoner kan blende oss og kompromittere en mer åpen og innlevende holdning. Definisjoner kan begrense våre perspektiver og innfalsvinkler til forståelsen av barnet. Snarere enn definisjoner, er det viktig å ha fokus på barns behov. Ofte er “uartig” oppførsel et tegn på at barnet trenger noe. Enten det er oppmerksomhet, tid alene eller en trygg bamse, vil man som foreldre være tjent med å ha fokus på barnets behov for å fostre en sunn utvikling og en god relasjon. Igjen er det evnen til mentalisering som spiller inn i forhold til hvor godt man er i stand til å sette seg i barnets sted. På sett og vis handler psykisk sunnhet om evnen til å innta flere perspektiver på seg selv og tilværelsen. Det handler om evnen til å innta andres perspektiver på en innlevende måte, og når man i frustrasjon henfaller til negative definisjoner av barnet, er det som regel alltid et tegn på at mentaliseringsevnen er nedsatt. I slike tilfeller er det viktig med mot og styrke til å gjenvinne selvbevissthet og ta det ansvaret som hviler på den voksne, nemlig besørge et mentaliserende miljø for barna.

Josiah Warren var en amerikans anarkist, individualist, oppfinner og musiker, og han har sagt noe jeg oppfatter som svært viktig på alle områder i livet, og spesielt i møte med barn: ”It is dangerous to understand new things too quickley” (Josiah Warren, True Civilization).

Anbefalt litteratur

 

For dem som er psykologifaglig interessert i småbarn, vil vi anbefale Håndbok i sped- og småbarns psykiske helse. Dette er en solid fagbok som tar for seg den siste kunnskapen på området. Psykisk helse hos sped- og småbarn er et ungt fagområde, men forskning har gitt oss økt forståelse for at spedbarnet har en langt større kapasitet for læring, hukommelse og sosialt samspill helt fra fødselen av enn tidligere antatt. Forskning omkring betydningen av prenatale forhold og den tidlige sentralnervøse utviklingen, og ikke minst betydningen av det tidlige samspillet, er noen av de viktige aspektene i så henseende, noe boken presenterer på en oversiktlig måte. Boken består av 39 kapitler tematisk fordelt på fire bolker: 1 – Grunnleggende teori og modeller for tidlig utvikling 2 – Barn i risiko 3 – Kartlegging og diagnostisering 4 – Tiltak og behandling.

For dem som ønsker en faglig solid bok om barneoppdragelse, vil vi anbefale boken Lykkelige barn. Den er redigert av to foreldre, men inneholder ekspertenes tips og råd i forhold til barneoppdragelse og sunn utvikling. På sett og vis er dette en lett forståelig og faglig god håndbok i barneoppdragelse. Den er skrevet for foreldre med barn opp til 12 år, og 50 eksperter svarer på spørsmål fra 200 småbarnsforeldre. Med andre ord er dette en bok som ganske sikkert besvarer alle våre spørsmål. I tillegg er boken utstyrt med en rekke praktiske eksempler, noe som gjør det enda mer anvendelig som ”guide i hverdagen” med barn. Hvordan gir du dine barn selvtillit og selvfølelse? Andre stikkord er grensesetting og diskusjoner rundt begrepet «curlingforeldre». Boken snakker også om hvordan man kan dempe barns stress, hvordan parforholdet påvirkes og utfordres av barn, råd i forhold til spisevaner, og gode tips med hensyn til helse og sykdom.

Noen mener at barn har blitt prestisjeprosjekter i dagens samfunn. Barnepsykologen Bent Hougaard har i denne forbindelse skrevet en svært populær bok som heter Curlingforeldre og servicebarn. Dette er også en slags håndbok i barneoppdragelse hvor det i tillegg til ovenstående tema, fokuseres en del på at barn også trenger føringer og noe motstand i livet. Curlingforeldre er et bilde på foreldre som gjør sitt ytterste for at barnet skal seile gjennom livet uten noe friksjon eller motstand. Faren er at man fostrer opp servicebarn som i liten grad evner å ta ansvar for seg selv i voksen alder. Hougaard setter søkelyset på noe som kanskje kan kalles ”overomsorg” og peker dermed på en ny, og til dels bekymringsverdig, tendens i dagens barneoppdragelse. Barn skal ha frihet, men ikke større frihet enn hva det kan håndtere. I en tid hvor valgene er uendelige og uoverskuelige, trenger barn foreldre som kan gi bekreftelse og stimulering og som kan lære barna de sosiale spillereglene. Boken er faglig solid og lett leselig, og den gir noen viktige og tankevekkende innspill til foreldres utfordringer i barneoppdragelse. (Boken finnes også som lydbok).

Kilde

Bateman, Anthony. & Fonagy, Peter. (2007). Mentaliseringsbasert terapi av borderline personlighetsforstyrrelse. En praktisk veileder. Oslo: Arneberg forlag.

Fonagy, Peter, Gyorgy Gergely, Jurits L. Elliot et. al. (2004). Affect regulation, mentalization, and the development of the Self. Karnac Books.

Mead, George Herbert, Vaage, Sveinung (red.) (1998). Å ta Andres perspektiv. Abstrakt.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

4 KOMMENTARER

  1. Hei.
    Jeg følger intressert med på artiklene dere legger ut. Slik jeg leser dem er de fleste skrevet på en lettfattelig måte. Denne artiklen er ikke noe unntak, men jeg savner en klarere beskrivelse på hva det innebærer å leve ut sine egne ubevisste holdninger, normer og opplevelser i andre. Spesielt er barna en utsatt gruppe for foreldrenes og voksnes definasjonsmakt, slik det også kommer frem i denne artikkelen. En av mine kjepphester er og har vært i arbeid som førskolelærer i barnehage, at alle som har med barn og gjøre må kontinuerlig arbeide med sin egen bevissthet: Hva er normal atferd? Egen kaosangst, Egen frykt for å skade seg, osv. Det gjelder også de fordommer vi har med oss. Jeg vil tro at det er noe alle har mer eller mindre av. Da mener jeg at det er bedre å være seg bevisst sine fordommer enn å si at man ikke har noen. Fordommer er ofte knyttet til egen opplevelse og forståelse av andre og som overføres til andre gjennom å overdefinere andres egenskaper. Vedkommende som blir utsatt for en slik fordom kan uten å være bevisst, leve opp til disse forventningene og egenskaper man blir tlidelt. Spesielt er barn også en meget utsatt gruppe i forhold til dette, men det er også andre aldersgrupper som står i faresonene. Slik jeg ser det har de som arbeider med barn og unge et spesielt ansvar for å hjelpe de som ikke selv kan ta til motmele. (Være barnas advokat) Det er her jeg mener det går an å gjøre noe for å hindre at flest mulig ikke havner i en slik situasjon: Lære å ta til motmele, stå i en konflikt, tørre å stå frem å vise hvem man er, osv. For de ansatte i en barnehage vil det f.eks. bety at de må bruke sin definasjonsmakt til å løfte frem individet. For foreldregruppen er det en vanskligere problemstilling. Hvordan kan barnehage, skole og andre arenaer. f.eks webpsykologen sette dette på dagsordenen? Og i såfall hvordan?
    Jeg vil tro at dette arbeidet vil være meget samfunnsøkonomisk lønnsomt og ikke minst forbygge problemer for de som blir utsatt. Slik jeg ser det er utgangspunktet for å endre holdninger, normer og fordommer å begynne med å bevisstgjøre seg selv. Jeg var på et foredrag om barns oppveksvilkår en gang der vi ble spurt om vi husket noen voksne som hadde stor positiv inflytelse på oss når vi selv var barn. Det ble satt av rikelig med til å mimre og alle var veldig engasjerte i å fortelle om sine opplkevelse. Senere ble temaet: Hvordan kan vi være slike betydningsfulle personer for de barna vi har med å gjøre i barnehage og skole?
    Slik ser jeg også på muligheten for utvikle seg som foreldre.- En synlig rollemodell.
    De som har dårlige opplevelser om voksne i sin barndom har lett for å overføre dette til egne barn og partner. En ond sirkel er i gang og det kan være vansklig å gjøre noe med det innenfor husets fire vegger. Men jeg ser potensialet i den økende intressen for sosiale medier. Ikke bare fortelle hva man ikke skal gjøre osv. osv, men vise en måte å være på. Jeg er far til 4 voksne barn og bestefar til 4 barn på 3,8,10 og 11. Til min datter som har den yngste av mine barnebarn, ga jeg en bok som har tittelen er : supermamma Av Vera Mikalsen i julepresang. Et av spørsmålene forfatteren stiller er: Hvor er Jesper Jul når 3 åringen slår seg vrang? Det finnes som regel ikke noe bruksanvisning for hånden når det skjer. Men det har vist seg at boken har fått betydning for dem begge. Kanskje Vera Mikalsen greide å styrke min datters selvfølelse og selvtillitt som mor? Eller de det Jesper Jul sin pedagogikk som skinner igjennom? Mulig det er begge deler, og i så fall er det positivt. Som alt pedagogisk arbeid er det viktig å finne veier for å følge eleven til kunnskap. Pedagogen behøver ikke å være et forbilde i alle sammenhenger, men han/hun kan finne noen som kan være det. Slik tenker jeg om rollefordelingen i denne boken også. Jesper Jul er pedagogen og Vera Mikalsen et forbilde. Slik tenker jeg også om de rollemodellene jeg har møtt på i mitt virke som førskolelærer i rollen som pedagogisk leder og styrer. Jeg har blitt ambasedør for noen gode pedagogiske retninger og funnet mange forbilder i rollen som pedagog og som foreldre. Utfordringen ligger i å spre kunnskapen.

    Som en idè til å utvikle deres utmerkede arbeid i Webpsykologen, kan det være et fora som kan vise rollemodeller i tillegg til fengende litteratur om psykologi og filosofi. En artikkel om en person m/bilde, som kan fortelle sin historie og som fedre og mødre kan identifisere seg med. Dette vil i så fall være et supert tilskudd i tillegg til artikler ukeblader der journalisten og redaktøren som regel har en stor definasjonsmakt hva som passer inn i deres “rute”.
    I Webpsykologens rute/ fora vil det kankje bli mere spesifikt og dypere stoff som kan publiseres?
    Vennlig Hilsen
    Jens Erik Bergh

  2. Hei Jens Erik og takk for et hyggelig og velformulert innlegg. Du nevner mange viktige elementer i ditt innspill, og du etterlyser en større avklaring rundt ”å leve ut sine egne ubevisste holdninger, normer og opplevelser i andre.” Det er et stort tema, og jeg vet ikke om det er riktig å si at man lever ut noe i andre, men man påvirker andre enten man vil eller ikke. Det vi blant annet problematiserer i denne artikkelen er hvordan vi som voksne forvalter følelser, og ikke minst hvordan negative følelser (på avveie) kan hemme psykologisk overskudd, refleksjonsevne, mentaliseringsevne og evne til å leve seg inn i barnets ”indre verden”. Vi har et psykologisk immunforsvar som er konstruert slik at det skal verge oss mot for sterke følelser. Ofte bebor vi følelser vi synes er uakseptable og vonde, og vi ønsker ikke å identifisere oss med disse. Da har psyken flere strategier på hvordan disse følelsene forvaltes. Vi har modne, nevrotiske og primitive forsvarsstrategier. Dersom vi er presset og i underskudd, hender det at vi tyr til primitive strategier, og det betyr at våre egne negative følelser proisjeres ut på omgivelsene på ulike måter. Mitt eksempel henter jeg fra eget liv. Når jeg våkner på søndag morgen og har vondt i hodet, blir jeg sur. Søndag skal vøre en hyggelig dag og det passer seg ikke å være sur. Jeg ser heller ikke på meg selv som en sur person. Dersom jeg ikke klarer å håndtere denne følelsen og regulere meg selv, kan det hende at jeg sier til min kone at hun ”virker litt sur i dag”. Hun avkrefter dette, og forteller at hun har det fint. Jeg tviholder på min opplevelse og sier at hun kan virke litt amper. Hun avviser dette nok en gang, hvorpå jeg igjen mener hun tar feil. Gang nummer tre blir hun sur, og dermed har jeg rett! Følelser kan overføres på andre på subtilt vis. Vi kan fraskrive oss ansvar for egen følelsesliv i mange sammenhenger, og det er ved slike dynamikken at barn evt. kan komme til å lide. Vårt forslag er at man bedriver en form for mediatsjonspraksis som nettopp oppøver evnen til å tåle og forstå sine følelser uten å la de få overtaket og bli retningsgivende for våre handlinger og impulser i alt for stor grad. Å være i balanse, handler om å tåle, forstå og akseptere egne følelser. Det er når vi unngår dem, unngår å ta ansvar for dem og flykter fra dem at vi besmitter våre omgivelser med negativitet. Å være til stede for barn på en god måte kan handle mye om at vi har et stort nok rom i oss selv til å håndtere våre emosjonelle impulser og stemninger.
    Ok, tror kanskje den kommentaren ble litt på siden av ditt innspill. Uansett er jeg veldig glad for ditt engasjement og dine bidrag. Ditt siste forslag er meget godt, og vi skal ta det til etterretning. For tiden har vi litt mye å gjøre, men vi skal ha det i bakhodet. Tror absolutt at ”erfaringer fra virkeligheten” kan være et verdifullt supplement.

    Tusen takk, Jens Erik!

  3. Før da det var vanlig med mange barn i en fam. var det kanskje lettere å se og forstå at barn er like f.skj. som de er i antall. Vi er også født med f.skj. lynne. Et barns atferd påvirkes av de rundt og motsatt og nettopp p.g.a. at barn er …f.skj. behandler vi dem f.skj. noe som igjen kan oppleves veldig urettferdig for de ser jo ikke på annet enn det de opplever, nemlig at f.eks. mamma og pappa er ” urettferdige, ” iallefall når de er små, men også langt opp i alder hvis vi ikke er flinke til å forklare de grensene vi setter. Anerkjennelse fra de nærmeste er så viktig at får ikke et barn det, vil det slite resten av livet i etterstrebelsen etter å få det. Empati er medfødt, men muligheten til å utvikle denne livsviktige egenskapen er avhengig av de nærmeste – rollemodellene og samspillet. Ungene er utrolig opptatte av og vàre for f.skj. behandl. og av rettferdighet, se bare når de skal dele på noe f.eks. slå brus opp i et glass- her blir det målt på mm. – de er no festlig også da! ; )))

    Hvordan vi møter barnet er viktig, det er det samme som med oss voksne, blir vi møtt med respekt og omtanke gir vi gjerne samme feedback. Et barn er utrolig god til å lagre ting, teorien sier at inntil 7-års alder er de 100% konsentrerte og læreevnen er maksimal- under normale forhold. Vår kloke måte å møte ” det umulige barnet ” på er alfa og omega for at det skal få
    lov til å bevise det motsatte. Teori er viktig i mange sammenhenger, men det viktigste er å bruke empati, barn er
    også ” små voksne, ” og sunn fornuft – skjønn.

    Et barn har samme intelligens som en voksen, det mangler bare livserfaringen, var det en som uttalte engang og det tror jeg på! De har samme følelsesspekter som en voksen, kunne vi bare forstå dette-utrolig viktig-og reagerer på opplevelsene med glede, omtanke, lojalitet, fortvilelse, redsel, sinne, avmakt, sorg, o.s.v. som vi gjør det, i tillegg senser de omsorgspersonene med en sjettesans enhver alternativer kan misunne dem. Selv spedbarnet leser mamma som ei åpen bok.

    Vi mennesker har lett for å fokusere på bestemte ting og det er farlig å se etter symptomer i stedet for å ha fokus på barnets normale reaksjoner utfra situasjonen og barnets opplevelse av den. Vi har også lett for å finne oss syndebukker, slik har vi alltid vært tenk bare på uttrykket, ” Engang tyv alltid tyv. “-farlig og du verden så urettferdig og ødeleggende, ikke minst for et barnesinn.

    Et eksempel jeg opplevde med mine sønner og nå også med mine barnebarn, i en viss alder, rundt 2-4 år kanskje: Barnet kunne/kan leke rolig og konsentrert i timevis, men straks det kom besøk var/er det på pletten og vil ha oppmerksomhet, med å agere høylydt, kaste seg ned på gulvet og snakke i munnen på alle. Hvis man da, som voksen ikke hadde forstått barnet, og latt det få hilse og få et par min, oppmerksomhet alene, men prøvd å overse det, da ville barnet blitt umulig resten av besøket, og de besøkende ville naturligvis sittet igjen å lurt på hva som feilte barnet og eller oppdragelsen. Ved å gi det litt oppmerksomhet i begynnelsen av besøket, la det bli sett og hørt vil barnet ganske raskt falle til ro i leken sin igjen. Her er det ikke barnet, men hvordan den voksne tar det som er avgjørende, er nå min mening. En naturlig reaksjon fra et lite barn, under læringa/prosessen av å måtte dele mamma og eller pappa med andre.

    Barnets, som vår, dagsform er også avgjørende for humør og kommunikasjonen generelt, altså helt naturlig.

    En fin balanse av kjærlighet vist utfra empati, omtanke, respekt for barnet og forskjellene, grensesetting i forhold til alder, aksept for barnets unike verdi fordi det er til og ikke minst bruk av et sunt folkevett er avgjørende for at barnet skal føle seg verdsatt slik at det klarer å opptre i harmoni – miljøet rundt. Dette er noen av mine refleksjoner/tanker rundt barn og utvikling til et liv i sunnhet og balanse. BARN ER NOEN FANTASTISKE VESEN SOM KAN LÆRE OSS ENORMT MYE HVIS BARE VI ER VILLIGE TIL Å LYTTE! ♥

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here