Behandling av rusmisbruk

Avhengighet og rusmisbruk er alvorlig og vanskelig å behandle. I behandling er ikke alltid målsetningen total avhold, men stabilisering av narkotikamisbruket. Livslang oppfølging er ofte nødvendig.

Klassisk narkotikaavhengighet karakteriseres av kronisk sug, jakt etter og bruk av narkotika, selv når man vet at konsekvensene er alvorlige. Kan man egentlig forvente en virkningsfull og vellykket behandling for mennesker som sliter med alvorlig rusmisbruk? Kan man temme suget, etablere ett nytt fokus, finne en ny mening med livet og samtidig holde ut en smertefull fase med abstinenssymptomer? Det er ikke lett å behandle rusmisbruk, men heller ikke umulig.

Ettersom avhengighet varierer med hensyn til misbrukerens bakgrunn, motivasjon, psykologiske disposisjoner og fordi indre (genetikk) og ytre omgivelser (subkulturer og press fra samfunnet) spiller en rolle, er avhengighet vanskelig å behandle på én bestemt måte. Den store variasjonen mellom mennesker med avhengighetsproblemer er simpelthen så omfattende at en strømlinjeformet behandlingsplan, som gjelder for alle, forbyr seg selv. På tross av dette finnes det en del grunnleggende elementer i behandlingen som er felles (disse varierer i forhold til ulike teorier), men fremdeles må vi forholde oss til det faktum at hver pasient og hver avhengighet er forskjellig. Det kan være meget vanskelig å finne fram til en kombinasjon av terapi, medikamentell behandling, sosioøkonomiske intervensjoner og psykososiale tiltak som på best mulig måte vil hjelpe en bestemt pasient.

I tillegg må vi håndtere det faktum at kun en liten andel av de menneskene som trenger behandling for avhengighet og rusmisbruk mottar slik behandling. I USA regner man med at kun 10 % av behandlingstrengende får hjelp. [statistikk for USA, fra NIH]. Mange rusmisbrukere oppsøker ikke behandling (I USA er det mange som ikke har råd til behandling) og behandlingstrengende tvinges ikke inn i et behandlingsopplegg verken av staten, kommunen eller rettssystemet. Som et samfunnsproblem betyr dette at selv med 100% vellykket behandling vil narkotikaavhengighet fremdeles være til stede i et relativt stort omfang.

Statistikk

Det kan være misvisende å kalle avhengighet en sykdom, men tilstanden er både kronisk og den har en genetisk komponent. Man har etter hvert gitt opp å finne en fullstendig kur for de alvorligste typer avhengighet, hvorpå man isteden har lagt opp en mer realistisk strategi for behandlingen av tilstanden. Behandlingseffekten måles vanligvis opp mot hvor lenge en avhengig person holder seg enten fri for rus eller forholder seg til et kontrollert bruk ved hjelp av et reseptbelagt narkotikasubstitutt eller en stabilisert dose av deres foretrukne stoff.

Det første steget i behandling er på sett og vis ”fysisk”. Det handler om å kutte ut stoffet, noe som ofte gir kraftige abstinenssymptomer da kroppen har vent seg til og regner med tilførsel av narkotika for å fungere greit. Denne delen av behandlingen er som regel meget vellykket når den utføres under medisinsk tilsyn på en avgiftningspost designet for å ta seg av denne typen problematikk. Som regel er det ikke behov for tilførsel av brukerens foretrukne narkotikum i en nedtrappingsfase når dette foregår på en egnet døgnavdeling. Man kutter simpelthen ut stoffet og behandler abstinenssymptomene med medikamenter. Et unntak er avvenning fra alkohol og alvorlig opiatavhengighet. Så sent som i 2003 siterte en JAMA-artikkel at 91% av sykehusene i USA brukte etanol for noen abstinenssymptomer relater til alkohol, selv om benzodiazepiner er den foretrukne behandlingen.

Metadon og andre opiatagonister (buprenorfin) brukes for å lindre effektene av abstinens fra heroin. Kontrollert doseringsreduksjon for en innlagt pasient er hovedstrategien i slik behandling. Det finnes også tilfeller hvor metadon som erstatning brukes over lang tid med målsetning om å kontrollere sykdommen eller forebygge illegalt og ukontrollert rusmisbruk. Avvenning som skjer hjemme er mulig selv for alvorlige alkohol- og opiatavhengighet, men det er farlig. Naturlig nok er ikke statistikker for hjemmebasert eller privat avvenning tilgjengelig.

Statistikker for behandlingseffekt varierer for ulike typer narkotika og ulike typer behandlingsstrategier. I USA er de fleste offentlige fasiliteter for avvenning og behandling pålagt å sende inn rapporter jevnlig, og dette er ofte grunnlaget for videre økonomisk støtte. Det er ikke kjent i hvilken grad økonomiske vinning eventuelt forvrenger resultatene som rapporteres. Statistikkene det refereres til nedenfor er for offentlige institusjoner i USA.

Alkohol

Alkoholavhengighet stod for nesten 40% av innleggelser til offentlige behandlingsprogrammer i 2006, ifølge NIH [21.9% ETOH og 17.8% i kombinasjon med andre stoffer]. Alkohol er uten tvil det oftest misbrukte stoffet bland de som mottar behandling for avhengighet.

Behandlingseffekt måles i ett år med abstinens og varierer fra 10 til 15 % vellykket resultat hos de som har mottatt behandling. Dersom man klarer å holde seg rusfri i ett år, er det langt større sannsynliglighet for at man klarer seg i tre år, og hvis man klarer seg i tre år, er sjansene for at man klarer seg i 20 år ganske store. [Se: oversikt over MATCH-studie].

Det såkalte 12-trinns programmet for avhengighet er et ganske populært behandlingsopplegg for avhengighet, enten med eller uten formell terapi. Anonyme Alkoholikere (AA) er det mest populære ”gjør det selv”-programmet for avhengighet. I Norge er det mange som starter behandling i offentlig regi, og deretter går videre til AA for hjelp og støtte til å holde seg rusfrie. AA som organisasjon har mottatt så mye aktverdig omtale at det ofte benyttes av rettssystemet som et alternativ til obligatorisk innleggelse for behandling i USA. Siden det er både privat og anonymt, er den faktiske suksessraten vanskelig å bestemme. En undersøkelse foretatt av AA i 1992 avslørte at 35% av medlemmene sa de hadde vært avholds i 5 år eller mer. Dette må balanseres med et memorandum fra AA basert på informasjon innsamlet over 12 år: “After just one month in the Fellowship, 81% of the new members have already dropped out. After three months, 90% have left, and 95% have discontinued attendance inside one year.” (Kolenda, 2003, Golden Text Publishing Company).

Videre forvirring oppstår fordi den nye tendensen er å behandle grensetilfeller som alvorlige avhengigheter. Dette betyr at en som kjører i påvirket tilstand eller en universitetsstudent som drikker mye i perioder, hvorav ingen er en dedikert avhengig, vil motta behandling å bli til positiv statistikk, rett og slett fordi de ikke var avhengige til å begynne med. Ved å redusere standardene og kriteriene for diagnose, kommer grensetilfeller inn i systemet med samme status som de som tradisjonelt sett kategoriseres som alkoholikere.

Sykehusbehandling er forskjellig fra AA fordi pasienter blir gitt næringsbehandling, individuell rådgivning i tillegg til gruppeterapi. Disulfiram (Antabuse) kan gis for å forhindre at pasienter ruser seg i skjul.   Betty Ford Clinic i USA rapporterer om langtidsavholdenhet på 78 % for deltakelse i deres 90-dagersprogram. Kostnaden for dette programmet er $44 000.

Opiater

Det antas at det finnes omtrent en million aktive heroinavhengige i USA. Dersom man regner med andre opiater, inkludert reseptbelagte medisiner, er antallet mye større.   Per dags dato baserer den foretrukne behandlingen seg på foreskriving av buprenorfin og naxalone under oppsyn. Dette er altså behandlingen som iverksettes etter at brukeren har kuttet rusmisbruket og vært gjennom avgiftning. I USA tillot den såkalte DATA-loven (The Drug Addiction Treatment Act of 2000) leger som gjennomgikk en spesialistutdanning å foreskrive medisiner direkte for stoffmisbruk. Buprenorphifin (2002) var det første stoffet som ble tilgjengelig etter loven for alvorlig opiatavhengighet.

12-stegsprogrammer eller tolvtrinnsprogrammet er også tilgjengelige for narkotikaavhengighet (her: opiater, kokain og metamfetamin). Anonyme narkomane (NA) er organisert omtrent likt AA. NA har imidlertid vært gjenstand for betydelig kritikk, og de har få eller ingen tilgjengelige statistikker som forteller noe om behandlingseffekt hos sine medlemmer.

Interessant nok er ikke abstinens eller avholdenhet det mest brukte målet for suksess når det gjelder narkotikamisbruk. Her er det snarere kontroll på dosering og rusbruk som måles, akkurat som for mange andre kroniske lidelser. NIH (National Institute of Health) sammenligner narkotikaavhengighet med behandling av astma, sannsynligvis fordi prosenten av tilbakefall er omtrent lik for astma og rusmisbruk. Pasienter som mottar aktiv behandling hadde færre og mindre alvorlige astmaanfall, men etter behandling gled de gradvis tilbake til tidligere tilstander og problemene gjenoppstod.

Denne modellen eller dette perspektivet understøtter en praksis hvor man tilbyr rusmisbrukere periodiske behandlinger og i noen sammenhenger livsvarig oppsyn. Hos kroniske rusmisbrukere vil ofte det beste alternative være en form for vedlikeholdsbehandling som holder pasienten på en passe dosering slik at vedkommende kan fungere greit i hverdagen og eventuelt bruke tiden konstruktivt og meningsfullt. Mange rusmisbrukere bruker uhorvelig mye tid og energi på å skaffe seg rus, hvorpå en såkalt vedlikeholdsbehandling demper suget og frigjør energi som kan brukes til andre livsfremmende prosjekter.

Andre typer narkotika

Ideen om at mennesker kan fungere godt dersom de tildeles en daglig dose av det offentlige, ligger også bak forslaget som den norske regjeringen utreder i forhold til heroin. Isteden for å bruke all sin kraft og slites ut i anskaffelse av neste dose, får de tildelt denne og kan dermed bruke tiden må mer konstruktive bedrifter.

Kokain og amfetamin står for omtrent 20% av innleggelsen for behandling av narkotikamisbruk i USA. I motsetning til heroin og alkohol, som avhengige vil søke uavhengig av sine venner og likesinnede, er kokain og amfetamin på sett og vis sterkt knyttet til konteksten og miljømessige stimuli. Tidligere brukere av disse stoffene, som returnerer til en type livssituasjoner som ligner den de hadde i misbruksperioden, vil med stor sannsynlighet oppleve tilbakefall. Dette henger trolig sammen stoffenes lave innkjøpspris, og brukerne kommer i overveiende grad fra husstander med lav inntekt.

Det er vanskelig å klassifisere stoffer ut i fra hvor avhengighetsskapende de er, men flere rangeringer antyder denne rekkefølgen: 1) Nikotin, 2) Metamfetamin (røyket), 3) Kokain (røyket), 4) Heroin, 5) Alkohol.   Tilbakefall hos de som forsøker å slutte å røyke, uten å motta behandling, er imidlertid lik de for metamfetamin på omtrent 92% (etter 6 måneder).

Behandling i USA for kokain- og metamfetaminavhengighet er omtrent den samme som behandling for heroin. Når vi snakker om behandling er det igjen snakk om tiltak som iverksettes etter at brukeren har vært gjennom avgiftning og forholdt seg avholds over noen uker. Forskjellen på behandling for kokain og metamfetamin er at man ikke tilbyr et erstatningsstoff slik man ofte gjør ved heroinavhengighet. Prosentandelen av vellykkede resultater øker hos behandlingsprogrammer som inkluderer langvarig innleggelse, men dersom man returnerer til samme miljø når man kommer ut etter døgnbehandling, er prognosene veldig dårlig.

Fra et produktperspektiv er såkalt crystal meth og crack kokain billige, kraftige og lett tilgjengelige. Dette er en dødelig kombinasjon, ettersom begge disse rusmidlene er veldig avhengighetsskapende. Den største ulempen med crystal meth og crack er sannsynligvis det faktum at det er vanskelig å oppføre seg normalt når man er påvirket av disse stoffene. Av den grunn er de ikke så veldig utbredt hos mennesker som jobber og har familie de må ta vare på. Innleggelse via akutten er vanlig for mange misbruker i forbindelse med akutt narkotikapsykose eller såkalt rusutløst psykose.

Misbruk av narkotika er med andre ord en alvorlig affære som er svært vanskelig å behandle når avhengigheten har fått ordentlig fotfeste. Behandlingsmetoder som har effekt er ofte langvarige og i enkelte tilfeller er målsetningen kun å stabilisere misbruket slik at pasienten kan leve et tilnærmet normalt liv på en jevn dose narkotika eller et legeadministrert erstatningsstoff.   WebPsykologen har skrevet flere artikler om rusmisbruk og avhengighet:

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
& farmasøyt William Morrison

WebPsykologen.no 

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

5 KOMMENTARER

  1. En legalisering av rusmiddler vil ta vekk spennings momentet som er selve inngangs porten til rus helvete.
    Men det vil ta lang tid for de som lager lovene å innse at å straffe mennesker som allerede har det vondt,er en F E I L vending.
    Null-…toleransen må slipes ned betraktelig i dette landet
    før vi får et inkluderende samfunn.

  2. Kanskje det tok vekk låsen på utgangen også? Stigmatisering som følge av å være lovbryter og kriminell holder nok ofte folk i et jerngrep.

  3. Anna Maria – jeg tror personens egenfordømmelse er vel så sterk, som den som samfunnet har til personen. Stigmatisering eller ikke, det er tross alt personen som ruser seg som har valgt og ruse seg og kjenner på konsekvensene av sine handlinger, på kropp og i følelser. Det går an å skylde for mye på andre, men den som kan gjøre mest med det er vi selv…

  4. Det e jo samfunns fiendtlig, men alle som vil skal jo og må jo få støtte og hjelp…

  5. Jeg støtter Inge J. J. utsagn ovenfor! F.eks. en alkoholiker snakker ofte om andres drikkevaner og kan ikke forstå hva denne drikkingen skal være godt for, dette kalles projisering og handler om en av våre forsvarsmekanismer, som alle har i… seg. Så en gang på et tv progr. hvor en skapdranker uttalte følgende: En alkoholiker har bare en tanke i hodet før flaska tømmes og det er hvordan og når han skal få skaffet seg påfyll. Da forsvinner all sunn fornuft og ansvarsfølelse for de rundt! Alkoholikeren forakter seg selv og sin egen svakhet, men klarer allikevel ikke å handle anderledes! Dette forteller litt om lidelsens omfang og også det som Inge Jonny Joreid nevner ovenfor!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here