Bruk av internett i et psykologisk perspektiv

Hvordan påvirker relasjoner på internett menneskets personlighet, livsførsel og sosiale liv? Er internett en berikelse for menneskets psykologi?

Internett er et medium som hører til vår hverdag. I dag er vårt forhold til andre mennesker ofte mediert av en datamaskin over ulike arenaer på World Wide Web. Siden kommunikasjonen via nett har eksplodert, har dette domene i stadig større grad blitt et ”psykologisk område” hvor mennesker møter mennesker. Mye av kommunikasjonen foregår gjennom tekst, og i denne artikkelen vil jeg foreta en slags psykologisk analyse av de mellommenneskelige forholdene på internett. Hvordan påvirker tekstbaserte relasjoner vår identitet og vårt sosiale liv? Er det slik at internett er en dårlig erstatning for ”virkelige” mellommenneskelige forhold? Stoll er en nettpioner som er kritisk til utviklingen, og påstår at mellommenneskelige forhold online representerer”… an unreal universe, a soluble tissue of nothingness.” (Wallace, s. 233, 1999). På en annen side kan vi forestille oss at internett representerer et sted hvor man har mulighet for å bevege seg innenfor flere betydningshorisonter og dermed utvide sine perspektiver og berike sin personlighet? Diskusjonen er vanskelig, men psykologisk svært interessant.

Menneskelige forhold basert på tekst (chat)

(Følgende kapittel er hovedsakelig basert på Gerald, 1997, Suler 2002 & Wallace, 1999 hvor annet ikke er angitt).

Til tross for at internett i tiltagende grad berikes med multimedia effekter i form av film, bilde og lyd, funderes likevel størsteparten av menneskelige relasjoner på nettet i den skrevne tekst. E-post er sannsynligvis mest fremtredende i forhold til èn-til-èn relasjoner, men også nyhetsgrupper, facebook, twitter og andre chatkanaler som MSN og Skype bringer mennesker sammen. Til og med web sider og blogger, spesielt de med en autobiografisk karakter, fører ofte til vennskap og eventuelt romanser. Slike tekstbaserte relasjoner er på ingen måte unike for ”cyberspace”. Skribenter har unektelig nådd sine lesere så lenge boken har eksistert. Brev har supplert ”ansikt-til-ansikt” eller ”face to face” (f2f) kontakt helt siden alfabetets fødsel. Det sentrale poenget er imidlertid at ”cyberspace” har gjort tekstrelasjoner mye enklere og effektive på en fra dag-til-dag basis. Spørsmålet er således hvordan disse tekstbaserte mellommenneskelige forholdene fungerer, og ikke minst hva som er fordelene og ulempene ved en slik relasjonsform?

Chat er en egen form for kommunikasjon på internett. Chat.no, SOL Chat, Eros chat, jubii chat og ettsnakk.no er bare et lite fåtall av de mest populære kommunikasjonskanalene på nett. Når personer er online samtidig, kan de logge seg på slike ”chatrom” hvor de kan delta i ”real-time” konversasjon. De simpelthen skriver inn sine beskjeder og leser tilbakemeldingene fra de andre deltagerne på skjermen. Det er helt klart både fordeler og ulemper ved slike tekstbaserte forhold, noe jeg nå skal se nærmere på. Først vil jeg imidlertid skissere noen generelle psykologiske antakelser og betraktninger av chat som et kommunikasjonsmedium.

Den subjektive opplevelsen av tekstkommunikasjon

”Tekst snakk” er en sofistikert og uttrykksfull kunst. Mennesker varierer stort i forhold til deres evne til å uttrykke seg selv. Til en viss grad kan det læres, men noen individer har rett og slett naturlig talent for denne uttrykksform. Enkelte er svært sensitive i forhold til å detektere humør og stemning ”mellom linjene”. Det kan rett og slett sies å være en spesiell type interpersonell empati forbundet med tekstbaserte relasjoner. I enkelte situasjoner vil man muligens oppleve tekstkommunikasjon som en slags ”sammenslutning” mellom en selv og den andre online. Noen opplever den andres tekstmeldinger som ”stemmer” i sitt eget hode eller en form for ”indre” tale. Noen vil oppleve teksten som flagrer over skjermen som en del av deres online relasjoner. Egne meldinger vil således betraktes som små biter av en selv.

I et chatmøte vil man som regel alltid utarbeide en form for mentalt bilde av personene bak meldingene på skjermen. Det er her unektelig tale om en spesiell form for kommunikasjon hvor man på samme tid deltar i en relasjon basert på tekst og samtidig på sett og vis betrakter seg selv utenfra i relasjonen (”se” seg selv på skjermen). Dessuten vil en persons ambivalens i forhold til intimitet ofte uttrykkes i teksten, noe som for så vidt er en paradoksal blanding hvor mennesker tillates å være ærlige og føle nærhet, mens de samtidig opprettholder distanse. Man kan være anonym og personlig på samme tid.

Mangelen på f2f hentydninger kan umiddelbart betraktes som en begrensende faktor på kommunikasjonen og følgelig ofte være gjenstand for misforståelser og projeksjon. Fraværet av f2f kontakt kan også virke oppmuntrende på deltagerne i forhold til å åpne seg og være mer ærlige en ellers, men samtidig kan det stimulere deltakerne til å uttrykke seg frekt og upassende. Den manglende fornemmelsen av ”kroppskontakt” kan dessuten redusere følelsen av intimitet bemerkelsesverdig. På en annen side er det mange mennesker som foretrekker slik lydløs, lite visuelt stimulerende og ikke-taktile kvaliteten ved tekstbaserte relasjoner. Det er i alle fall en åpenbar fordel for mennesker som sliter med sosial angst og problemer med skam og skyldfølelse hvor de i tekstrelasjoner unngår å bli ”sett”. I noen tilfeller kan vi også forestille oss at fraværet av f2f hentydninger på sett og vis kan være en befrielse fordi slike allusjoner kan være distraherende eller irrelevante i noen typer forhold mellom mennesker. Det er altså en hel del spesielle karakteristika forbundet med chat kommunikasjon. Spørsmålet er således hvilke aspekter som kan synes å være fordelaktige og hvilke aspekter som er mindre heldige i forhold til menneskelig interaksjon.

Kan jeg omfavne deg i ”cyberspace”?

Kritikere vil mene at relasjoner på internett ikke kan sammenlignes med ”virkelige” relasjoner. Personer som foretrekker å kommunisere eksempelvis via chat, må ha en form for frykt i forhold til den ”utfordrende” intimiteten i det fysiske forhold mellom mennesker. Er det sant? Nøkkelordet i denne sammenheng er “relasjoner”. En mulig innfallsvinkel til dette fenomenet, er å adressere de ulike modaliteter som mennesker bruker i kommunikasjon med hverandre. Jeg vil derfor forsøke å sammenligne In-Person-Relationship (IPR) med Computer-Mediated-Relationship (CMR) i forhold til hvordan mennesker relaterer seg til hverandre gjennom våre fem sanser.

Lyden av stemmen har en følelsesmessig betydning

Den menneskelige stemme er rik både på mening og emosjoner. En skarp tone kan hurtig fremkalle mistanke eller anger. Bare lyden av stemmen til en som står deg nær, kan være nok til å skape en følelse av trygghet og hygge. I CMR er nyanser i tonefall og stemmeleie fullstendig skåret bort. Dette må vi umiddelbart betrakte som en ulempe ved chat, men CMRs ”advokater” har et motargument i denne forbindelse.

Mellommenneskelige forhold basert på PC og tekst

Til tross for mangel på auditoriske og visuelle hentydninger, kan skreven tekst likevel på mange måter ha et fruktbart flertydig aspekt. Når man leser en tekst, har man ofte en sterk tendens til å projisere egne forventninger, ønsker, engstelser og frykt over på de meldinger som dukker opp på skjermen. I mine øyne minner dette i høy grad om det psykoanalytiske tenkere kaller ”overføring”. Din egen ”fordreielse” av personens intenderende mening kan fort føre til misforståelser og konflikter. Det kan videre føre til en reaksjon som en slags motoverføring fra din chat partner. Wallace poengterer at en del forskning vedrørende aggresjon i computer mediert kommunikasjon er mer utbredt enn i f2f kommunikasjon. Årsaken til dette kan være at kommunikasjon i en chatgruppe ofte kan være bebyrdende og distraherende på grunn av kaotiske tilstander med mange meldinger på en gang, samt at forsinkelser på grunn av din internett tilgang kan forårsake forvirring og irritasjon. I tillegg vil det overnevnte ”overføringsfenomenet” ofte kunne være roten til uheldig temperament på nettet.

Ubevisst motivasjon relatert til overføring vil også ha innvirkning på ”filtrerings” prosessen som determinerer brukerens valg av chatpartnere. Wallace refererer flere forsøk som alle peker mot at ”like barn leker best” eller som Wallace uttrykker det: ”Birds of feather, flocking on the Internet” (Wallace s.141, 1999). Undersøkelser viser at de vennene som en bestemt bruker møter online, som regel alltid er mennesker som typologisk sett ligner hverandre. Til tross for at kommunikasjonen foregår utelukkende via tekst i tidvis kaotiske online miljøer, vil man altså likevel kunne ”zoome inn” mennesker som berører et skjult ”behov” inne i oss. I de tilfeller hvor online chat forhold utvikler seg til telefonsamtaler eller et f2f møte, vil man likevel relativt ofte oppdage at vedkommende ikke alltid passer til det bildet man selv har skapt av personen.

Overføring og feilaktig ”fordreining” av chatpartnerens intenderende mening kan, som vi har sett, ende med konflikt og aggresjon, men ikke nødvendigvis. Dersom man diskuterer sin ”feilaktige persepsjon” men sin online partner, vil du ofte tilkjennegi underliggende elementer i forhold til hvordan du selv føler og tenker. På sett og vis kan vi si at man er mer ”ærlig” med den andre personen, hvor man tillater at en dypere relasjon skapes. Forutsetningene for en mer meningsfull relasjon, er selvfølgelig at de to parter er modne nok til å diskutere forholdets feilaktige overføringer og projeksjoner med hverandre. Når man vet at man forblir anonym, kan man ofte ha lettere for å åpne seg. Internett kan saktens være et upersonlig og kaldt medium i mange sammenhenger, men som vi nå har sett, kan det også ha karakter av det som Joseph Walther beskriver som ”hyperpersonal” (referert i Wallace, s. 151, 1999). Du sitter foran din PC og føler deg relativt anonym og opplever en viss distanse og dermed rent fysisk trygg. Samtidig kan du få en følelse av nærhet til personen bak ordene selv om du aldri har sett vedkommende før.

Forenklet og kreativt språkbruk på nett

Jeg vil først påstå at en unik særegenhet ved online chat er deltakernes evne til å representere seg selv på mangfoldige måter. Språket brukes bevisst på en lekende, fantasifullt og til tider umåteholdent vis. Dette kan i mange sammenhenger være en fascinerende og avslørende dimensjon ved online relasjoner og chat. Christoffer Werry er blant de som har analysert språkbruk i forhold til synkron kommunikasjon på internett (Wallace, s. 9-12, 1996). Karakteristisk for dette medium er en økonomisk bruk av språket hvor forkortelser og initialord benyttes relativt hyppig.

Språkinteresserte filosofer som Wittgenstein og Nietzsche ville sannsynligvis uttrykke bekymring i forhold til en slik utarming av språket. De poengterer begge, på hver sin måte, hvordan språket er et redskap for tanken og skriftspråket et slags arbeidsrom for tanken (Lübcke s 590-593 & s. 400-403, 1996). Dersom jeg skal påta meg rollen som en virkelig skeptisk justitiarius, kan jeg saktens spekulere i om en stadig økonomisering og forenkling av språket i synkron online kommunikasjon vil forringe menneskets tankeverden, men jeg vil ikke gå nærmere inn på dette her.

På en annen side vil jeg poengtere at i de utelukkende tekstbaserte miljøer på internett, fremviser mennesker en særlig kreativ evne i forhold til å overkomme de vanskeligheter som forekommer i kommunikasjon med flere åpenbare begrensninger. I chatrom utvikles stadig nye og mangfoldige symboler, fraser, akronymer, dialekter og tidvis noe som faktisk minner om et helt nytt ”fagspråk”. Det er hele tiden om å gjøre å få sagt mye med få ord. Også de kallenavn man velger når man logger seg inn på et chatrom, er ofte fulle av hentydninger vedrørende hvem man er, eller rettere sagt, hvordan man ønsker å fremstå. Den anonyme kommunikasjonsform åpner her muligheter for å spille roller man i f2f kommunikasjon ikke våger å utprøve eller klarer å opprettholde. Det er en glimrende mulighet for å utfordre og eksperimentere med sin egen personlighet i et miljø hvor konsekvensene er minimale og man er fullstendig anonym. Muligens er dette noe man kan ta med seg ut i det ”virkelige” liv hvor man på sett og vis kan utvikle sin egen person også utenfor cyberspace.

Mangel på kroppslig kommunikasjon på nett

Jeg kan i prinsippet skrive dette avsnitt på nøyaktig samme måte som det forrige. Skal man være kritisk, kan man påpeke at ansiktet og kroppens tale er full av mening og følelser. Tekstbasert kommunikasjon mangler disse visuelle hentydninger og kan således bebreides for å fremme flertydige og forringende relasjoner mellom mennesker. Men igjen kan vi hurtig finne motargumenter. Tekstbaserte CMR kan godt inneha et element av flertydighet, men det kan i mange sammenhenger betraktes som en unik mulighet til å eksplorere sine egne overføringsreaksjoner og på den måten berike relasjonen snarere enn å forringe den. I tillegg vil faktorer som kjønn, nasjonalitet, fremtoning og utseende være irrelevant i en chatgruppe. Alle stiller på samme premisser med èn stemme og dømmes ut fra den samme standard: Sine ord. I denne forstand kan vi forestille oss at tekstbasert kommunikasjon tar deg forbi det distraherende overflatiske aspekt ved en persons eksistens og dernest setter deg i direkte forbindelse med vedkommendes personlighet.

Mangel på smak, lukt og fysisk kontakt på nett

Mennesker har behov for fysisk kontakt. Spedbarn faller ned i dyp depresjon og dør uten en kjærlig omsorgsgiver. Den måten hvorpå foreldre rent fysisk sett interagerer med sine barn, manifesteres som selve hjørnesteinen i deres voksne identitet og velvære. I vår daglige omgang med mennesker skal vi ikke undervurdere kraften i et håndtrykk, en klapp på skulderen eller et kyss. Kommunikasjon på nettet er under stadig utvikling. Bilde- og lydoverføring er allerede godt etablert, men sannsynligheten for at cyberspace noensinne vil utvikle kinetiske kvaliteter er liten. Foreløpig er det ingen grunn til å tro at du via informasjons- og kommunikasjonsteknologi vil komme i direkte kontakt med den andres nervesystem. Lukt, berøring og smak ligger rett og slett utenfor dette domene. Det kan her argumenteres for at lukt og smak er ”primitive” former for interpersonell sansning, men jeg vil påstå at begge er uvurderlige hjørnesteiner i et intimt forhold. Muligens er deres primitive karakter det som gjør dem så fundamentale.

Romantiske forhold på nett

Man kan selvfølgelig argumentere, til kuene kommer hjem, for hvordan man psykologisk og emosjonelt kan omfavne en person gjennom ord alene, men i bunn og grunn vil man sannsynligvis aldri kunne kysse sin elskede og kjenne duften av vedkommendes nye parfyme i cyberspace. Det finnes riktignok et hav av ulike chatgrupper og forum spesialisert på spesifikke interesseområder hvor man saktens kan møte likesinnede mennesker og utvikle sterke vennskapsbånd eller romanser. En åpenbar fordel ved dette medium, er at det overhodet ikke har noen geografiske begrensninger. Det gir unike muligheter for kontakt til tross for fysisk distanse. Wallace refererer flere forsøk myntet på å belyse forhold i et online miljø (Walace, s 135-136). Parks og Floyd presenterte flere brukere for utsagn vedrørende deres relasjoner online med hensyn til innbyrdes avhengighet, bredde og dybde i forholdet, engasjement og forpliktelse. Ikke helt overraskende viste undersøkelsen svært sprikende resultater på lik linje med relasjoner i den ”virkelige” verden. Noen er ekstremt intense og varer lenge, mens andre er mer på overflaten og flyktige. Dette impliserer unektelig at vennskap og romantiske forhold slår rot på internett, men uansett hvordan man vrir og vrenger på det, mangler CMR den fysiske, taktile og spatiale følelsen vi opplever i IPR, altså et ”virkelig” mellommenneskelig møte.

Tre typer sosialt liv

Det er vel ikke tvil om at den komplekse og subtile interaksjonen mellom de sensoriske inputs overgår den interpersonelle meningen vi kan trekke ut av de fem sansene enkeltvis. Den koherens vi finner i f2f kommunikasjon er høyst robust i forhold til emosjoner og mening i de menneskelige relasjoner. På en annen side kan de sensoriske begrensningene i eksempelvis chatgrupper fordre svært kreative kommunikasjonsmønster som ikke finnes i IPR. Det er altså tydelige fordeler ved den distanse-forkortende og potensielt fantasidrevne dimensjonen i CMR. På den annen side har IPR fordelen av å kunne integrere de fem sanser og dessuten et atskillig sterkere potensial i forhold til rent fysisk å gjøre ting med andre mennesker. Jeg vil tro at mennesker i relativt nær fremtid vil ha tre typer av sosialt liv som vil være vesensforskjellig, men overlappende. Vi vil ha venner, kolleger og elskere vi kjenner i egen person. Vi vil ha forhold som utelukkende er basert på datamaskin mediert kommunikasjon, og vi vil ha kontakter vi kjenner både i egen person og online. Sannsynligvis har vi alle sammen på facebook, og noen sorterer sine facebookvenner på denne måten. Variasjon i våre forhold til andre mennesker fryder, ikke sant?

Vanedannende internettbruk og ensomhet

Variasjoner er absolutt en god ting, men man skal passe på at det blir en variasjon. Et faremoment er at man henfaller til chatgruppen som den primære sosiale kanal. Kommunikasjon i cyberspace kan i verste fall gå på bekostning av kontakt med familie og nære venner. Det paradoksale som Kraut et al. observerte gjennom ulike undersøkelser vedrørende internett bruk, var nettopp forholdet mellom de ulike sosiale arenaer. Internett kan betraktes som en sosial teknologi myntet på kommunikasjon mellom individer og grupper, men dessverre står den økende utbredelse av internett ofte i et disproporsjonalt forhold til sosialt engasjement når det gjelder familie og nære venner, noe som igjen går på bekostning av den psykologiske velværen forbundet med nære relasjoner. Selvfølgelig kan internett og synkron chat være med på å styrke forhold i de situasjoner hvor stor distanse umuliggjør f2f samvær. Kraut et. al. er oppmerksom på denne positive side ved CMR, men de påpeker samtidig at flere av de online forhold som inngår i deres undersøkelser karakteriseres av relativt svake bånd mellom brukerne (Kraut et. al. 1998). I så fall betyr det at mennesker i disse tilfeller muligens bytter ut sterke interpersonelle bånd de har til personer i deres nærmiljø med svakere og mer overflatiske relasjoner på nettet. Wallace påpeker også dette problemet og omtaler internett som følger: ”It can be a time sink, and our own behavior an inclinations help to make it that way” (Wallace, s. 171, 1999).

Wallace sammenligner dessuten synkronisert chat med ludomani. Når man bidrar med en linje tekst i et synkront internett miljø, kan man enten få et svar i løpet av få sekunder, eller man risikerer å ikke få noe svar i det hele tatt. Dette kan i høy grad minne om å dra i håndtaket på en spillemaskin. Forskjellen er at belønningen i gambling er penger, mens belønningen i et chatrom er anerkjennelse fra en ukjent og potensielt idealisert annen i en ansiktsløs og anonym kontekst hvor man på sett og vis står utenfor og kontrollerer sin egen online person. Det faktum at man kan gjøre uendelige forandringer i sin egen cyberspace personlighet i håp om økt anerkjennelse, gjør synkrone internettmiljøer enda mer fengslende.

Fordelene og ulempene med CMR går på sett og vis hånd i hånd. En tidlig nettpioner, Clifford Stoll, er blant de som uttrykker sterk bekymring for internetts ”kunstige” virkelighet: ”It is a hollow world, devoid of warmth and human kindness” (Wallace, s. 233, 1999). Internettbruk har øyensynlig noen alarmerende psykologiske virkninger. Mange undersøkelser setter økt bruk av internett i sammenheng med ensomhet nettopp fordi det kan være vanedannende og for mange være et trygt og anonymt alternativ i forhold til krevende sosiale relasjoner i det ”virkelige” liv. Stroll foreslår at vi skal la være med å overpromotere dette nettverket og ”…get a life – a real one.” (Wallace, s. 233, 1999). I forhold til ovenstående diskusjon kan vi allikevel ikke male bildet i sorthvitt. Medaljen har tross alt minst to sider. Jeg vil påstå at stikkordet er ”sunn balanse”. Fordelene jeg hittil har påpekt bør utnyttes, mens ulempene bør elimineres så langt det lar seg gjøre.

Kilder

Gerald R., Quimby, M.A. Director of Avatar Training, Telehealth Training Institute. Telehealth: Avatar process training group project. Pioneer Development Resources, Inc. September 1997. http://www.telehealth.net/articles/avatar.html

Lübcke, Poul: Redaktør. Filosofi leksikon. Overs. Bjune, Ronny & Høie, Arne. Zafari Forlag, Oslo, 1996.

Suler, John. Online bok: The psychology of cyberspace. Online Continuing Education Articles. Departement of Psychology Rider University, USA, 2002. http://www.rider.edu/users/suler/psycyber/psycyber.html

Wallace, Patricia. The psychology of the Internett. Cambridge University Press, UK, 1999.

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here