Den hyperaktive sosiale medie hjernen

Når vi i stadig større grad lar vår oppmerksomhet styres av meningsløst innhold i en feed, som er konstruert for å fengsle oss, blir vi på mange måter en passiv aktør i hendene på de som eier de mest utspekulerte algoritmene.



Jeg er over 40 år, og jeg har et horn i siden til sosiale medier. Når jeg bruker tid på scrolling i en sosial app, eller ser på fremmede mennesker som faller og slår seg, opplever jeg i etterkant en blanding av anger, meningsløshet og frustrasjon. Jeg vet ikke om noe annet som får meg til å føle at jeg kaster bort tid på en så meningsløs måte som enkelte appen på min smarttelefon. Den samme telefonen gir meg tilgang til et hav av lydbøker og lange interessante samtaler mellom mennesker med store kunnskaper, og det setter jeg pris på. Moderne telefoner er etter alt å dømme et samarbeid mellom det gode og det onde. Du kan bli opplyst, engasjert og motivert eller apatisk, passiv og rastløs. Det er risikabelt å ha en telefon i lomma. I denne episoden skal jeg snakke om min bekymring knytte til vår digatiale hverdag, samtidig som jeg skal annonsere min nye tilstedeværelse på både Instagram og TikTok. Det jeg nærer en voldsom skepsis til, har jeg nå tenkt til å bruke selv, helt parallelt til mitt forhold til narkotika. I denne epsioden redegjør jeg for min skepsis, samtidig som jeg forsvarer min egen debut i de raske mediene: If you cant beat them, join them.

Følge meg gjerne på Instagrem eller TikTok

 

 

 

 

For noen uker siden snakket jeg med min niese, Maria Abrahamsen. Vi snakket om konseptet som hun kaller for @psyktdeg, og hvordan hun ønsker å nå ut til å folk med en form for anvendelig psykologi, med alle de begrensningene og mulighetene som ligger i sosiale medier. Hun bestemte seg for å etablere seg i de raske sosiale mediene hvor hun kjemper om plassen med allverdens influencere som vrikker på rumpa og viser frem en ny veske sponset av en eller annen overvurdert merkevare.

Du kan høre denne samtalen her:

Dyptenkning eller scrolling

I utgangspunktet har jeg vært skeptisk til de raske mediene som TikTok og Snapchat, som begrenser både lengden og plassen du har til å uttrykke deg. Skepsisen handler kanskje mest om min egen følelse av smarttelefonens overveldende innflytelse på mitt eget liv. Jeg ville ikke ha flere apper å forholde meg til, da jeg opplever at telefonen sniker seg inn i livet mitt på en måte som gradvis gjør at jeg kaster bort mer og mer tid på scrolling på måfå, og tidtrøyte av denne typen har etter min mening omtrent ingen dannende verdi, snarere tvert imot. Jeg er bekymret for min egen oppmerksomhet, og jeg opplever at det blir stadig vanskeligere å konsentrerer seg over lengre tid. Jeg er glad i å skrive og lese, men det er lenge siden jeg har skrevet eller lest en hel time i strekk uten at min oppmerksomhet har vandret avsted til en annen skjerm eller snublet i en eller annen distraksjon. Før var jeg flink til å konsentrere meg lenge og dypt, og det kunne gå en hel dag uten at jeg spiste fordi jeg hadde gravd meg ned i en eller annen bok for å finne svar på et dilemma som kanskje ikke hadde noe svar. Jeg var nærmest selvforglemmende til stede i en tekst og tiden fløy. Jeg savner dette, men ser at min egen oppmerksomhet ikke er like utholdende som før, og jeg mistenker at mitt oppmerksomhets-spenn blir korrumpert av måten jeg bruker telefonen på. Selv når jeg ikke ser på telefonen, bruker jeg energi på å stå imot fristelsen. Den er med meg på en forstyrrende måte, selv når den bare ligger i lomma eller befinner seg i et annet rom. Jeg har aldri tenkt at jeg har symptomer i retning av oppmerksomhetssvikt, snarere tvert imot. Jeg har alltid tenkt at jeg er god til å konsentrere meg over lengre tid og fordype meg i ulike emner. Nå for tiden opplever jeg at disse evnene blekner, og jeg tror det er fordi jeg mangler trening. Jeg tror at det er måten jeg tillater ytre distraksjoner, facebooks algoritmer og youtuben pushvasver å stjele min oppmerksomhet i tide og utide, som gjør meg til en dårligere «dyp tenker». Jeg blir gradvis mer som en forvirret høne i et hav av overskrifter, tagger og poker som vil ha min oppmerksomhet. Mine barn konkurrerer også om min oppmerksomhet, og til sist blir jeg stående i en slags forvirret og ukonsentrert posisjon hvor jeg mister fokus, og nettopp dette fokuset tror jeg er helt avgjørende for min psykiske helse. Istedenfor å finne en form for dybde i livet, tilstedeværelse i det jeg holder på med, enten det er en bok eller samvær med barna, opplever jeg en slags gnagende rastløshet som preger meg mer og mer. Det gjør at oppgaver jeg klarte uten problemer før, plutselig blir litt mer krevende. Nå for tiden hender det at hjernen min vandrer hvileløst rundt fordi jeg har mistet kontrollen. Hjernen min ligner mer og mer på en dårlig dressert hund som ikke adlyder mine ordre. Dette synes jeg er bekymringsverdig, og jeg har selv tatt grep for å gjenvinne en slags mental kondisjon hva gjelder konsentrasjonsevne og dybde i eget liv. Jeg har vært god til å fordype meg, men jeg tror det handler om trening og vedlikehold. Hvis ikke jeg trener opp min evne til kontemplasjon og tilstedeværelse, mister jeg det. Akkurat som jeg mister kondisjon hvis jeg aldri jogger.

Den digitale hverdagen og ADHD

Parallelt med bekymringen jeg har for min egen hjerne, registrerer jeg stadig flere søknader inn til poliklinikken med mennesker som konsulterer fastlege og beklager seg over manglende konsentrasjonsevne og problemer med å beholde intensitet, engasjement, interesse og ikke minst oppmerksomhet i jobbsammenheng eller på hjemmebane. Legen tolker symptomene som tegn på ADHD og sender en henvisning til oss for å be om en utredning. Hos noen har denne rastløsheten vært tilstede siden tidlig barndom, og kanskje dreier det seg om ADHD. Men hva hvis stadig flere havner i den samme fellen som meg? Hva hvis vår oppmerksomhet blir så oppstyltet og fanget av store firmaer som tjener penger på å beslaglegge vår oppmerksomhet, at det som egentlig burde tilhøre oss, vår egen oppmerksomhet, er solgt til reklamefirmaer som viser oss produktene sine mellom kattevideoer og en tilfeldig fyr som stuper kroke mens han synger på en poplåt alle har hørt, men ingen vet hvem som har laget. Vi får også en generasjon av unge voksne som er født med iPad og smarttelefon.

Hjernen forandrer seg, avhengig av hvordan vi bruker den

Problemet er at hjernen best betraktes som en avansert muskel. Den former seg i takt med måten den blir brukt på. Før vi hadde skriftspråk, måtte folk huske ting og historier som gikk fra munn til munn. Dette stilte store krav til hukommelse, og hjernen tilpasset seg dette ved å prioritere store deler av ressursene til minnet. Når vi outsourcer videreføring av informasjon til tekst, og kan forankre det vi før måtte huske på et papir, omprioriterer hjernen og bruker mer av sin kapasitet på evnen til å utlede mening fra symboler og dekode tekst. Med andre ord forandre hjernen seg i tråd med behovene vi har og måten vi bruker hjernen på. Når vi i stadig større grad lar vår oppmerksomhet styres av meningsløst innhold i en feed, som er konstruert for å fengsle oss, blir vi på mange måter en passiv aktør i hendene på de som eier de mest utspekulerte algoritmene. Jeg er redd for at dette kan endre strukturene i hjernen vår på en måte som gjør oss utålmodige, rastløse initiatviløse og passive konsumenter av overfladisk informasjon og billig sensasjonalisme.

Dyptenkning og dyplesing

Jeg tror at eksempelvis dyplesning er en forutsetning for dyptenkning, og jeg tror det er noe vi må investere både tid og krefter i for å oppøve. Hvis du i dag leser uforstyrret i en bok i over en time uten å sjekke mobilen din, tilhører du en minoritet. Med dyplesning mener man en type lesing som stimulerer flere sofistikerte prosesser i hjernen. Det handler om å gå inn i teksten, lese såpass langsomt at man får tid til å veie budskapet, reflektere over innholdet, koble sammen biter av informasjon fra ulike deler av teksten, komponere sammenhenger, resonnere deduktivt og samtidig bedrive en slags kritisk analyse av stoffet. De som er godt trent kan skape dybde og se sammenhenger i en tekst ganske raskt, men unge mennesker må trene på dette i timesvis for å oppøve denne typen kognitive ferdigheter. I dag er det muligens mindre tid til trening i dyplesning, som også er i familie med dyptenkning, og unge mennesker kultiveres inn i et mediedrevet digitalt univers preget av høy hastighet og mye informasjon uten dybde, noe som fanger oss i en loop hvor vi springer fra det ene til det andre på bekostning av overveielse, ettertenksomhet og refleksjon. Hvis ikke man ser sammenhengen mellom denne typen kognitiv virksomhet og enkelte symptomer knyttet til F90.0 Hyperkenetisk forstyrrelse av aktivitet og oppmerksomhet, så tror jeg ikke man vet så mye om denne diagnosen. Dersom smarttelefonen sørger for at vi bruker hjernen vår på helt nye måter, og at dette går ut over vår evne til dyptenkning og konsentrasjon, risikerer vi å foreskrive ritalin til en stadig større del av befolkning for å kompensere for en konsekvens av måten vi bruker hjernen vår på. At vi skal trenge et amfetaminlignende stoff for å fungere adekvat, strider imot mitt ideal om å være så psykologisk selvforsørget som mulig. Jeg liker ikke tanken på å forvalte min egen natur på en måte som kanskje er behagelig og beleilig der og da, men likefullt skadelig på en måte som gjør meg avhengig av preparater for å fungere. Som kjent for mange av lytterne, så har jeg flere tanker om viktigheten av mental trening og mentalt vedlikehold, og jeg har sågar etablert et mentalt treningsstudio på patreon.com/sinnsyn. Det er for de som vil reflektere enda mer over sitt indre liv i samråd med SinnSyn.

If you cant beat them, join them…

Dette er bare noen få av de viktigste årsakene til min skepsis mot den digitale hverdagen, og jeg vet at motargumentet er at denne typen skepsis har dukket opp hver gang menneskeheten får et nytt medium å forholde seg til, enten det er boktrykkerkunst, televisjon eller mobiltelefon. Men selv om vi har lært å leve med bøker og TV, betyr ikke det at internett og intelligente algoritmer i hendene på firmaer som kun tenker profitt er ufarlig, eller noe vi bare skal vende oss til. Så lenge vår oppmerksomhet er verdt mange penger, vil mektige selskaper forsøke å sko seg på dette, og den tiden vi scroller rundt i en «sosial app», er tid vi aldri får tilbake. Den tiden har noen andre solgt og tjent penger på, og den tiden har vi følgelig mistet. Foreløpig er det ingen regler for arkitekturen i vårt digitale landskap. Online er som ville Vesten hvor de som lager de smarteste algoritmene tjener mest penger, uten omtanke for oss som blir solgt. Vi er på mange måter som prostituerte som ikke får betalt. Google, Facebook, Instagram, Snapchat, TikTok og så videre er våre halliker, og en god hallik pleier å dele overskuddet med den som gjør jobben, men ikke i den digitale verden. De stjeler vår tid, påvirker oss i ulike retninger, passiviserer vår evne til å forvalte egen oppmerksomhet og all den tiden vi bruker på denne typen hjernevask, er tid vi kunne brukt på barna våre, venner, familie eller på arbeidsoppgaver som likevel må gjøres, men nå hoper seg opp fordi vi lar oss distrahere av telefonen minst 150 ganger hver dag. Det levner også lite sammenengende tid til lesning, dyptenkning, meditasjon eller stillhet.

Jeg snakket med Maria fra @psyktdeg om dette, og hun er delvis enig i mine bekymringer, men hun presiserer at det er kommet for å bli. Det har liten eller ingen verdi å være surmaga, konservativ og kritisk til sosiale medier. Hennes strategi er å infiltrere mediene og forsøke å formidle noe viktig. Jeg har respekt for den holdningen. Å sette seg på sidelinjen med et kritisk blikk kan resultere i et velbegrunnet varsko, men jeg tror Maria har rett i at mediene vil rulle uforstyrret videre med stadig flere brukere. Da er det bedre å forstå seg på de raske sosiale kanalene, og kanskje forsøke å gjøre det beste ut av det. Derfor har jeg latt meg inspirere av Maria og etablert en konto på både Instagram og TikTok. Jeg har vært på Facebook, Twitter og YouTube i mange år, men i følge min eldste datter er Facebook for pensjonister. Fra skepsis til de hurtige plattformene, er jeg nå en aktiv bruker. Jeg har ikke tenkt å danse «bli-med-dansen» på TikTok, men lage korte videoer som oppsummerer de viktigste poengene i en podcastepisode på SinSyn. Dette har egentlig vært en spennende utfordring. Jeg må virkelig jobbe for å konsentrere essensen av en episode på SinnSyn ned til 60 sekunder. Fordelen er at jeg plutselig kan illustrere alt jeg vil si med video og bilder. Jeg har alltid vært opptatt av å finne gode illustrasjoner til det jeg skriver, og mine to første bøker har illustrasjonsfotoer på hver eneste side. Dermed er dette en øvelse jeg er kjent med, og nå blir det en aktiv satsning fra min side de neste månedene. Jeg vil forsøke å smette inn med det jeg kaller shots av SinnSyn på Facebook, Instagram, YouTube og TikTok. Så langt har jeg 10 følgere på TikTok og 60 på Instagram, noe som foreløpig gjør dette prosjektet ganske stusselig. Hvis du som leser dette bruker enten Instagram eller TikTok, eller begge deler, så hadde det vært særdeles hyggelig om du begynte å følge meg. Håpet mitt er å si noe i løpet av 60 sekunder som gjør at mottakeren stopper opp og kanskje tenker litt mer på det som ble sagt. Selv opplever jeg at enkelte setninger jeg har hørt, eller som er sagt direkte til meg, har hatt stor betydning for min egen utvikling. Noen ganger har folk sagt noe jeg ikke forstod, og derfor ble tenkende over i månedsvis før det gikk opp for meg. Denne typen utsagn krever at jeg tenker meg om, reflekterer videre og knytter budskapet opp mot en større kontekst og etablerer nye sammenhenger. Til slutt ender jeg med en innsikt som sitter dypt forankret i meg fordi den krevde litt mer enn en kattevideo. Jeg håper at jeg ved hjelp av psykologien kan bidra med noe lignende. Målet med SinnSyn er som kjent å si noe selvfølgelig om ting du aldri har tenkt på, eller noe nytt om ting du har tenkt på før. Det er er variant av samme målsetning jeg legger til grunn for mitt nye nærvær i sosiale medier. Kanskje flopper dette totalt, noe som er helt greit, da det første og fremst er det litt lengre formatet i bøker og podcaster som er det jeg trives best med, men kanskje kan jeg stikke en liten kjepp i hjulene til de som bare vrikker på rumpa, flosser eller flotter seg på en måte som fronter overfladiske verdier og drenerer de som ser på for selvtillit. Jeg har også et håp om at jeg kan fiske noen ut av den «scrollete malstrømmen» og peke dem over i et format som har litt mer tid til dybde og ettertanke, som for eksempel podcaster, bøker eller lydbøker.     

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here