Det urolige barnet

Noen barn krever mye av sine foreldre. Stadig frustrasjon, sinne og gråt kan raskt gi foreldre bekymringer og ideer om at det er noe ”galt”. I denne artikkelen fokuserer vi på ”problembarn” fra 0-3 år.

Alba er tre år gammel og skravler mye, men det er vanskelig å forstå hva hun sier. Hun er høyt og lavt og foreldrene har sitt svare strev med å passe henne. Hun har ikke tålmodighet til å spise en hel tallerken med mat, og hun sover lite. Alba er virkelig en utfordring, og hun kan kjempe hardt og lenge for å få det som hun vil. I tillegg har hun problemer med å omgås jevnaldrende. Ofte blir det konflikt og Alba reagerer kraftig. I barnehagen har det kommet klager fra andre foreldre som hevder at Alba er grenseløs og pågående.

Albas mor tror etter hvert at det er noe galt med datteren. Albas far er mer tolerant og overbærende. Han mener å huske at han var litt på samme måte da han var barn. I alle fall har hans nå avdøde mor snakket mye om hvor ustyrlig han var som liten. Likevel er han svært usikker på hvordan de skal håndtere Alba på best mulig måte. Han aksepterer og anerkjenner at situasjonen er vanskelig for moren, men er ikke enig i at Alba er for vanskelig. “Hun trenger bare mer plass”, prøver han å forklare sin kone som er fra seg av fortvilelse.

Familien oppsøker en barnelege som undersøker Alba. Han kan siden forsikre foreldrene om at det ikke er noe galt med barnet. Hun har foreløpig litt lite språk, men skravler så mye at det kun er spørsmål om tid før ordforrådet eksploderer. Mor hører hva legen sier, men er ikke helt sikker på hans vurderinger. Legen konkluderer med at Alba er frisk, aktiv og intelligent.

Hva kan Albas foreldre gjøre for å håndtere og forstå datteren bedre?

Først og fremst er det lurt å forestille seg hvordan det ville være å ha et brennende ønske om å kommunisere med omverden, men mangle språk. Et tre år gammelt barn ønsker svar på sine spørsmål og respons på sine ønsker. Det vil ta på verden og utforske miljøet. Alba er en nysgjerrig og vitebegjærlig unge, noe som legen med rette karakteriserer som sunt. Foreldrene opplever det som slitsomt, men her er det altså Albas desperasjon etter samhandling og kommunikasjon som medfører opphetede situasjoner. En voksen kan best forstå hva dette innebærer ved å plassere en tape over munnen midt i en viktig og engasjerende samtale. Dersom en voksen blir tvunget til taushet på denne måten, vil vedkommende som regel begynne å kommunisere med gester og fakter. Dersom tilhørerne ikke forstår meningen i det gestikulerte budskapet, oppstår det i langt de fleste tilfeller frustrasjon hos den personen som hemmes i å uttrykke seg.

La oss si at personen som har tape over munnen er midt oppe i en diskusjon med sin kjæreste. Den andre parten kan kommunisere fritt og si alt som faller seg inn. Vedkommende kan i tillegg handle fritt og influere situasjonen på alle mulige måter uten at den andre parten er i stand til å uttrykke seg. Som nevnt vil dette sannsynligvis skape mye frustrasjon hos stakkaren som er tvunget til taushet. Dersom man i tillegg ignorerer personens forsøk på å kommunisere med kroppsspråk, eller enda verre, at man avviser eller rakker ned på personens desperate kommunikasjonsforsøk, risikerer man å antenne ganske kraftige følelser hos den forstummede personen. Det inderlige ønske om å kommunisere, bli forstått, hørt og respektert konverteres til fysiske bevegelser som siden omdannes til uttrykk av frustrasjon og til sist aggresjon. Det er slett ikke utenkelig at den voksne personen reagerer med å knuse noe eller rive noe i stykker for å uttrykke seg.

I psykologien handler veldig mye om å sette språk på våre følelser, ønsker, behov og meninger. Også voksne mennesker kan slite med å uttrykke seg, noe som ofte resulterer i forringet livskvalitet, frustrasjon eller andre symptomer. Dersom man til stadighet unnlater å uttrykke seg, det kan være på grunn av lav selvfølelse, frykt for andres reaksjoner etc., risikerer man at det undertrykte materialet hoper seg opp og kommer til uttrykk på en fysisk måte. Det typiske eksempelet er den snille og greie revisoren som alltid sier ja, men til alles overraskelse kommer i slåsskamp på julebordet. I psykisk helsevern har vi et annet eksempel som handler om unge mennesker som skader seg selv på ulike måter. Igjen er det snakk om en fysisk utagering av underliggende følelser og psykologisk ubehag de ikke evner å uttrykke på en adekvat måte i språket eller i relasjon til andre. Rusmisbruk kan også være et eksempel på fysisk håndtering (ruse seg) av et indre liv som ikke finner en god måte å utfolde seg på eller uttrykke seg på. Hos Alba er det sannsynlig at nettopp en slik frustrasjon over mangel på kommunikasjon kan forklare hennes ”ustyrlige” atferd. Albakoden er derfor som følger: Manglende evne til å kommunisere et ønske eller et behov fører raskt til frustrasjon og sinne.

Dersom foreldrene skal oppnå en gjensidig konstruktiv samhandling med Alba, må de bestrebe seg på å utlede Albas ønsker og ikke reagere med ergrelse på hennes desperat forsøk på å gjøre seg forstått og nå sine mål.

I tillegg er det avgjørende at man ikke kaster rundt seg med adjektiver og definisjoner på barnets adferd. Trassig, lydig, urolig, umoden og så videre er ord som plasserer barn i alt for trange kategorier. Ofte vil denne typen definisjoner og beskrivelser av barns atferd forhindre en større innsikt og forståelse for barnets indre verden.

Alle mennesker som ønsker noe bestreber seg på å oppnå dette. Det er sundt og normalt. Det samme gjelder for et barn. Barnet vil ofte mye, og de er i en prosess hvor alt skal læres. Når de forhindres i dette, reagerer de med sinne og frustrasjon. Det faktum at de er totalt avhengig av sine foreldre i forhold til den minste ting, fører til enda større frustrasjon. Som regel er det måten man avslår barnets ønsker på som avgjør den påfølgende reaksjonen.

Barnet trenger å bli forstått, og når det oppstår forvirring men hensyn til hva som blir sagt, er det viktig at man oppfordrer barnet til å vise hva det ønsker seg på andre måter. Når kommunikasjonen svikter, oppstår det ofte en scene, og det kan skje hvor som helst. Når det skjer ute blant andre mennesker, er det viktig at foreldrene setter sin egen forlegenhet til side og konsentrerer seg om å redusere omfange av kommunikasjonssvikten. Her bør man ha sitt fokus på gjenetablering av kommunikasjon, men dessverre reagerer man som foreldre ofte med sinne i slike situasjoner, hvorpå situasjonen ender i barnslige raserianfall både fra foreldrene og barnets side.

Barn forstår ikke kompleksiteten i de hensyn man må ta i mange situasjoner. Barnets psykologi er langt enklere enn som så. Dersom det ønsker seg noe, vil det ha det. Andres behov og følelser eller eiendomsrett er ikke noe barnet evner å inkludere i sine vurderinger.

Et annet viktig element i håndteringen av barn er ideen om at det er noe ”galt” med barnet. Slike ideer bør man kvitte seg med. Noen barn snakker når de er ett år gamle, mens andre begynner ikke å snakke før de er fem eller seks år gamle. Variasjonene innenfor normalområde er store. Når en barnelege har bekreftet at barnets taleorganer er i orden, må foreldrene bare smøre seg med tålmodighet. Evnen til å lese situasjoner fra barnets ståsted er en viktig egenskap. Det er også altavgjørende at man bestreber seg på å forstå konteksten og situasjonen rundt barnet. Lekeplassen kan være et eksempel på en litt vanskelig arena. De barna som har utviklet språk kan uttrykke sine ønsker og behov og kommer ofte raskere til lekene enn de barna som sliter med å bli forstått. Dersom man legger til foreldrenes negative følelser når de oppdager at de andra barna er ”kvikkere” enn sitt eget, står man ofte ovenfor en vanskelig situasjon. Dessverre er det slik at foreldrenes negative følelser som regel alltid kommuniseres til barnet, enten på en implisitt eller mer eksplisitt måte, noe som igjen forsterker barnets frustrasjon og opplevelse av tilkortkommenhet.

La oss se litt mer på hvordan man kan håndtere slike situasjoner på best mulig måte:

Uforståelig språk

Vær oppmerksom på det barnet sier. Kommunisere med barnet som du ville gjort med en annen person. Gi barnet oppmuntringer. Lytt oppmerksomt til hva som blir kommunisert, og unngå å overstyre samhandlingen da dette som regel fører til mer frustrasjon hos barnet.

Urolige barn

I hvilke situasjoner er barnet urolig? Grensesetting vil føre til uvilje eller en annen reaksjon hos barnet, så det må man altså forvente. Barn trenger grenser, og dette er en viktig del av oppdragelsen. I noen tilfeller er det imidlertid slik at foreldre er overbeskyttende eller grensesettende i situasjoner hvor barnet med fordel kunne få utfordre seg selv. Når barnet ønsker å balansere på en smal kant, kan det være at man ikke skal forhindre dette, men isteden gi nødvendig støtte slik at barnet ikke kan komme til å skade seg. Unngå kraftige og plutselige reaksjoner da dette skremmer barnet og kan skape farlige situasjoner.

Barn uten tålmodighet til å spise

Dersom barnet er motvillig til å spise på de bestemte tidspunkter, bør man ha sunde alternativer for hånden. Småsnaks kan serveres mellom måltidene slik at barnet får nødvendig føde. Frukt, bær eller brødskiver er eksempler på akseptable mellommåltider. Drikkevann må også være tilgjengelig hele dagen. Noen ganger er distraksjonene ved middagsmåltidet så store at barnet ikke klarer å samle seg nok til å spise maten. Da risikerer man at barnet ikke får i seg nok, noe som selvfølgelig er uakseptabelt. Man kan i slike situasjoner forsøke å innføre små spill eller leker under måltiden, slik at barnet klarer å bli sittende lengre.

Barn som ikke kommer over ens med jevnaldrende

Barn vet hva de vil, men forstår ikke hva andre vil. Ikke forvent at små barn forstår samarbeid og forsoning. Noen barn reagerer sterkt i konflikter, mens andre trekker seg unna og finner noe nytt å holde på med. Dette er naturlig, og det krever at omsorgspersonene fungerer som “diplomatiske meglere” og gode forbilder for barna i konfliktløsningssituasjoner.

Problembarn

Gå tilbake til eksperiment der en voksen person ble brakt til taushet med en tape over munnen. Her har man ikke så mange muligheter, og i sin desperasjon kommer man til å betraktes som et problem av sine omgivelser. Kanskje blir man opplevd som sint og plagsom? Et barn på tre år må ha tilsyn av voksne for sin egen sikkerhet på lekeplassen. Ofte må de også fritas for utfordrende situasjoner, enten de dreier seg om fysiske utfoldelser i lekeapparater eller samhandling med andre barn. Problemet er ikke barnet, men hvordan man kan tilrettelegge omgivelsene slik at det ikke byr på problemer.

Jobben til en forelder er krevende og fordrer alle ressurser av selvkontroll og tålmodighet. Evnen til å forstå barnets synspunkter som viktig i sin egen rett er helt avgjørende for en god modningsprosess. I en senere artikkel “Om å forstå barn” skal vi ta for oss foreldres mentaliseringsevne. Det handlet om foreldrenes evne til å forstå barnet ”innenfra” og samtidig være såpass selvbevisst at egne følelser ikke kommer i veien for innlevelse i barnets behov. Foreldre som evner å etablere et godt og mentaliserende miljø for sine barn, har gode forutsetninger for positiv og givende samhandling, men dette er ikke alltid lett. Når vi rammes av frustrasjon og fortvilelse som foreldre, minker vår evne til selvrefleksjon og mentalisering betraktelig. Her handler det om å gjenvinne mental balanse for å ta det ansvaret som hviler på foreldrerollen.

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

4 KOMMENTARER

  1. Liker ikke ordet “problembarn”. Barnet kom først, “problemene” etterpå. Det er i mange tilfelle hva vi voksne gjør det til. At det er vi som gjør det til et “problem”;)

  2. Den kommentaren oppsummerer på sett og vis hele artikkelen. Mye av poenget er nettopp hvordan definisjoner som trassig, intelligent, moden, umoden eller problembarn forstyrrer vår forståelse og innlevelse i barnets behov og følelser.

  3. Barnet er i utgangspunktet et kreativt lite menneske og vår måte å møte barnet på er det vi trenger konsentrere oss mest om. I di fleste tilfeller er det ikke den andres reaksjon-er som trenger mest oppmerksomhet, men heller refleksjoner over egen kommunikasjonsevne! Problemet ligger gjerne i det foranliggende- det som utløser reaksjonen!

  4. Jeg tror ikke det er noe som heter “problembarn” eller umulige barn. Det er alltids en grunn til at både barn og voksne handler som de gjør. Det har hvertfall livet lært meg..

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here