Tidlig i denne Korona-krisen sa jeg at jeg ikke visste hva jeg skulle tenke eller føle om situasjonen. En måned senere har jeg det på akkurat samme måte. Jeg følger med på nyheter, statistikker, prognoser og tidvis blir jeg sittende å glo på agurk-korona-nyheter, noe som er den absolutt verste måten å bruke tid på. Selv om jeg forsøker å ikke mene noe om myndighetens retningslinjer, måten ulike land håndterer pandemien på eller den såkalte hammer og dans strategien, klarer jeg likevel ikke å la være å tenk. Disse tankene spinner rundt i mitt eget hode, og hver gang jeg tror jeg har tenkt noe klokt, skjønner jeg at det ikke var så klokt likevel. Jeg anser det som helt umulig for meg å føle meg skråsikker på noe som helst i møte med Covid-19, og dermed beundrer jeg helsemyndighetene som er pålagt å komme med føringer i så usikre tider. I denne episoden skal jeg demonstrere hvordan mine egne tanker beveger seg i ulike retninger, og noen ganger kan mine egne tanker skremme meg. Dette er altså en episode hvor jeg skal tenke på min egen måte å tenke på i møte med Koronaviruset. Av og til er det lett å havne i en ganske kynisk posisjon.
Covid-19 angriper folk på helt forskjellige måter. I starten tenkte man at viruset ikke bryr seg om sosial status eller posisjon blant menneskene, men etterhvert skjønner vi at det som vanlig er de mest utsatte, minst bemidlede og svakeste gruppene i samfunnet som får unngjelde, slik det er ved de fleste kriser. Det er uklart hva som gjør at viruset treffer noen veldig hardt, mens andre ikke legger merke til at de har lungene fulle av Covid-19. Dette gir en følelse av russisk rullet, og jeg tror det er få mennesker som finner glede eller vitaliseres av dette spillet. Det fortrinnsvis angstprovoserende og jævlig. Viruset er høyst uforutsigbart, og derfor vanvittig skremmende. Gradvis begynner det likevel å danne seg noen mønstre i sykdomstilfellene. Det er i hovedsak gamle mennesker som dør, og dette er mennesker som likevel er inne i livets siste fase. Flere av dem har stått frem og sagt at de ikke vil at samfunnet skal stoppe opp for å redde dem. Omkostningene er for store, og de har ikke bedt om å bli reddet til denne prisen. Det kan man si når man er 80-år og ser at unge mennesker havner i uføre på grunn av de inngripende tiltakene som gjøres for å bekjempe pandemien. Når aldrende mennesker uttaler seg på denne måten, kan det virke prisverdig og litt heroisk, men samtidig er det noen kalkuleringer og overslag som kombinerer sykdomsdata, alder og menneskeverd bak slike uttalelser. Og det er ved nyhetsoppslag av denne typen jeg begynner å tenke litt som en utilitarist.
Utilitarisme er en etisk teori som hevder at en handling er moralsk riktig hvis og bare hvis den maksimerer nytte. fra et utilitaristisk standpunkt bør man alltid velge den handlingen med størst grad av nytteverdi. Nytten av en handling skal altså maksimeres. Dette betyr at nytteverdien for alle berørte individer skal legges sammen, og at man bør velge den handlingen som har høyest sum av nytte. Og når man tenker slik, begynner man å se på tallene. Man teller og teller og legger stadig til flere tall i ligningen slik at den blir uhyre komplisert, men også ganske sigende. Det tar ikke så lang tid før jeg begynner å tenke at folkehelsa går i minus på dette enorme dugnadsprosjektet hvor økonomien kveles fullstendig, folk mister jobben og behandling av andre sykdommer settes på vent for å stå parat med pustemaskiner og verneutstyr når folk med Covid-19 i lungene ikke får puste.
Akkurat nå er det 146 korona-relaterte dødsfall i Norge. Hvert år dør cirka 900 mennesker av vanlig influensa. Er tiltakene alt for drøye? Er konsekvensene alt for omfattende? Er de sekundære skadeffektene av tiltakene, eller bivirkningen som det heter innen medisin, mye verre enn det vi vinner i kampen mot korona? Man kan tenke sånn, altså telle seg frem til logiske handlinger i et utilitaristisk perspektiv, og jeg innrømmer at jeg i perioder engasjerer meg i slike øvelser. Når jeg ser at tiltakene fører oss ut i et globalt økonomisk uføre vi ikke har sett maken til noensinne, og hvis vi skal drive men sammenligninger, så nevner økonomene depresjonen på 30-tallet.
Jeg har lest rapporter som sier at antall selvmord økte med 10.000 personer i kjølvannet av finanskrisen i 2008. Sosial antropologi er full av studier som viser oss at selvmordsraten stiger og synker i takt med økonomiske konjunkturer. Hvis finanskrisen førte mennesker inn i økonomisk ruin og en håpløshet som førte til 10.000 selvmord, kan det tenkes at denne krisen gjør akkurat det samme, og kanskje enda verre. For i tillegg til økonomiske vanskeligheter, tvinger vi folk til å holde avstand og sosialisere mindre, og isolasjon og ensomhet er om mulig en enda større pådriver for selvmord enn konkurser. Pandemien gir oss begge deler, og vi kan kanskje forvente en økning i selvmord tilsvarende 20.00 til 30.000 mennesker, og listen over skader vi påfører samfunnet som følge av tiltakene kan utvides i det uendelige. Plutselig virker det som om vi indirekte kveler store deler av befolkningen, mens vi redder en haug med pensjonister. Problemer er et denne typen tenkning er beheftet med utrolig mange fallgruver. Det kan virke overbevisende, fordi tallene lyver ikke, men det gjør de. Her er det mange problemer, og for meg personlig er det verst at jeg føler meg direkte kynisk når jeg tenker på denne måten. Jeg opplever at jeg kalkulerer med menneskeliv, og når matematikk ikke er mitt fag, tror jeg det er best å la være å regne på konsekvenser. Samtidig registrerer jeg at det er mange som gjør det, og for meg virker det som om noen av dem har en slags eksistensiell dyskalkuli.
Et annet problem er at ligningen som skal gi meg den utilitaristiske konklusjonen på handlinger som gir mest mulig gevinst for flest mulig folk, er så kompleks at jeg over hodet ikke har studiepoeng nok til å foreta slike beregninger. I det tidligere resonnementet kommer jeg frem til at tiltakene gjør mer skade enn godt, og at vi bør åpne samfunnet å dra i gang økonomien før flere folk drukner i dragsuget av samfunnsmessig total-stans. I tillegg til selvmordsofre, vil tiltakene sørge for skilsmisser, vold i hjemme, barn som lider under forferdelige forhold uten pausen på skole eller i barnehage og tusenvis av andre uheldige konsekvenser. Konklusjonen er med andre ord klar, men så tenker jeg litt videre i samme baner, støttet av samme utilitaristiske logikk, og da finner jeg et par regnefeil. En rapport fra Kina sier at 100.000 liv er reddet som følge av korona-tiltak, fordi klima har blitt betraktelig bedre i de store byene, og folk som tidligere kveles av forurensning, får nå en pustepause og et mye lengre liv. Så vidt jeg kan se er 3346 personer døde i Kina som følge av Korona, mens de har reddet 100.000 liv på «lock-down». Plutselig tenker jeg som følger: Hvis jeg blir smitte av Covid-19, er det eneste jeg kan gjøre, som er moralsk riktig, å reise til Kina og hoste på folk slik at de må opprettholde superstrenge smittervernstiltak mye lengre. I løpet av et par uker kan jeg redde tusenvis av kinesere ved å smitte dem med korona. I tillegg kan hele aksjonen være med på å bremse klimaendringer og karbonavtrykk på et nivå som gir hele menneskeheten noen år ekstra. I så fall er jeg en slags paradoksal helt, en bisarr variant av Dexter, som dreper noen med min smitte, men sekundært redder planeten.
Så mye feil og surr klarer jeg å tenke på cirka 5 minutter. Så dårlig er jeg på å forstå statistikk, og så elendig i moralfilosofi at jeg hadde strøket på exphil. Jeg vet en del om psykologi, men ikke så mye om pandemi. Derfor tror jeg det er best å la mennesker med studiepoeng innenfor en rekke relevante områder snakke sammen og finne den middelveien som er best å gå på. Det er lett å slenge et regnestykke i hode på myndighetene som sier at de gjør noe feil, men slike regnestykker mangle som regel x-antall faktorer. Jeg lar meg irritere over all verdens amatør-eksperter som mener ditt og datt, og jeg skjønner at jeg har en lignende ekspert i magen, men jeg håper at den holder kjeft og ikke skriver en kronikk slik den pleier å gjøre.
Jeg har valgt å stole på myndighetene fordi jeg oppfatter dem som edruelige, flinke og de baserer seg på et bredt spekter av ekspertise. Gud og hvermannsen har også sine meninger, men så lenge de mangler en doktorgrad i epidemiologi, er sjansen for at de tenker like mye feil som meg veldig stor. Pandemier er ikke for lekmenn, og hvis du tror du kan sitte foran PCen å surfe på nett, lese diverse artikler og forstå noe som Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet ikke har forstått, har du sannsynligvis litt for god selvtillit. Jeg skal ikke påstå at ekspertene fra sofaen alltid er mindre pålitelige enn de ordentlige ekspertene, men sjansen for at de er skråsikre på litt tynt grunnlag, er for stor til at jeg våger å la de alternative teoriene få lov til å forføre mine vurderinger av pandemien. Hver gang jeg selv tror jeg har tenkt ut noe lurt, viser det seg at ligningen jeg satte opp hadde flere ukjente, og så må jeg regne på nytt, uten at det neste resultatet blir så mye bedre enn det første.
Hvis jeg skal si noe om tiltakene vi burde gjøre i kampen mot Korona, og jeg baserer meg på mine egne forstandsevner og tilfeldig lesning, ender jeg opp som Erasmus Montanus. Det ligner situasjonen hvor jeg roper ut sjakktrekk til Magnus Karlsen under sendingene til NRK, og deretter synes at Karlsen er helt udugelig fordi han gjør noe annet enn det jeg foreslår. Jeg ligger på de laveste rating-nivåene i sjakk, men likevel føler jeg meg trygg på at trekkforslagene mine er av topp-klasse.
Kanskje gjør myndighetene enkelte feil i disse tider, men jeg tror det er umulig å komme gjennom dette uten en viss tabbekvote. I tillegg så tenker jeg at de som baserer alle sine argumenter på tall, statistikk og utilitarisme, går glipp av noen menneskelige prinsipper og verdier som er verdt å ta vare på. Vi gjør vårt beste for å redde folk, uansett hvor gamle de er. Det er slik vi er, og det gjør oss til en fin flokk. Jeg vil være en del av den flokken, og ikke en kyniker med kalkulator. Jeg vet at vi allerede kalkulerer med menneskeliv på mange områder i samfunnet, og speilet innenfor helsevesenet, men disse vurderingene er supplert av fagetikk, medmenneskelige hensyn og stadige diskusjoner for å finne den rette balansen i ligningen. Det er ikke bare tall og maksimering av nytteverdi som legger føringene, for en slik strategi hadde blitt kynisk. En kyniker er en som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe. I ytterste utilitaristiske forstand, så kan man komme til å ofre sine egne barn dersom det viser seg at en slik handling kan redde 100 andre barn i et annet land. Hvis man som forelder regner kost/nytte på denne måten, risikerer man en utrygg tilknytning til barna sine. Man trenger ikke en gang å være psykolog med fordypning i tilknytningsteori for å forstå det. Hvis alle var absolutte utilitarister, ville verden være særdeles rettferdig og forferdelig utrygg. Hvis velferdstaten ikke kjemper for deg, selv om du er gammel, svak og syk, mister vi alle den trygge tilknytningen vi har til landet vårt. Det tapet må også med i regnskapet, og sånn kan man holde på i det uendelige.
