Evolusjonsteori versus religion

I 1859 gir Charles Darwin ut boken Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen (denne utg. 1998). Dette verket står fremdeles som en av de mest banebrytende bøkene gjennom idéhistorien. Darwins evolusjonsforklaringer står i direkte motsetning til religiøse antakelser om menneskenes opprinnelse. I følge evolusjonslæren skal mennesket betraktes naturlig og nøytralt på samme måte som andre levende vesener. Evolusjonære forklaringer plasserer mennesket i en naturvitenskapelig verden fremfor en guddommelig verden, og slikt vekker oppsikt hos mennesket som har trøstet seg med guddommelige ideer i mange hundre år.

Darwin skriver artenes opprinnelse omtrent i samme periode som Nietzsche tar livet av Gud (blant annet i Slik talte Zarathustra 1883-1885, denne utg. 1962). Bevismaterialet for menneskets evolusjonære opphav blir stadig større, og store deler av filosofien angriper den religiøse metafysikken med overbevisende argumenter, men likevel ser det ut til at Gud overlever (!) Man ville forvente at Darwins evolusjonslære og naturvitenskapelige beskrivelse av mennesket innbyr til en kraftig revurdering av den religiøse skapelsesberetningen. I dag finnes det et arsenal av vitnesbyrd som understøtter Darwins teorier. Geologien har dessuten fremskaffet ubestridelige beviser som fastslår at jorda er mye eldre enn det den bibelske skapelsesberetningen anslår. Likevel beholder mange mennesker sin tillit til de religiøse fortellingene og avviser en utviklingsteori basert på naturlig utvelgelse.

I kristen tro fremstår mennesket som kronen på Guds verk, og det er angivelig det eneste vesenet som er skapt i hans bilde. Spørsmålet er dernest hva som gjør oss til mennesker? Hva er spesielt med homo sapiens (fra latin: ”tenkende menneske”)? Dette spørsmålet har vi drøftet i flere artikler her på WebFilosofen, og sånn sett har vi vel landet på et svar: Mennesket går på to bein, kan manipulere gjenstander, bruke redskaper og det har en velutviklet hjerne som er i stand til abstrakt tenkning, språk og selvinnsikt. Sistnevnte er egenskaper vi forbinder med bevisstheten, og derav er det bevisstheten som stadfester vår helt spesielle menneskelighet. Under sitt doktorgradsarbeid ved Center for Naturfilosofi og Vitenskapsstudier på Niels Bohr Institutt i Danmark skrev Theresa Schilhab (2000):

Efter min mening er den uudtalte antagelse, at idéen om bevidsthed distancerer os fra resten af organismerne. Bevidsthed er alt det, som gør den menneskelige art til den menneskelige art. (…) Intuitivt anser vi bevidsthed for at være indblandet i alle former for menneskelig aktivitet. Man kan endda skærpe påstanden til, at bevidsthed er ansvarlig for alt, hvad der er menneskelig.” (p. 51).

Spørsmålet er således hvordan denne typen bevissthet har kommet til å eksistere. Evolusjonsteorien har en rekke bevis for at mennesket, på lik linje med andre organismer, har gått gjennom en evolusjonær utvikling. Det betyr at vi som rase har utviklet oss fra mer primitive eller opprinnelige nivåer av eksistens til den psykologiske og fysiologiske fasongen vi har i dag. Det forutsetter en langsom adaptiv prosess hvor vi føyer oss inn i tilværelsen som en levende organisme med en egen utviklingslinje. På denne måten stiller vi på like fot med andre organismer som har sin spesielle utviklingslinje. Menneskets form for bevissthet betraktes som et resultat av evolusjonær utvikling, og ikke som et resultat av guddommelig skaperkraft som plutselig plasserte to mennesker i Edens hage.

Evolusjonsbiologen Richard Dawkins er en fremragende vitenskapsmann med en særlig ekperrtise på Darwin og evolusjon. I dokumentaren ”The genius of Charles Darwin” (2008) forklarer Dawkins hvordan evolusjon og naturlig seleksjon virker, hvordan vi vet at det er en sannferdig utviklingsmodell, og samtidig kommenterer han det faktum at evolusjonsteorien fremdeles benektes av enkelte mennesker og grupper rundt om i verden. Dette kuriøse faktum, at mennesker blir mer innbitte i sin tro i møte med ubestridelige motargumenter, er ganske underlig, men åpenbart en funksjon ved våre psykologiske forsvarsmekanismer. Vi skjermes rett og slett fra innspill som skaper for store omveltninger i vår idéverden, og på den måten unngår vi eksistensiell angst. Evolusjonslære er ikke bare en hypotese eller en ubekreftet teori, det er en forklaringsmodell som baserer seg på en enorm mengde empirisk og etterrettelig data. I et intervju i desember 2004 uttaler Dawkins følgende om denne saken; “among the things that science does know, evolution is about as certain as anything we know” Da journalisten, Bill Emoyers, følger opp med et spørsmål om hvorfor evolusjonslæren likevel kalles en teori, har Dawkins følgende å si; ”evolution has been observed. It’s just that it hasn’t been observed while it’s happening.” Han legger til at “it is rather like a detective coming on a murder after the scene… the detective hasn’t actually seen the murder take place, of course. But what you do see is a massive clue… Huge quantities of circumstantial evidence. It might as well be spelled out in words of English.” Spørsmålet er om evolusjonsteori kan gjøre regnskap for det særskilte menneskelige. Kan vi forklare menneskets kompleksitet, kreativitet, tanker, følelser og subjektive opplevelsesverden i lyset av evolusjon og tilpasningsmekanismer? Dawkins er i alle fall overbevist om at dette lar seg gjøre.

Innenfor evolusjonsteori betrakter man menneskets psyke eller bevisstheten som et hensiktsmessig redskap i forhold til å manøvrere seg gjennom den virkeligheten vi lever i. Dette har skjedd gjennom en utvikling hvor de som hele tiden har vært best tilpasset den aktuelle tilværelsen har overlevd og reprodusert seg. Dermed blir de mest hensiktsmessige kvalitetene overlevert til neste generasjon. Evolusjonen former organismen i overensstemmelse med de mulighetene som finnes for tilpasning. De genetiske tilfeldighetene som viser seg å ha en eller annen fordel vil overleve og videreføres. Evolusjonen bygger alltid på det gamle materialet og ingenting blir forkastet, men enkelte egenskaper og biologiske attributter kan omformes slik at de gradvis tjene nye funksjoner.

Det er slik evolusjonsteorien forstår mennesket: Vi står alltid på skuldrene til de forrige organismene. Vi har vokst frem som resultat av en bestemt utvikling innenfor en bestemt nisje av tilværelsen, og på et slikt grunnlag er det ikke noe spesielt med oss. Akkurat her vil representanter for noen av de religiøse verdenssynene anklage evolusjonsteorien for blasfemi og mangel på respekt for Guds skaperverk. Mennesket er skapt i Guds bilde, hevder de, noe som utelukker at vi er resultatet av enkelte vellykkede mutasjoner hos våre forfedre. Forestillingen om at vi er som vi er på grunn av tilpasningsdyktige egenskaper innleiret i vårt arvemateriale, avvises fordi det reduserer vårt ”eksistensielle herredømme”. De religiøse ideene vil ikke gi slipp fordi mennesker har investert enormt mye i tanken om å være jordas viktigste representanter for en guddommelig kreasjon. Tilegnelse av kunnskaper, utvikling av begreper, teorier, tanketradisjoner og teknikker er menneskenes forsøk på å få intellektuelt overtak på omgivelsene og livets krumspring. Religiøse skrifter har hatt en enorm innflytelse som teoretisk rammeverk for menneskets forståelse av seg selv og sin plass i den komplekse tilværelsen. Når det dukker opp nye kunnskaper, begreper og fakta (eksempelvis evolusjonsteori) kan det oppleves ganske besværlig og vondt for enkelte.

Ny innsikt betyr at vi må oppgi eller modifisere gammel tro og praksis. Når den gamle troen er noe vi eier trygt som et fortrolig livsverktøy, vil motstridende ideer møtes med motstand. En aksept av evolusjonsteorien krever at man oppgir den kristne skapelsesberetningen, og det vekker både protest, raseri, frykt og fortvilelse. Psykoanalytikeren Tom F. Main (1966) sammenligner det med en sorgprosess. Han beskriver både en tristhet og en bitter lengsel etter de gode gamle ”ideene” når ny kunnskap tvinger seg på. Enkelte ganger etablerer vi så mye forsvar og motstand mot ny kunnskap, noe som forårsaker at innsikten ikke blir akseptert eller får fotfeste i menneskers tankegang, og nettopp det synes å være tilfelle med evolusjonsteori. ”Det er vel kjent i vitenskapens historie at jo mere nye kunnskaper forstyrrer en gammel etablert orden, jo mere motstand vekker de.” (Main, 1966).

 

Kilde

 

Darwin, Charles (1998). Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen. Bokklubben dagens bøker. 

Dawkins, Richard (2008). The genius of Charles Darwin. TV dokumentar på Channel 4, UK.

Dawkins, Richard. Intervju med Moyers, Bill (3 December 2004). Now with Bill Moyers”. Public Broadcasting Service. http://www.pbs.org/now/transcript/transcript349_full.html#dawkins. Hentet 2006-01-29.

Main, Tom F. (1966). Kunnskap, læring og mangel på tenkning. Oversatt av Jörstad, Jarl fra et foredrag holdt på ”The Australian and New Zealand College of Psychiatrists”, to the Third Annual Congress of the College at Sidney, New South Wales. Publisert i forkortet utgave i: The Australian and New Zealand Journal of Psychiatry, nr. 2, pp. 64-71.

Nietzsche, Friedrich (1962). Slik talte Zarathustra. Fakkel Bok, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

Schilab, T. (2000): Den bio-logiske bevidsthed –en historie om bevidsthedens natur. Forlaget Fremad A/S, København.

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

Copyright © 2010 WebFilosofen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebFilosofen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

3 KOMMENTARER

  1. Tillater meg å komme med noen kjappe kommentarer. Å akseptere evolusjonsteorien betyr ikke at man dermed må si far vel til Bibelens skapelsesberetning. Man kan være evangelikal og trenger ikke å være en «liberal» kristen for å akseptere evolusjonsteorien og samtidig si at Bibelens skapelsesberetning ikke er «feil». Hensikten med 1 Mos 1-11 (Urhistorien) er å formidle et teologisk budskap i en narrativ form. Hensikten er ikke å gi en historisk og naturvitenskapelig beretning. Alister McGrath (som er teolog og samtidig har en DPhil i Molecular Biophysics) har skrevet en del interessant om møtet mellom teologi og evolusjon. I likhet med meg tror også han på evolusjonsteorien. For meg gir evolusjonsteorien svar på mye, men den er samtidig bare det vi er i stand til å granske gjennom naturvitenskapen. Den sier lite om en eventuell bakenforliggende transendens. For meg er evolusjon den måte Gud frembrakte skaperverket. Evolusjonsteorien er derfor noe som gir meg stor respekt for skaperverket.

    Jeg mener det likevel er problematisk når evolusjonsteorien får opptre som metanarrativ. Generelt sett tenker jeg at man ikke skal utelukke metanarrativer, men man skal være varsom med bruken av dem. Man må også vokte seg for å ende opp i en slags scientisme. De siste tiårene har det blitt større oppmerksomhet rundt flerfaglige studier/ presentasjoner, noe jeg tenker kan være med å gi oss et videre perspektiv på evolusjon.

  2. Med tiden så har vi sett at bibelen og vitenskapen harmonerer mer og mer. Hvorfor kan en komme med en slik påstand ?
    Vel her er noen grunner.

    1. skrev under inspirasjon, at Jorden var en sirkel eller kule. Jesajas 40 : 22 .

    2. Job skrev at Jorden henger på intet i det tomme rom. Job 26:7.

    2. Kong Salomo skrev i forkynneren, om vannets kretsløp, der det står : “Alle vinterbekker renner ut i havet , men havet blir ikke fullt. Til det sted som vinterbekkene renner ut fra, dit vender de tilbake for atter å renne ut”. Forkynneren 1: 7 og 8

    Dette ble skrevet flere tusen år før vitenskapelig forsto at det forhold seg slik, bare for å nevne noe. Den rekkefølgen av tilblivelsen av alt liv og menneskene som vitenskapen har gitt, stemmer også godt med det bibelen sier.
    Til og med det vitenskapen har forstått om fosteret ( embryo) stemmer overens med det kong David skrev i salmene at Guds øyne så han, da han bare var et Embryo, og i hans bok ( Guds bok ) var alle dets deler skrevet opp, ( DNA ) hva angår de dager da han ble formet , der det ennå ikke fantes en av dem.
    Kunne nevne mye mer der vitenskapen og bibelen stemmer overens.

  3. Hvor lange var skapelsesdagene?
    Hva med lengden på skapelsesdagene? Var de på bokstavelige 24 timer? Moses, som skrev 1. Mosebok, omtalte senere «den sjuende dag», som fulgte etter de seks skapelsesdagene, og viste at den var et mønster for den ukentlige sabbaten. En del hevder derfor at hver av skapelsesdagene må ha vært på bokstavelige 24 timer. (2. Mosebok 20:11) Støtter ordlyden i 1. Mosebok denne konklusjonen?

    Nei, det gjør den ikke. Faktum er at det hebraiske ordet som er gjengitt med «dag», kan betegne tidsrom av forskjellig lengde, ikke bare en 24-timers periode. Da Moses sammenfattet Guds skapergjerning, omtalte han for eksempel alle de seks skapelsesdagene under ett som én dag. (1. Mosebok 2:4) Om den første skapelsesdagen sies det dessuten at «Gud begynte å kalle lyset Dag, men mørket kalte han Natt». (1. Mosebok 1:5) Her blir betegnelsen «dag» brukt om bare en del av en 24-timers periode. Det er så visst ikke noe grunnlag i Bibelen for å framsette den påstand at hver skapelsesdag var på 24 timer.

    Hvor lange var så skapelsesdagene? Det sier ikke Bibelen noe om, men ordlyden i 1. Mosebok, kapitlene 1 og 2, viser at det må være snakk om tidsrom av betydelig lengde.

    Seks skapelsesperioder
    Moses skrev sin beretning på hebraisk, og han beskrev begivenhetene slik de ville ha fortont seg for en som befant seg på jorden. Når man er oppmerksom på disse to faktorene og dessuten vet at universet eksisterte før begynnelsen på skapelsesdagene, eller skapelsesperiodene, ser man lettere at de fleste av argumentene mot skapelsesberetningen faller bort. Hvordan kan vi si det?

    Når vi studerer beretningen i 1. Mosebok nærmere, ser vi at hendelser som begynte på én «dag», fortsatte inn i én eller flere av de etterfølgende «dagene». Før den første skapelsesdagen begynte, ble for eksempel lyset fra den allerede eksisterende solen hindret i å nå jordens overflate, muligens på grunn av tykke skymasser. (Job 38:9) I løpet av den første «dag» begynte skymassene å bli tynnere, slik at diffust lys kunne trenge gjennom atmosfæren.*

    På den andre «dag» fortsatte tydeligvis atmosfæren å bli klarere, slik at det oppstod et utstrakt rom mellom de tykke skyene over jorden og havoverflaten nede på jorden. På den fjerde «dag» var atmosfæren etter hvert blitt så klar at solen og månen viste seg «i himlenes utstrakte rom». (1. Mosebok 1:14–16) Sett fra jorden begynte altså solen og månen å bli synlige. Disse hendelsene skjedde gradvis.

    Beretningen i 1. Mosebok forteller videre at flygende skapninger – deriblant insekter – begynte å komme til syne på den femte «dag».
    Bibelens beretning gir rom for at noen større hendelser på hver skapelsesdag, eller i hver skapelsesperiode, inntraff gradvis og ikke øyeblikkelig, kanskje ved at noen av dem også fortsatte inn i de etterfølgende skapelsesdagene.*

    Etter deres slag
    Betyr det at planter og dyr dukket opp gradvis, at Gud gjorde bruk av evolusjon for å frambringe det enorme mangfoldet blant levende organismer? Nei. Beretningen sier klart og tydelig at Gud skapte alle de grunnleggende «slag» av planter og dyr. (1. Mosebok 1:11, 12, 20–25) Ble disse opprinnelige ’slagene’ av planter og dyr utstyrt med evnen til å tilpasse seg endringer i miljøforholdene? Hvordan definerer man grensen for et «slag»? Det sier ikke Bibelen noe om. Den sier derimot at de levende skapninger ’vrimlet fram etter sine slag’. (1. Mosebok 1:21)

    Dette utsagnet forteller oss at det finnes en grense for hvor mye variasjon det kan være innenfor et «slag». Både fossilmaterialet og moderne forskning støtter den tanke at de grunnleggende kategoriene av planter og dyr har forandret seg lite over et langt tidsrom.
    Stikk i strid med påstandene til enkelte fundamentalister lærer ikke 1. Mosebok at universet, deriblant jorden og alle levende organismer på den, ble skapt i løpet av en kort tidsperiode i en forholdsvis nær fortid. Nei, forskjellige trekk ved det som 1. Mosebok sier om skapelsen av universet og om hvordan livet ble til på jorden, er i harmoni med mange nyere vitenskapelige oppdagelser.

    På grunn av sitt livssyn avviser mange vitenskapsfolk Bibelens utsagn om at Gud har skapt alle ting. Det er imidlertid interessant at Moses for lenge siden skrev i 1. Mosebok at universet hadde en begynnelse, og at livsformene framstod trinn for trinn, gradvis, i løpet av visse tidsperioder. Hvordan kunne Moses ha fått tilgang til slike vitenskapelig korrekte opplysninger for omkring 3500 år siden? Det finnes bare én logisk forklaring. Han som hadde makt og visdom til å skape himlene og jorden, kunne selvfølgelig gi Moses slik nøyaktig kunnskap. Dette underbygger Bibelens påstand om at den er «inspirert av Gud».* – 2. Timoteus 3:16.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here