Når jeg kloner meg selv…
Om kunstig intelligens, terapi og håpet bak BeBalanced.ai
Noe av det merkeligste jeg har gjort i løpet av mine over tjue år som psykolog, er å bygge en digital versjon av meg selv.
Ikke i form av et bilde eller en avatar, men i form av et språk. En stemme. En måte å tenke på. En måte å møte mennesker på. En kunstig intelligens som er trent på nesten 1500 timer med mine egne foredrag, podkaster og refleksjoner fra SinnSyn – og som nå kan snakke med mennesker om deres indre liv.
Jeg skal være ærlig: Det føles både dypt meningsfullt og dypt urovekkende på samme tid.
For i det øyeblikket du slipper en slik digital skapning ut i verden, har du skapt noe som kan leve sitt eget liv. Noe som kan komme til å bli brukt på måter du aldri hadde forestilt deg. Noe som kan bli misforstått. Misbrukt. Overvurdert. Eller – i beste fall – bli til støtte, klarhet og vekst for mennesker du aldri kommer til å møte.
Det er her Frankenstein-metaforen kommer snikende.
For enhver som har lest Mary Shelleys roman vet at monstret i seg selv ikke er ond. Det er det som skjer når det slippes løs uten rammer, uten omsorg, uten ansvar, som gjør det farlig. Og det er nettopp derfor jeg har vært både så nøye og så ambivalent i arbeidet med BeBalanced.ai.
Dette er ikke et teknologiprosjekt for meg.
Det er et psykologisk prosjekt.
Hva jeg egentlig tror terapi er
Gjennom alle disse årene i klinisk arbeid har én ting blitt stadig tydeligere for meg: Psykisk helse handler i mye større grad om rom enn om riktighet.
De fleste mennesker jeg møter, lider ikke først og fremst fordi de tenker feil. De lider fordi deres indre liv har blitt for trangt. Følelser er blitt farlige. Tanker er blitt absolutte. Historier om hvem de er, er blitt låst.
De tenker i kategorier:
«Jeg er ødelagt.»
«Jeg er for mye.»
«Jeg er feil.»
Terapi virker når disse kategoriene begynner å sprekke.
Når mennesker igjen får tilgang til flere perspektiver på seg selv. Når de kan holde to motstridende følelser samtidig. Når de kan være både sterke og redde. Både kompetente og sårbare. Både håpefulle og fortvilte.
I mentaliseringsbasert terapi kalles dette å kunne se seg selv både innenfra og utenfra samtidig. I emosjonsfokusert terapi handler det om å tåle affekt lenge nok til at den kan forandre seg. I narrativ terapi handler det om å fortelle sin egen historie på nye måter.
Uansett retning handler det om det samme:
Å utvide det mentale rommet.
SinnSyn som et indre bibliotek
SinnSyn har i alle disse årene vært mitt forsøk på å bidra til nettopp dette rommet. Hver uke har jeg lest, tenkt, tvilt, undret og formulert nye perspektiver på menneskets indre liv. Det har blitt til et enormt arkiv av små og store a-ha-opplevelser – et slags faglig selvportrett i lyd.
Men et arkiv har en begrensning.
Det er stille.
Innsiktene ligger der. Metaforene. Øvelsene. Perspektivene.
Men de er passive. De venter på at noen skal finne dem i rett øyeblikk.
Og timing er alt.
Et råd kan være briljant – men hvis det kommer på feil tidspunkt, er det bare en klisjé. Hvis det kommer når du virkelig trenger det, kan det være livsendrende.
Det var her ideen til BeBalanced.ai oppsto.
Hva om SinnSyn ikke bare var et arkiv, men et levende samtalerom?
En AI som ikke finner på – men husker
BeBalanced.ai er bygget som en RAG – en retrieval-augmented generation-modell. Det betyr at den ikke bare «gjetter» svar basert på et generelt språkmodell-univers. Den henter aktivt kunnskap fra et konkret materiale: mitt eget bibliotek av podkaster, foredrag og tekster.
Når du snakker med AI-veilederen i BeBalanced, snakker du ikke med en anonym maskin. Du snakker med et system som er forankret i hele SinnSyn-universet – i alle de perspektivene jeg har samlet og formidlet gjennom over 20 år.
Det gjør en avgjørende forskjell.
For denne AI-en er ikke designet for å gi deg svar på hvem du er. Den er designet for å stille bedre spørsmål. For å speile. For å peke på nye vinkler. For å gjøre samtalen større, ikke smalere.
Den er instruert til å ikke diagnostisere.
Til å ikke være autoritær.
Til å ikke gi bastante sannheter om menneskers identitet.
Den skal fungere slik jeg mener terapi bør fungere:
Som et utvidende rom.
Et mentalt treningsstudio i lomma
Rundt denne AI-veilederen har vi bygget et helt økosystem:
Du kan skrive dagbok – eller snakke – og få tankene dine omgjort til tekst.
Du kan bruke hundrevis av mindfulness- og reguleringsøvelser.
Du kan lytte til SinnSyn-episoder som AI-en foreslår basert på det du strever med.
Du kan følge din egen utvikling over tid.
Alt dette er designet for én ting:
Å gjøre det indre arbeidet mer tilgjengelig, mer kontinuerlig og mer konkret.
Terapi skjer ikke bare i samtalerommet. Den skjer i hverdagen. Mellom timene. I de små øyeblikkene når gamle mønstre aktiveres.
BeBalanced er laget for å være der.
Mellom frykt og håp
Jeg er fortsatt ambivalent.
Jeg vet at denne teknologien kan misbrukes.
Jeg vet at den kan gjøre mennesker mer avhengige hvis den brukes feil.
Jeg vet at et digitalt speil aldri kan erstatte et menneskelig blikk.
Men jeg vet også dette:
Mennesker trenger språk for sitt indre liv.
De trenger speil som ikke dømmer.
De trenger påminnelser om det de allerede vet, men har glemt.
Hvis BeBalanced.ai kan gjøre SinnSyn levende – ikke som en feed, men som en dialog – da kan det bli et av de mest kraftfulle verktøyene jeg noen gang har vært med på å lage.
Ikke fordi det er kunstig.
Men fordi det kan hjelpe mennesker å bli litt mer menneskelige på innsiden.
Og det, til syvende og sist, er hele poenget.
