Hvordan tilby støtte og kondolanse til sørgende

Det kan ofte være vanskelig å møte mennesker i sorg. Hvordan skal man oppføre seg og hva skal man si? Denne usikkerhet kan ofte føre til at vi sier noe som ikke passer eller i verste fall forsterker sorgen, for eksempel i en begravelse, selv om vår intensjon er å trå støttende til med velmenende ord. Kondolere betyr at man føler med den sørgende, men holder det å si kondolerer? Alt kommer selvfølgelig an på situasjonen, men i denne artikkelen vil vi forsøke å reflektere litt over de situasjonene hvor mennesker møtes i sorg. Kanskje kan man gi noen overordnede føringer på hvordan man forholder seg i slike sammenhenger?

Sorg

Den gamle damen satt sammenkrøpet på gulvet. Liket av hennes 30 år gamle sønn lå ved siden av henne. Plutselig og uventet død stod det i rapporten. En strøm av sjokkerte besøkende hadde begynt å strømme til huset. De besøkende snakket seg imellom i en slags hviskende og bekymret tone. Et sted i bakgrunnen begynte et barn å gråte. Den gamle damen beveget seg langsomt mot sin sønn og strøk ham over ansiktet. Hun la hodet ned på brystet hans. De besøkende stod stille og så på den gamle damen mens tårene trillet nedover kinnene.

Plutselig er det en person som tar ordet. “De gjorde en post mortem… Si til henne at hun ikke må berøre ham i nakkepartiet. ” De sjokkerte tilskuerne stirrer på ham med isende blikk. Ingen sier noe, men det er tydelig at de synes at han burde holde kjeft. Damen hørte det som ble sagt, og vekten av ordene ble stadig tyngre etter hvert som budskapet gik opp for henne.

Begravelsen var ferdig og folk begynte å vende tilbake til sine hjem. En mann kom opp på siden av den gamle damen og gråt åpenlyst. “Ikke ta det så tungt,” sa han. ”Det var forbanna uflaks at du skulle overleve din sønn, men hva kan du gjøre?”

Hun stirret uforstående på ham. Ett år etter sønnens dødsfall husker den gamle damen disse to menneskene som snakket til henne. Hun husker dem, og hun gråter fordi smerten av tapet hennes ble forsterket av det de sa. I et forsøk på å uttrykke følelser eller tanker, hender det at vi uforvarende forårsaker mer smerte.

Når vi besøker en familie som nettopp har opplevd et tragisk tap, vil vi som regel forsøke å uttrykke solidaritet og medfølelse med de overlevende. De gjenlevende familiemedlemmene kan gråte åpenlyst, snakke usammenhengende og kanskje opptre på en måte som virker unormal. Ofte anspores vi til å si noe fortrøstningsfullt fordi vi selv kan merke sorgen og fortvilelsen. Det er i slike sammenhenger vi kan komme til å si ting som dessverre forsterker smerten til de sørgende. På en annen side kan det å tie også oppleves vondt for de sørgende. Dermed har vi en veldig vanskelig situasjon. Overordent sett kan vi kanskje si at personer i sorg og krise er lite mottakelige for lange innspill, men korte medfølende kommentarer kan ha en positiv effekt. Dersom man er veldig usikker på hva man skal si, vil ofte en klem eller en annen empatisk gest være mere enn nok for de sørgende.

Kulturer og lokalsamfunn over hele verden har etablert fastsatte regler og tiltak for å hjelpe sørgende familier i prosessen mot å overvinne tap og gå videre med livet. Det overordnede formålet med disse sosiale spillereglene er å ”være der”. Føle sorg, delta i seremonier, gi en hjelpende hånd og lytte til de følelser som kommer til uttrykk er en del av å ”være der”. Det er ikke alltid nødvendig å snakke, og i mange situasjoner er det faktisk ikke tilrådelig å gjøre det.

Når en vi har elsket og stått nær avgår ved døden, skaper det ofte en så dyp følelse av tristhet at ordene ikke strekker til. I slike tilfeller vil ikke velmenende ord gi noen salve til de sårene som de etterlatte smertes av. Det tomrommet som fylles av sorg kan forbli i mange år, og i noen tilfeller varer sorgen livet ut.

 

Hvordan skal man håndtere andres sorg?

Dersom du er usikker på hva du skal si, godta dette og forbli taus.

Dersom dødsfallet har oppstått på grunn av en ulykke eller sykdom i en slik grad at man ikke kan se eller nærme seg den avdøde, kan det være god hjelp å holde rundt den sørgende person som et substitutt for avstanden til den døde.

Ofte er det viktig å være tilgjengelig for å gi støtte til andre pårørende i den nærmeste familien. Plutselige dødsfall kan føre til sjokk blant familiemedlemmene.

Unngå enhver henvisning til den avdøde som en ”kropp” da slike hentydninger kan forsterker følelsen av et tapt liv på et for tidlig tidspunkt. Unngå dessuten å referere til eller omtale de eventuelle lidelsene den døde personen har gjennomgått. Familien kan godt snakke åpent om det, men som støtteperson gjør man som regel best ved å lytte til dem.

Dersom du selv har gjennomgått en lignende opplevelse, kan det hende at du opplever deg overveldet av gamle minner fra dine egne erfaringer. Da er det greit å la tårene strømme. Det er helt akseptabelt å trekke seg litt tilbake for å sørge, men kontroller behovet for å uttrykke dine følelser i denne situasjonen.

Dersom personen som har gått bort var syk og eldre, kan det være lettere å akseptere døden, men ikke alltid. Ektefelle eller partner kan være i live, og det er viktig at vi tar hensyn til at et tett bånd er brutt, selv om dødsfallet ikke kom som noen overraskelse. Det er også viktig å innse at selv om familien synes å akseptere tapet på en fornuftig måte, er det ofte en stilltiende smerte bak den rasjonelle fasaden. Den beste holdningen eller rollen å innta ved andres sorgprosess er som lytter eller hjelper.

 

Når ritualene er fullført

Å returnere til en slags ytre normaltilstanden kan skje innen få dager etter at man har mistet en kjær venn eller et familiemedlem. Det betyr likevel ikke at personen føler seg helt avklart på innsiden. Det er ofte hensiktsmessig å ta kontakt og la personen eller familien få vite at du er tilgjengelig for dem dersom ensomhet eller sorg får overtaket. Hvis den overlevende er en eldre person som bor alene, vil et personlig besøk ofte gjøre en forskjell, og dessuten legger man på denne måten til rette slik at det er mulig å snakke om tapet når tiden er moden.

I noen tilfeller bør venner bidra til en felles venn i sorg, spesielt gjennom det første året etter bortfall. Dette varierer selvfølgelig avhengig av den holdningen den overlevende har til døden. Noen mennesker akseptere døden som en overgang, og kan derfor raskt returnere til en tilstand av normalitet ved å etablere nye rutiner som holder dem okkupert på en konstruktiv måte og samtidig besørger godt selskap. Andre har en tendens til å gruble over tapet og døden i lang tid, og disse trenger støtte av venner som i første omgang skal lytte og derigjennom formidle forståelse og aksept for de vanskelige følelsene.

Noen ganger vil enkelte personer ikke være i stand til å akseptere tapet, hvorpå de går tilbake til dagliglivet uten følelser eller sørgmodige tanker om det forestående. I et slikt tilfelle er profesjonell rådgivning hensiktsmessig for å bidra til modning og aksept og videre hjelp til å etablere ny mening i den nye hverdagen etter et dødsfall.

Det er klart at sorgen etter et dødsfall selvfølgelig varierer fra person til person, men det er også et litt merkelig faktum at mange har lettere for å bearbeide sorgen etter en person som stod dem nær på en varm og uproblematisk måte. Det viser seg at det ofte er vanskeligere å takle dødsfall til personer som vi på en eller annen måte hadde en konflikt med. Dersom familiemedlemmer eller venner dør, og vi har hatt et nært, men til tider turbulent og konfliktfullt forhold (noe som ikke er så uvanlig blant mennesker som står hverandre nær) til avdøde, vil den påfølgende sorgen ofte være vanskeligere å håndtere. I slike tilfeller er det ikke bare et nært menneske som har gått bort, men den etterlatte skal også forholde seg til en konflikt som aldri fant sin løsning. Konflikten ble også begravd, men ofte lever den videre i de etterlatte, og det kan være et stort hinder for en vellykket sorgprosess.

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here