Jeg så den danske psykologiprofessoren, Svend Brinkmann, på Skavland (30.01.15) og ble litt krenket. Han har skrevet en bok om å si «nei» til selvutvikling og positivitetskulturen. Boken kom ut i Danmark i fjor (2014) og skapte mediestorm. Brinkmann hevder at vi er utsatt for et konstant press om å utvikle oss, noe som gjør oss slitne og deprimerte.
Selv er jeg svært interessert i populærpsykologi og ”best selgende” selvutviklingsbøker. Jeg jobber i offentlig psykisk helsevern med gruppeterapi, men privat arrangerer jeg selvutviklingskurs. I beste sendetid kommer Brinkmann på skjermen for å advare mot selvutvikling, og jeg blir indignert, men også interessert i hans argumenter. Jeg setter meg inn i hans 7 prinsipper, og det viser seg at jeg er forholdsvis enig i det han sier. Det gjør meg litt lettere til sinns. Jeg åpner mine egne selvutviklingskurs med å si at jeg har tro på å tenke litt negativt for å komme til bunns i problemene, noe som tilsynelatende er på linje med Brinkmanns filosofi.
Brinkmann har sannsynligvis rett i at deler av selvutviklingslitteraturen preges av mirakuløse strategier for å oppnå suksess på en måte som skaper et kunstig behov for vekst og utvikling hos ”mannen i gata”. En del av bøkene på markedet sikter seg mot ”Meg-generasjonen” og appellerer til den opportune og egoistiske leseren basert på pseudovitenskap. Jeg synes Brinkmann har et svært viktig budskap, og jeg kjøper boken hans. Samtidig har den krenkede delen av meg behov for å forsvare selvutviklingslitteraturen. Jeg mener at sjangeren ikke er så lettbent og kommersiell, og mange av bøkene har både dybde og innhold som representerer en motvekt til den «bli perfekt, vær fleksibel og skap utvikling» kulturen som Brinkmann angriper.
Se artikkelen
Selvutvikling eller egotripp? Vi er ikke bare et ”jeg”, men også et ”vi”. Hvis selvutvikling sentreres rundt vår egen navle, bør det betraktes som et forfeilet prosjekt. Hva er New Age narsissisme og MEG-generasjonen? Les mer
Etter nøyere gjennomgang av Brinkmanns 7 prinsipper for å si ”nei” til selvutvikling, slår det meg at Brinkmann har skrevet en selvhjelpsbok. Det er som om han lanserer en ny type sigaretter som han selger inn i markedet på en anti-røyke kampanje, og han gjør stor suksess med et særdeles viktig budskap. Det er virkelig paradoksalt og beundringsverdig! Men la den fornærmede delen av meg få lov til å være så smålig og si at jeg har hørt det før.
Martin Seligman er kanskje et godt eksempel, og kjent som opphavsmannen til «positiv psykologi». Han er en pioner innenfor den kognitive psykologien og hevder, som William James hevdet på slutten av 1800-tallet, at mennesket kan endre sitt liv ved å endre sine holdninger.
Seligman sine bøker er blant de som selger svært godt innenfor selvutviklingslitteraturen, og ligger sånn sett i skuddlinjen til Brinkmann. Selv om flere av bøkene til blant andre Seligman har titler som kanskje virker litt overfladiske og appellerende; «Learned optimism», «The optimistic child», «What you can change… and what you cant´t», er jeg uenig i at de beste titlene på selvutviklingsmarkedet utelukkende spiller på lag med en tidsånd som krever at vi stadig utvikler oss. Snarer tvert imot.
I «Learned optimism» hevder for eksempel Seligman at en kultur som setter individualisme i høysete utvikler en bestemt type tankemessige forstyrrelser som anstrenger oss og fører til depresjon. Problemet er at vi stadig inviteres til å tro at vi har endeløse mulighet, noe som gjør at ethvert nederlag oppleves som skjebnesvangert. Vår egen suksess hviler på våre skuldre, og dersom vi ikke lykkes, er vi mislykkede. I tillegg mangler det moderne mennesket mye av den psykologiske støtten man kan få av tradisjoner, nasjonalfølelse, Gud og storfamilier. Det moderne menneske er «dømt til å velge sitt eget liv», noe som egentlig er en voldsom oppgave for de fleste av oss. Seligman mener at individualisme i kombinasjon med færre psykologiske støttefaktorer resulterer i en depresjonsepidemi hos mennesker som assosierer oppturer og nedturer med egenverdi. I samme sjanger skriver Barry Schwartz «The paradox of choice» hvor han viser at flere valg krever mer av oss, øker risikoen for å ta feil valg og dermed fungerer psykologisk belastende på en måte som reduserer vår livskvalitet.
Med andre ord er det mange selvutviklingsbøker som påpeker et «krevende kulturelt klima» som tar knekken på oss. Mye av litteraturen på området advarer mennesker mot å forankre sin egenverdi i prestasjoner, grad av perfeksjon, evnen til å utvikle seg, materiell velstand, suksess eller andre egobefengte forgjengeligheter fordi det nettopp gjør oss overfladiske, sårbare og utslitte.
Brinkmann setter et viktig fokus på dette, men for å være surmaget og kanskje litt misunnelig på en fremragende psykologkollega med stor gjennomslagskraft, vil jeg påpeke at hans oppfordringer ligner de jeg finner i store deler av selvutviklingslitteraturen, spesielt de bøkene som er inspirert av Østens filosofi og låner ideer fra buddhismen og andre store visdomstradisjoner. Her er Brinkmanns prinsipper sammen med et knippe anbefalte selvutviklingsbøker jeg tror Brinkmann har sans for.
Se artikkelen
Kan optimisme kurere depresjon? Optimisme er ikke noe man har eller ikke har, men noe man kan lære seg. En optimistisk fortolkningsstil kan forbedre både helse, velstand og følelsen av velbehag eller lykke. Les mer
1 – Slutt å kjenne etter: «De fleste selvhjelpsguruer vil ha deg til å ta beslutninger ved å ‘følge magefølelsen.’ Det er et dårlig råd. Spesielt hvis du har spist rødkål.»
Blant de mest sentrale erkjennelsene innfor psykologi og selvutvikling er at mennesket skaper mentale kart over verden som ikke stemmer overens med terrenget. Vi tolker oss selv og våre omgivelser i tråd med tidligere erfaringer, noe som betyr at alle våre antakelser og fornemmelser sannsynligvis er mer eller mindre feilaktige. Immanuel Kant var inne på dette og Freud gjorde det til et sentralt psykologisk poeng ved å påpeke at alt vi opplever er filtrert gjennom våre nevroser. Dermed vil mye av den litteraturen Brinkmann angriper være enig med ham: Ikke lytt til magefølelsen. Ikke tro at dine følelser definerer deg, og ikke la tilfeldige tanker og oppfattelser få bestemmelsesrett over ditt liv. Albert Ellis og Robert A. Harper skrev en selvutviklingsklassiker i 1961 som omkranser dette fenomenet. Boken heter «A guide to rational living» og den forteller oss at vi har irrasjonelle tanker som genererer negative følelser som videre forpester livet. Det er langt mer hensiktsmessig for oss å ta et mer objektivt og realistisk blikk på oss selv og tilværelsen.
Se artikkelen
Hva er egentlig ”magefølelse”? Noen mennesker baserer sine avgjørelser på en slags skjult informasjon de henter fra ”magefølelsen”. Hva er magefølelse, og bør vi stole på den når vi skal ta viktige beslutninger i livet? Les mer
2 – Fokuser på det negative: «Hvis du tenker over din forgjengelighet hver eneste dag, vil du uten tvil sette mer pris på livet»
«Memento Mori – Husk, du skal dø» representerer en sjanger innenfor kunst som har til hensikt å minne mennesket på sin dødelighet. På Skavland blåser Brinkmann nytt liv i denne oppfordringen: Tenk på døden én gang om dagen. Det er kanskje en sjokkerende oppfordring, men vi nordmenn er ikke ukjent med tema, blant annet fordi vi har Per Fugelli som danser med døden og forteller oss om nullvisjonen. Fugelli er klok og observant og ser et folk som er preget av målsetning om å gjøre mennesket og livet rent og perfekt, noe han advarer oss mot. Yalom er en annen populærpsykologisk forfatter som har døden som underliggende tema i nesten alt han skriver. Yalom snakker om å stirre på døden. Hvordan vi møter vår egen dødelighet kan være avgjørende for hvordan vi velger å leve livet. Det gir oss et perspektiv som kan gjøre det hverdagslige dyrebart, og denne beskjeden ligger som et godt råd i mye av selvutviklingslitteraturen.
Se artikkelen
Dødsangst Når døden viser seg, eller vi forstår at våre dager er talte, kommer et alvorlig sjokk for den som har fornektet døden gjennom hele sitt liv. Er det mulig å møte døden med åpne øyne? Er det sundt å erkjenne døden? Les mer
Sett dine problemer i perspektiv, og unngå at livet blir en lang kramptrekning. Jeg synes at Richard Carlsen skriver utmerket om dette for ”folk flest” i selvutviklingsboken ”Don`t sweat the small stuff… and it´s all small stuff”. Carlsen skriver på en lun og godhjertet måte om alle kravene som henger over det moderne mennesket. Boken er forankret i et Østlig perspektiv på tid og fremmer verdien av stillhet. Den handler absolutt ikke om å perfeksjonere seg selv, men om å unngå at livet blir en kamp. Carlsen legger frem 100 strategier for å ta med seg et større perspektiv og mer ro inn i hverdagslivets ”tjas og mas”, og flere av strategiene dreier seg om å bli bevisst vår egen forgjengelighet for å verdsette det som er her-og-nå.
3 – Ta på deg nei-hatten: «Det er bare programmerte roboter som alltid sier ja»
Som terapeut i offentlig psykisk helsevern er dette en problemstilling jeg møter hos svært mange klienter. Vi har egne grupper som fokuserer på sunn selvhevdelse. Dette er selvfølgelig også et hovedtema i selvutviklingslitteraturen, og kanskje var Ralph Waldo Emerson blant de første som advarte mennesket mot å oppføre seg som en konform nikkedukke i boken «Self-Reliance» fra 1841.
4 – Undertrykk følelsene: «Som et voksent menneske bør du velge verdighet fremfor autensitet».
Dette er kanskje ikke det vanligste rådet i mainstream psykologi, men det er heller ikke uvanlig. Dalai Lama foreslår at vi skal meditere på medfølelse for å «skyve ut» destruktive følelser som ikke tjener noe annet enn å forpeste, forkorte og ødelegge vårt eget og andres liv. John Gottman har forsket på parforhold og skriver en «ekteskapelig selvutviklingsklassiker» hvor konklusjonen er at lykkelig gifte par ikke er smartere, rikere eller bedre psykologisk utrustet enn andre; De holder negative tanker og følelser for hverandre på et nivå som ikke overdøver de positive. Mange lykkelige par feier følelser under teppet og lever bedre på den måten sier John Gottmann som har forsket på hundrevis av ektepar. Til og med dr. Phil (selve kongen av kommersiell pop-psykologi) er opptatt av at folk må ta ansvar for egne følelser og ikke oppføre seg som drittunger (Philip C. McGraw skriver boken «Life strategies», og mens mange av denne typen bøker er preget av en vennlig tone, skiller dr. Phil seg ut ved å være brutalt ærlig og skamløs, derav ordet ”drittunger”).
Mange av bøkene på selvutviklingstorget forfekter en slags karakteristikk på linje med Brinkmanns fjerde prinsipp. Ofte brukes Benjamin Franklin som eksempel. Til og med Stephen Covey, sannsynligvis den største ”selvutviklingsguruen” noensinne, fremhever Franklin som en mann som virkelig la høyverdige prinsipper om verdighet til grunn for sin livsførsel. Covey refererer også til Viktor Frankls holocaustklassiker (man´s search for meaning) for å begrunne sin filosofi om personlig ansvar.
Se artiklene
Hva sier egentlig dr. Phil? Dr. Phil sier blant annet at vinnere gjør det tapere ikke tør. Han er direkte, brutalt ærlig og han har en helt klar terapeutisk filosofi. Hva slags psykologi formidler egentlig denne Tv-kjendisen? Les mer
7 prinsipper for et godt ekteskap Lykkelig gifte par er ikke smartere, rikere eller bedre psykologisk utrustet enn andre; De holder negative tanker og følelser for hverandre på et nivå som ikke overdøver de positive. Les mer
5 – Gi coachen sparken: «Skaff deg en venn isteden»
Her er jeg enig med Brinkmann. En rød tråd gjennom store deler av selvutviklingslitteraturen handler om vennskap og relasjoner. Bak tilsynelatende manipulerende og sjofle titler som ”How to win friends and influence people” av Dale Carnegie eller ”People skills” av Robert Bolton, gjemmer det seg en varm og enkel beskjed: Vær medfølende og interessert i andre mennesker. Venner kan ikke vinnes, men det er noe man får ved å lytte til andre, gi dem en betydning og vis respekt.
6 – Les en roman, ikke biografier og selvhjelpslitteratur: «Romaner gir deg muligheten til å forstå menneskers liv som komplekse og uregjerlige»
Personlig har jeg alltid følt at skjønnlitteratur bidrar med en rikere beskrivelse av menneskets vilkår enn faglitteratur, og selvhjelpsbøker for den saks skyld. Men jeg har også en selvutviklingsbok som er skrevet rundt akkurat dette prinsippet: ”How Proust can change your life” av Alain de Botton. Boken er en invitasjon til en ”proustiansk” opplevelse av livet i all sin kompleksitet og finurlige krumspring. Proust skrev ikke for berømmelse, men for sin egen del, og en tanke om at det som kunne hjelpe ham kanskje kunne hjelpe noen andre. Selv opplever jeg at Knausgård har satt ord på mange latente konflikter i mitt indre liv, og jeg tror at ”Min kamp” har vært det mest ”selvutviklende” jeg har lest på mange år.
Se videoen om hvordan skjønlitteratur kan være svært (selv)utviklende:
7 – Dvel ved fortiden: «Let etter forbilder som har blitt sittende. Insister på retten til å stå stille.»
Jeg tror verdien av stillhet er blant de mest omtalte temaene i selvutviklingslitteraturen. Mange har sikkert lest Eckhart Tolles beskrivelser av mentalt støy og egoets utrettelige jag etter ”noe mer” for å føle seg hel og verdifull. Blant strategiene i ”Don´t sweat the small stuff” finner jeg de samme anbefalingene som hos Tolle, Dalai Lama, hele mindfulness tradisjonen med mer; Ikke vær redd for et ledig øyeblikk. ”You are a human being, not a human doing”. Stillhet kan være uvant og kanskje skremmende for et galopperende moderne menneske, men kommer man over det innledende ubehaget, kan stillhet virkelig klarne vårt sinn.
Jeg har ikke kommet gjennom hele boken til Brinkmann i skrivende stund, men så langt vil jeg anbefale den. Den er vittig, litt provoserende og inneholder mange gode slagord og en del aktuelle refleksjoner over moderne eksistensvilkår. For meg er den åpenbart også inspirerende, da jeg nå har skrevet denne teksten med stor grad av entusiasme.
Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
