Se hele videoforedraget her

Når vi har vondt, går vi gjerne til fastlegen for å be om adekvat behandling og eventuelt smertelindrende medisiner, og det skal vi ikke slutte med. Men det kan hende at man i tillegg skal være litt mer oppmerksom på smerten som et sendebud eller et signal. Selv om smerten eventuelt kan medisineres bort, kan det hende at vi ignorerer et underliggende problem. Kroppen er unektelig en verdifull ressurs som kan fortelle oss mye om hvordan vi egentlig har det, men poenget til blant andre Kabat-Zinn og Ken Wilber er at mange av oss «glemmer» å lytte innover.

I psykologi vil man eksempelvis anta at innholdet i tankene er med på å bestemme graden av kroppslig smerte i ulike situasjoner. Dette representerer en slags motsats til tradisjonell medisin, som ofte trekker et skarpt skille mellom kropp og psyke. Den britiske fysikeren og biologen Francis Crick (1994, 1997) er kjent for den såkalte forbløffende hypotesen hvor han påstår at mennesket ikke er noe annet enn nevroner: «You’re nothing but a pack of neurons». I et strengt naturvitenskapelig perspektiv betraktes mennesket som en avansert biologisk organisme. Her avskriver man fri vilje og tenker at mennesket handler på automatikk overfor de erfaringene som gjøres i møte med livet. At de fleste tenker på seg selv som kreative, åndelige og elskende, er bare en illusjon ifølge denne tradisjonen. Hjernen vår er kompleks, og denne kompleksiteten gir oss en følelse av å være noe mer enn bare instinkt og biologi, men «sannheten» er at vi bare er biologisk mekanikk. Dette er et litt dystert syn på mennesket som stripper det for alle dets subjektive og «åndelige» kvaliteter. Et slikt perspektiv vil hele tiden behandle menneskets kropp, og være mindre opptatt av dets psykologi. Ved sykdom vil man intervenere med medisiner, operasjon eller andre fysiske intervensjoner, mens man vier lite oppmerksomhet til individets opplevelse av å være syk. Dette perspektivet har en tendens til å glemme at våre tanker, følelser og holdninger også spiller en helt sentral rolle. Det er som om det subjektive perspektivet undergraves fordi tanker og følelser ikke kan veies på en vektskål eller synes på røntgenbilder og blodprøver.