Se siste del av denne miniserien her

Jeg er livredd for klimaendringer, og jeg innser at jeg har en fråtsende livsførsel som er med på å tvinge moder jord i kne. Det er en stor kløft mellom min måte å leve på og mine idealer om miljøvern. Denne kløften er smertefull, som et åpent sår, og det ville være enormt behagelig å stemme på et parti som både avviser og avlyser klimaendringer, men jeg tror det vil svekke min evne til å leve bærekraftig. Smerten er viktig og riktig.

Kulturen er full av fortellinger som tilbyr oss enkle og forløsende forklaringer som fritar oss for ansvar, smerte og en mer realistisk livsbevissthet.

Når mennesker er for late eller for redde til å tenke klart og nyansert, henfaller de til fordommer. Det krever mindre og kan hold ubehagelige sannheter på avstand. Jeg mistenker at mennesker og kulturer er avhengig av å tenke så klart og nyansert som mulig, men at vi av ulike årsaker slurver med denne prosessen. Ofte gir det oss en slags lettelse i øyeblikket, men svekker vår evne til å manøvrere oss i livet på best mulig måte. Akkurat som alkohol tar brodden av vår sosiale usikkerhet på fest, vil en enkel forklaring på et komplisert problem være en løsning som forkrøpler et mer realistisk perspektiv, men som til gjengjeld gir en umiddelbar lettelse. I verset fall er psykisk helsevern med på å legitimere denne typen snevre forklaringer; som eksempelvis gir en medisinsk løsning å et problem som egentlig er et signal vi må lytte til, ikke medisinere bort. Velkommen til tredje og siste del av denne serien om «Kunsten å forstå et problem».